Tanker om Narkotika og gruppepress

    - Dato:
  • 23.09.2012
  • - Klokken:
  • 02:39
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

De fleste som kjenner meg vet at jeg er en person som hater narkotika og virkelig er imot det. Heldigvis er det noe alle hittil har respektert og godtatt.
Det er en del år siden jeg tok det valget jeg gjorde angående narkotika. Det å se hvordan det ødelegger liv og familier , det er vondt å se på. Så for noen år siden så tok jeg valget om å melde meg inn i UMN ( ungdom mot narkotika) . Jeg meldte meg ut igjen ved en senere anledning , men angrer litt på det. Men det at jeg ikke lenger er medlem der endrer ikke mitt syn på Narkotika. Jeg hater det virkelig.

Som mange kanskje vet så er det som regel mye aktivitet med narkotika i bygder. Det er mange som prøver det og gjerne så er gruppepresset i vennegjenger ganske stort. Noe som er ganske skummelt å tenke på. At dersom man ikke gjør som de andre i gjengen så er man en pyse og man er ikke bra nok. Sånn var det ikke når jeg vokste opp, men jeg vet at det er sånn nå. Noe jeg heller ikke liker. Liksom, hva er poenget med å presse vennene dine til å ta et valg de kanskje ikke vil ta?

Men poenget mitt var at på bygda så kjenner alle alle. Alle vet hvem alle er. Noe som gjør at rykter sprer seg fort og familien får vite det veldig fort om noe skjer. Det kan jo være greit til tider men ikke alltid. Men at det er sånn på bygda gjør jo at man fort finner ut hvem man kan stole på , hvem som er venner, hvem man må unngå, hvem som bruker narkotika, hvem som bare slåss. Og det er ofte en hard realitet og finne ut alt det der. Kanskje har du noen du trodde var gode venner , men som plutselig viser seg å bruke narkotika. Det er ikke gøy.

Samtidig så føler jeg at jeg har sett lite av narkotika. Jeg har bevist tatt avstand fra de jeg vet bruker det eller har brukt det. Derfor ser jeg lite av det. Jeg har sett de når jeg har vært i store byer, men ikke tenkt så mye over det. Før nå.

Nå når jeg bor i Kristiansand så legger jeg mye mer merke til hvordan ting foregår i store byer. Og det er ikke alt jeg liker. Enkelte ting synes jeg er ganske skummelt å tenke på. Det at man på hvert gatehjørne ser tiggere. Det at man mange steder ser rusmisbrukere som selger magasiner. Ja , de prøver jo å få livet på rett kjøl og det står det respekt av. At de faktisk gjør et forsøk.
Men så er det igjen det at de man møter, de som er på sin egen alder , der har 90% av ungdommer prøvd narkotika en eller flere ganger . Og for meg som tidligere har tatt så avstand fra alt som har med det å gjøre til nå å bli kjent med folk som helt åpent og ærlig forteller meg at ja , de har prøvd det og det så og så mange ganger. Jeg synes det er skummelt å tenke på.

Skummelt å tenke på hvor sinnsykt lett det er å få tak i og hvor sinnsykt mange som faktisk prøver. Det skal jo også sies at dersom noen av de jeg har blitt kjent med nå hadde brukt noen form for narkotika så hadde jeg kuttet all kontakt. Men heldigvis så har de jeg har blitt kjent med bare prøvd noen få ganger før de har kuttet det fullstendig ut.

Jeg skjønner enda ikke hva som får folk til å faktisk begynne med noe sånt. Hva er det som får folk til å konsekvent ødelegge kropp, liv , vennskap og familier for et stoff som koster mye penger? Jeg skjønner det ikke. Det gjør jo ikke noe bra med deg og det koster en god del penger som du kanskje ikke har.

Men jeg går ut ifra det at nå som jeg bor i Kristiansand så får jeg bare lære meg å godta at de fleste jeg møter og blir kjent med har prøvd det. Og at det er så enkelt å få tak i.

For min del derimot så har jeg ALLTID sagt nei til narkotika, og jeg kommer alltid til å si nei til det. Jeg er ikke interessert i å omgås folk som bruker det , jeg er ikke interessert i å prøve det eller se det. Så enkelt å greit er det .

Siden jeg nå blogger fra mobilen så er det litt vanskelig å kunne finne bilder som har noe med narkotika å gjøre. Men jeg kommer til å vise dere et bilde jeg tok når jeg var ute å gikk tur. Bildet er tatt rett ved her jeg bor og lysene man ser er Kristiansand sentrum. Ser kanskje ut som det er langt ifra , men det er det virkelig ikke.

Never Alone

    - Dato:
  • 13.09.2012
  • - Klokken:
  • 22:59
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Av og til er det så vanskelig å bo langt unna familien. Når man aller helst skulle ønske man bare var rundt dem , hadde de rundt seg.  Så er de ikke der. 
Det å vite at dersom noe skjer, så har man ikke mulighet til å kunne gjøre noe til eller fra. Når man aller helst bare vil ha en klem av far eller mor. Når man har lyst på skikkeli hjemmelaget middag. Så går det ikke. Man har facebook , man har melding og telefon. Men det blir jo aldri det samme som å faktisk være der.

Jeg vet. Jeg har selv tatt valget om å flytte så langt bort. Og jeg angrer ikke. Jeg stortrives i Kristiansand og kunne ikke tenke meg å bodd noen annen plass. Jeg elsker denne plassen , jeg elsker folkene , jeg elsker alt med Sørlandet. Utenom at det er så sykt langt borte fra familien. Aller helst så skulle jeg ønske jeg kunne ta med meg hele familien å flyttet hit. Jeg vil ha de alle rundt meg . Jeg vet at man ikke alltid kan få det som man vil. Jeg vet så godt at det ikke går an.

Men det verste er ikke å bo så langt unna. Det verste er savnet. Savnet som kommer om kvelden. Det å kunne se ut kjøkkenvinduet å se opp på huset til pappa. Det å spise middag sammen med familien hver dag. Det å bare sette seg i bilen å kjøre i 40 minutter så er jeg hos mamma. Det å ha 5 minutters kjøretur til Farmor og Farfar. Det er de tingene som er det vanskeligste. Det at jeg ikke lenger kan besøke dem når jeg vil. Men jeg har tatt dette valget selv. Jeg må bare være sterk. For min egen del. Jeg må holde meg sterk. Jeg kan ikke gjøre noe annet. Jeg kan ikke være svak nå. Noen må jo være den sterke her.

Midt imellom alt , så fikk jeg det beviset jeg trengte. Jeg fikk akkurat det jeg trengte. Jeg fikk beviset på at jeg er så heldig , å ha en helt fantastisk familie. Der har vært mye rart gjennom tidene. Men vi holder sammen , og jeg er så uendelig glad i dem alle sammen. Hver eneste en av dem. Jeg ville ikke vært foruten noen av dem.
Men det beviset jeg virkelig fikk. Er at jeg har verdens beste lillebror. Verdens herligste lillebror. Vi er ikke alltid like gode venner , men vi stiller alltid opp å hjelper hverandre. Han vet iallefall at jeg alltid er der om det er noe. Er jeg hjemme og har mulighet , ja så stiller storesøster alltid opp.

Denne gangen var det ordene "jeg skulle ønske du var hjemme" og sangen som jeg legger ved under her. Har ikke jeg verdens søteste lillebror og beste familie,  så vet ikke jeg. Jeg føler meg så heldig. 
Så når jeg ikke kan være hjemme og gi de en klem , eller noe annet. Så får jeg bare høre på sangen og sende mange klemmer til dem. Jeg ser de jo til jul igjen , og det er jo egentlig ikke så lenge til.

 

Vanskelig

    - Dato:
  • 04.07.2012
  • - Klokken:
  • 15:22
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 6

Jeg har tenkt litt på det.
Det med Fibromyalgi og ME.

Nå har jo jeg kommet så langt at jeg har klart å godta diagnosen min.
Jeg har godtatt at akkurat jeg fikk Fibromyalgi .
Og jeg har godtatt at jeg må leve med det.
Jeg kan bare prøve å gjøre det bedre ,
men om det kommer til å hjelpe , er det ingen som vet.

Nå har det jo også vært snakk om at jeg skal testes for ME.
Det har ikke skjedd enda , men jeg håper så inderlig ,
at det kommer til å skje.
At jeg vil bli testet for det.

Det er jo greit nok at Fibromyalgi fører med seg utmattelse.
Mye utmattelse vel og merke.
Men den utmattelsen jeg har ,
den hører ikke til Fibromyalgi.

Egentlig , så hadde det vært greit å fått diagnosen ME.
En diagnose som forklarer utmattelsen jeg har.
Det at jeg ikke orker noe,
ikke har energi til noe.
Det å ha diagnosen ME ,
er jo ingen grunn til å ligge på sofaen.

Jeg må jo likevel komme meg opp , gjøre ting.
Men diagnosen vil forklare utmattelsen jeg sliter så mye med.
Men likevel.
Så vet jeg ikke hvordan jeg ville ha reagert ,
om jeg fikk enda en diagnose.

Det er vanskelig det der.
Vite hva man vil.
Hva man foretrekker.
Det er vel derfor jeg gjør det beste ut av
den situasjonen jeg er i.

 

Jeg er iallefall glad jeg fortsatt klarer å drive med den hobbyen som betyr mest for meg.



Leve i nuet

    - Dato:
  • 02.07.2012
  • - Klokken:
  • 11:43
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 4

Det er ikke lett å få tankene til å forsvinne. Tankene er der jo alltid uansett hva man gjør de. Iallefall så er de det hos meg. Jeg hadde håpt jeg skulle få litt fri fra alle tanker , minner og følelser når jeg dro til Kristiansand. Og ja, jeg har jo det , til en viss grad.  Jeg er så utrolig mye bedre når jeg er her nede . Depresjonen er ikke her . Jeg som ville ha antideppresive medikamenter med legen før jeg dro såpass jeg kunne klare å takle depresjonen. Det var jo noe jeg ikke fikk det. Men nå har jeg plutselig ikke depresjon lenger. Iallefall så har jeg veldig lite av det. 

Altså , det er jo av og til at alle tanker innhenter meg. Men jeg gjør alltid mitt beste. Mitt beste for å få de bort , prøve å ikke tenke på de. Jeg tror at jeg har lært mine teknikker opp gjennom årene. Etter år med depresjon og angst så tror jeg at jeg har lært mine teknikker. Jeg liker å tro det. Jeg liker å tro at jeg vet hva jeg skal gjøre og ikke. Innlegget jeg skrev igår forklarte mye av hvordan jeg føler det. Hvordan jeg føler det når noen kommer å sier til meg hva jeg skal gjøre. Det som skjedde igår var ikke store greiene. En diskusjon med bestevennen min. Vi fant jo ut av det. Ordnet opp. Men jeg tenker likevel på det han sa til meg. Det vil jeg nok gjøre en stund. Jeg klandrer deg ikke for å ha sagt det vennen. Du sa det du tenkte og følte og det er helt i orden. Jeg tåler det.

Jeg har tenkt litt på en ting. Hva det vil si å leve i nuet , gripe den dagen som er idag. Vil det si at man må si til alle man er glad i , at man er glad i de ? Eller vil det si at du skal gjøre det du lenge har tenkt på å gjøre ? Gjøre det du vil gjøre ?
Jeg må si at etter jeg kom til Sørlandet så har jeg begynt å leve i nuet. Jeg gjør ting jeg lenge har hatt lyst til å gjøre. Jeg har funnet frem det motet jeg trenger for å gjøre det jeg vil. Jeg venter nok en del kommentarer på at jeg gjør det jeg gjør nå. Gjør alt det jeg vil gjøre. Men jeg bryr meg faktisk ikke om det andre sier. Jeg gjør det jeg vil gjøre , det jeg må gjøre. Og for meg så er det det som betyr noe.

Q.

Lever du i nuet ?
Klarer du å la tankene forsvinne ?  




Stay Strong forever

    - Dato:
  • 01.07.2012
  • - Klokken:
  • 20:04
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Det er ikke bare bare å plutselig skulle prøve å tenke på seg selv. Gjøre det jeg vil. Det som føles rett for meg. Det er ikke lett når jeg har folk rundt meg som sier at du må være her , du må gjøre sånn , eller du kan ikke gjøre sånn. Uansett hvor jeg er og hva jeg gjør så føles det ut som om jeg blir dratt i alle retninger. Dratt mot familie , mot venner , mot kjærligheten. For en gangs skyld så vil jeg gjøre det som er rett for meg ! Det som føles bra for meg. Jeg vil gjøre det jeg kan for at jeg skal finne min plass i verden. Jeg vil for en gangs skyld prøve å finne ut hvem jeg er. Hvem er egentlig Anne Mette?  Er det ho som har Fibromyalgi , angst og depresjon og som aller helst sitter inne alene og ser en film ?  Eller er Anne Mette ho som er glad , sosial , som elsker å være ute med venner og familie ? 

Jeg aner ikke. Jeg aner faktisk ikke hvem jeg er. Jeg aner ikke hvem Anne Mette er. Men for en gang skyld så er det faktisk det jeg prøver å finne ut. Jeg prøver å finne ut hvem jeg er. Og den beste måten for meg å gjøre det på er faktisk å komme meg bort fra Sunnmøre. Begyne på nytt , få en helt ny start. Få en start der ingen kjenner meg og der jeg faktisk kan være meg selv uten å bli dømt hele tiden. Jeg er lei av å få rykter på meg uansett hva jeg gjør. Jeg er lei av at alle tror de vet hva som er best for meg. La meg for faen gjøre det selv ! La MEG finne ut hvem JEG er.

Valget for meg er tatt. Jeg har tatt det for lenge siden.
Jeg lover dere at å ta det valget er jævlig vanskelig. Men jeg har gjort det fordi jeg føler det er rett for meg. Nå håper jeg bare at alle rundt meg kan godta det. Prøve å forstå det.

Det er ikke lett. Å skulle holde seg unna selvskadingen. Ofte har jeg lyst å finne frem kniven igjen. Jeg kan stå med den i hånden. Men med en gang jeg ser ned på armen , ser på den nye tattoveringen med ordene STAY STRONG , så begynner jeg å tenke. Tenke det at selvskading faktisk ikke er løsningen. For en gangs skyld så kan jeg si at selvskading ikke hjelper. Det er ikke lett for en selvskader å skulle komme seg ut av den onde sirkelen. Den sirkelen hvor kniven alltid henter deg inn. Det er ikke lett. Faktisk så er det jævlig vanskelig. Men jeg prøver. Jeg prøver så godt jeg kan . Det var derfor jeg brukte de pengene jeg egentlig ikke hadde  , på en tattovering jeg måtte ha. Den som betyr så ufattelig mye for meg. Det å kunne se de to ordene hver eneste dag. Å vite at det eneste som hjelper er å holde seg sterk. Det er jo det. Det eneste som hjelper er å holde seg sterk , heve seg over ting å lære seg å leve med det vonde som er.

Men som sagt så er jeg lei av å bli dømt. Jeg er lei av at alle skal si hva som er best for meg og hva jeg må gjøre hele tiden. Jeg er lei. Jeg er dritt lei. Nå vil jeg gjøre det JEG vil , det JEG trenger å gjøre. Jeg må finne min stil , jeg må finne meg selv. Det er derfor jeg vil bort. Bort fra det kjente , sette kursen mot det ukjente. Prøve noe helt nytt, gjøre noe bare jeg kan gjøre. Jeg vil bare at alle rundt meg skal la meg være den jeg er , uten å hele tiden måtte dømme meg. Jeg vet jo så godt at alle vil det beste for meg. Men for en gangs skyld så vil jeg selv finne ut hva som er best for meg.

Ja, jeg er en person som sliter med å slå meg til ro på en plass. Men nå er jeg faktisk klar for det. Nå har jeg funnet den plassen hvor jeg vil være. Den plassen jeg vil bo , den plassen som gjør meg lykkelig. Det er jo her jeg vil være. I Kristiansand. Det er her jeg liker meg og det er her jeg trives. Er det ikke det som betyr noe da ? At den plassen hvor man bor er den plassen som bidrar til å gjøre deg lykkelig? For meg , så er det iallefall det som betyr noe.  

Men ikke misforstå meg. Jeg er så uendelig glad i ALLE jeg har rundt meg. Alle som betyr så utrolig mye for meg. Hadde jeg bare hatt nok ord til det så skulle jeg vist dere hver dag hvor mye dere betyr for meg. Jeg setter pris på all hjelp jeg får fra dere , jeg setter pris på at dere alltid er der for meg når jeg trenger dere. Jeg er så takknemlig for at jeg alltid har noen jeg kan gå til når det er noe. Det trenger ikke om  åvære kun når det er noe galt , men uansett hva det er så har jeg fantastiske personer rundt meg. Så glem aldri det , at jeg er så uendelig glad i dere. 
Men nå må jeg gjøre det som er rett for meg. Og jeg håper dere vil godta det.

 

 Meg og to av mine aller beste. Dere betyr så fantastisk mye og det håper jeg dere vet. 




Drømmer

    - Dato:
  • 16.06.2012
  • - Klokken:
  • 17:06
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Drømmer. Hva er egentlig det ? Noe vi ønsker oss,  noe vi vil ha , noe vi skulle ønske vi hadde ? Kanskje en blanding av alt sammen ?
Jeg vet iallefall det at uansett hva drømmer er for noe , så er det noe som er vanvittig fint å ha. Det er noe jeg faktisk ikke hadde klart meg uten. Og at jeg har mange drømmer, det skal jeg ærlig innrømme. Sakte går det i oppfyllelse , en etter en etter en. Men etterhvert som drømmer går i oppfyllelse ,så kommer det nye til.
Det er som om drømmer er noe man aldri går tom for. Noe man aldri blir kvitt. Noe som alltid vil være der. Det er egentlig litt rart , men samtidig er det ganske fint.

Mange av mine drømmer har allerede gått i oppfyllelse , mange venter på å gå i oppfyllelse. Kanskje er der noen som aldri vil gå i oppfyllelse i det hele tatt. Uansett hva , så føles det fantastisk når der først er noen som går i oppfyllelse.
Bare den siste tiden har mange av drømmene mine gått i oppfyllelse. Jeg har endelig fått møte gutten jeg ble kjent med som 12åring. Gutten jeg hadde så utrolig mye til felles med og som jeg alltid kalte tvillingen min. Nå er han faktisk min og vi har snart vært sammen i to måneder. Det er to måneder som har gått fort , men er det noen måneder som kommer til å gå fort så er det de to månedene vi skal være sammen nå.

Jeg har en stor drøm. En drøm jeg har hatt siden jeg var 14. En drøm som jeg vet kommer til å gå i oppfyllelse en dag , men som jeg bare må vente på. Det er lite jeg kan gjøre for å få den drømmen til å gå i oppfyllelse , jeg kan bare vente til den gjør det. Men jeg gleder meg som bare pokker til den dagen den går i oppfyllelse. Jeg kommer til å være så utrolig glad den dagen.

En ting er sikkert.
Drømmer er fint å ha.

 

 




Tanker i natten

    - Dato:
  • 14.06.2012
  • - Klokken:
  • 23:30
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 4

Det er lenge siden nå. At jeg har hatt en kveld hvor jeg ikke får sove. Men samtidig så føles det litt godt også å sitte oppe alene, helt i mørket og med dataen på fanget. Det er jo selvsagt uvant siden jeg allerede har blitt vant til å sovne så å si samtidig som kjæresten. Men slik ble det ikke inatt.
Eller ,vi la oss samtidig , ble liggende å prate litt om forskjellige ting og når jeg nesten var sovnet , så var det noen intense smerter fra helvette som meldte sin ankomst. Det var vel da jeg skjønte at jeg kunne si farvel til søvn på et par timer. Men jeg gjorde likevel et tappert forsøk på å sove. La meg godt inn i armkroken til kjæresten , og håpte jeg skulle få sove. Men den gang ei.

Vel. Det endte vel med at jeg ble liggende å tenke litt på forskjellige ting , før jeg fant ut at jeg skulle stå opp. Planen var vel å ta litt mer sovemedisin , men når jeg tenker over det så synes jeg at jeg har tatt nok allerede. Så den tanken legger jeg likesågodt fra meg igjen med en gang. Så da sitter jeg heller oppe en liten stund før jeg prøver å gå ut i sengen på nytt. Kanskje kunne jeg ha rydda leiligheten. Men dersom kjæresten begynner på jobb imorgen så må jeg jo ha noe å gjøre på. Og jeg vil jo ikke vekke kjæresten heller , så jeg venter vel med det også.

Egentlig så er det mange tanker som svirrer. Tanker om hvor utrolig godt jeg trives i Kristiansand , hvor utrolig mye jeg liker Sørlandet. Da jeg dro nedover så hadde jeg vel kanskje sett for meg at jeg ville savne venner og familie mye mer enn det jeg gjør. Kanskje er det noe som kommer etterhvert. Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at jeg elsker Sørlandet. Jeg elsker Kristiansand. Svabergene , solen , den knallblå sjøen og den knallblå himmelen uten skyer. Det er så fantastisk. Men enda mer fantastisk er det jo at jeg faktisk har kjæresten sammen med meg hele tiden. Det er fortsatt litt uvirkelig. At etter alt for lang tid med data, skype og faebook , så er vi faktisk sammen. Jeg kan faktisk holde rundt han , kysse han , klemme han . Alt det vi nå kan gjøre sammen , gjør det hele så uvirkelig. For alt er så utrolig fantastisk.

Jeg gleder meg så mye til å la Robin møte familien min og vennene mine. Nå har han jo allerede møtt storebror , og han får møte flere fra familien min når de kommer på sommerferie til Kristiansand. Jeg gleder meg til å vise Robin plassen hvor jeg kommer fra , og vise han alt det vi bruker å finne på der. Det er så mye jeg gleder meg til. Fremtidsdrømmer og fremtidsplaner ligger nå tett i tett med virkeligheten og bare venter på å gå i oppfyllelse. Og jeg merker det nå , at jeg er klar til å la planer og ønsker om fremtiden gå i oppfyllelse. Jeg er klar til å starte på livet og fremtiden , og jeg skal gjøre det sammen med Robin.

Når jeg tidligere har fått mye smerter så har ikke jeg klart å legge de til sides. Jeg har lagt meg ned , fokusert på smerten , latt tårene trille og tankene flyge. Jeg har jo alltid vist det at å grave seg ned i sykdommen ikke er noe lurt. Men det er først nå jeg virkelig har klart  å glemme smerten. Jeg har kommet meg opp av senga eller sofaen og jeg har begynt å gjøre ting. I forgårs foreksempel så ryddet jeg leiligheten. Istedenfor å grave meg ned i smertene. Idag gikk jeg tur til stranden , istedenfor å grave meg ned i smertene. Hva jeg gjør imorgen ? Det gjenstår å se. Men første bud for meg er iallefall å få meg noen timer med søvn. Om jeg klarer å sove i sengen eller om det blir sofaen , det gjenstår vel egentlig å se. Jeg har hatt litt problemer med å sove i sengen de siste ukene. Men jeg har jo klart det til slutt likevel. Jeg håper jeg klarer det samme nå også , så jeg får ligge i armkroken til kjæresten.

 




avhengighet

    - Dato:
  • 03.06.2012
  • - Klokken:
  • 14:41
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Det måtte komme. Det jeg har venta på. Slaget i trynet.
Jeg har kjørt på lenge nok nå . Kjørt på uten og se meg tilbake , uten å tenke på meg selv. Da må det jo bare gå gale til slutt da. Eller ?

Jeg har merket det noen dager nå , at jeg har vært tom for energi. Det har liksom manglet noe , og selv hvor mye jeg sover så blir det ikke mer. Nei , det blir heller mindre. Jeg lurer på om det er noen som har laget nye og større hull i det spannet som inneholder energi jeg. Det må jo bare være det siden jeg plutselig har så mye mindre energi enn normalt.

Ja, kanskje er det en grunn at jeg har vært så mye med venner den siste tiden. Men det er bare 6 dager til jeg drar til Vigra , 7 dager til jeg setter kursen mot Kristiansand. Jeg vil jo få så mye tid med venner som overhodet mulig. Og når trekløveret først er samlet igjen , etter 6 hele uker borte fra hverandre , så betyr det så mye for meg å få tid sammen med de to beste. Det betyr så mye å bare være trekløveret en liten stund.  Og kanskje , kanskje drar Christian på sjøen igjen imorgen. Jeg håper ikke, for jeg vil få mye tid med han før jeg drar. Men likevel så forstår jeg det. Jeg forstår hvorfor han må dra igjen. Likevel krysser jeg fingrene. Vi har ikke fått så mye tid sammen etter han kom hjem. Jeg har vært dårlig og har hatt mitt å styre med. Christian har hatt sitt å styre med etter han kom hjem. Ida sitt. Men imorgen håper jeg vi får samlet trekløveret igjen. Vi må bare det for nå kjenner jeg at jeg har abstinenser fordi jeg savner de to !

Men idag , må jeg bruke dagen på meg selv. Jeg går til samtaler med en dame i oppfølgingstjenesten for psykisk helse , hun traff et punkt på Fredag. Et punkt jeg har skubbet bort , et punkt jeg ikke vil tenke på. Men jeg innser det nå at jeg ikke har annet valg. Jeg må bare ta det frem , tenke på det , føle på det. Jeg må begynne å prioritere meg selv og tenke litt mer på meg selv. Jeg har fått beskjed med så mange nå at jeg tenker alt for lite på meg selv. Jeg bruker all energi jeg har på å være sterk for andre . Jeg bruker all energi på å holde meg oppegående og stille opp for de rundt meg. Når jeg er med andre så er det ikke mine problem som hjelder. Nei, da stiller jeg opp og er der for alle andre. Hvordan jeg egentlig har det ? Nei det betyr ikke noe det. Det skubber jeg til sides , legger det i glemme boken.

Det er nok derfor jeg er så sliten , blir så fort sliten og har så lite energi. Jeg tenker alt for lite på meg selv. Jeg vil egentlig ikke kjenne på mine følelser og det jeg sliter med. Derfor har det vel alltid vært enkleste utvei å ta kniven fatt med en gang tankene og følelsene rundt meg selv kommer. Det er som om kniven tar bort de følelsene og tankene igjen og at jeg da blir fri. Jeg har lært meg det nå at jeg ikke skal tenke på meg selv. At jeg bare skal tenke på andre. Jeg vet så inderlig godt at det er feil. At det er feil prioritering. At jeg en gang i blant må tenke på meg selv. Men jeg vil ikke det jeg. Det er ikke sånn det skal være.

Men heretter må jeg prøve. Jeg skal prøve. Jeg skal gjøre mitt beste å prøve å tenke på meg selv. Dersom det kan få meg bedre , gi meg litt mer energi og gjøre at jeg kommer meg bort fra selvskadingen , så må jeg gjøre det. Jeg gjør jo alt for å komme bort fra selvskadingen. Vil jo egentlig ikke holde på med den , men den frihetsfølelsen den gir meg , gjør at jeg fortsetter. Det er så feil å gjøre det på den måten. Så utrolig feil. Men selvskadingen er noe man blir avhengig av. Den følelsen og lykkefølelsen man får , er noe man blir avhengig av. Det er som en ond sirkel man ikke kommer seg ut av.

Nå vet dere hvordan det går når jeg sitter alene. Når jeg er dårlig , har null energi og faktisk prøver og tenke på meg selv. Da blir det bloggen som står for tur og nok en gang får dere lesere vite hvordan jeg har det. Jeg tenker ikke så mye over det dere får vite. Dere får se hvem jeg er , hva jeg sliter med og hvordan jeg egentlig har det. Det er jo også derfor jeg har bloggen , for å få ut tankene jeg sitter fast med . Det funker så mye bedre for meg å skulle skrive det ned istedenfor å snakke om det. Kanskje har noen noe imot at jeg forteller så mye og er så åpen om det. Men det er jo bare sånn jeg er. For meg så fungerer det best å være åpen om det jeg sliter med. Da slipper jeg å legge skjul på noe og jeg kan hele tiden vise hvem jeg er. Uten å måtte tenke på å skulle skjule noe. Jeg er lei av å alltid ta på meg den masken som sier at alt er bra , at alt er tipp topp. For det er jo ikke det. Jeg har mye jeg sliter med , mye jeg jobber med. Konstant så jobber jeg med tanker og følelser for å klare å få det bedre. Jeg vil jo så gjerne få det bedre , komme meg bort fra depresjon og selvskading. Jeg vet det er en enormt vanskelig og tung kamp å ta opp , men jeg gjør det likevel. Fordi jeg vet at jeg har så mange herlige mennesker rundt meg som støtter meg , hjelper meg opp igjen og gjør det de kan for at jeg skal ha det bra. Uten alle dere , så hadde jeg nok aldri tatt opp den kampen her. Men nå gjør jeg det. Jeg prøver så godt jeg kan.

Vanskelig.

    - Dato:
  • 23.05.2012
  • - Klokken:
  • 22:03
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 4

Det er vanskelig å finne de ordene man trenger for å klare å skrive et innlegg. Jeg leter og leter , men egentlig så klarer jeg ikke å finne det jeg leter etter. 
Jeg føler meg vel mest tappet for energi nå. Jeg føler kanskje at jeg hele tiden må være klar , klar til å hjelpe de som trenger min hjelp og støtte. Jeg føler jeg må tenke på vennene mine foran meg selv. At jeg putter meg selv i andre rekke. 
Det er ikke lett , når der alltid er noen som trenger min hjelp og min støtte. Det her er jo ikke stygt ment til noen av mine venner , for gud vite det at jeg elsker å kunne hjelpe dere. Jeg hjelper dere gjerne når dere trenger meg. Men av og til , så blir også jeg sliten. Av og til så trenger også jeg noen minutter på å puste . Og av og til , så er det faktisk jeg som trenger hjelp fra dere. Jeg hater å spør dere om hjelp. Jeg hater å si at vet du , nå trenger jeg hjelp fra deg. Nå er det på tide at vi bytter om på rollene. Jeg hater å si de ordene. Det er vel derfor jeg aldri sier det . At jeg heller finner min måte å klare det på. Jeg finner min måte å reise meg opp igjen , stable meg på beina og gå videre. Jeg klarer meg alltids jeg. Jeg trenger ikke alltid å spør om hjelp , for ofte så klarer jeg å reise meg opp igjen selv , før jeg har rukket å spør om hjelp. 

Nå er det jeg som trenger alene tid. Det er noe vi alle trenger. Noe vi alle trenger iblant. Den lille tiden for oss selv. Hvor vi prøver å tenke på oss selv før vi tenker på andre. Det er aldri lett å skulle ta den avgjørelsen om å måtte tenke på seg selv. Jeg synes iallefall ikke det er det. Men av og til så er det en avgjørelse jeg bare må ta. Jeg prøver hele tiden å tenke positivt , se på det positive jeg har i livet , si positive ord. Jeg vet jo at dersom jeg gjør det så blir alt positivt til slutt. 

Men det er ikke bare bare å ha diagnosen moderat depresjon , det er ikke bare bare å ikke ha anti deppresiva. Selv om jeg så inderlig godt vet at jeg burde ha tatt turen til legen og fått medisin , så vil jeg likevel prøve å klare meg uten. Jeg syns jeg har nok medisiner som det er. Jeg trenger ikke enda en sort. Men kanskje er det det eneste jeg kan gjøre. Det eneste valget jeg kan ta. Men det at jeg er deprimert , er ikke noe jeg tenker på. Jeg tenker sjeldent på at jeg har den diagnosen , at jeg faktisk er deprimert. Det er jo ikke noe jeg vil glemme heller , men jeg tenker bare ikke på det. Men at på til , så er jeg en selvskader. Jeg har vært selvskader siden jeg var 15 år. Jeg har nå , mye mer kontroll over det enn jeg har hatt tidligere. Nå er det absolutt siste utvei å finne frem kniven . Ja, jeg har mine arr , som er tegn på mine problemer. Jeg sier ikke til alle jeg møter at jeg er selvskader. Det er ikke noe jeg forteller til alle. Men samtidig så orker jeg ikke å skulle skjule arrene mine hele tiden. Vil folk spør om det , ja så får de spør. Og svar skal de få. 

Det er vel kanskje ikke et sånt innlegg dere forventer når jeg først skriver. Men å skrive om hvor fint vær vi har hatt idag , og hvor mange timer jeg har ligget i solen , det er ikke noe jeg føler for å skrive nå. Derfor så får dere bare nøye dere med det innlegget her , og akseptere det. Jeg skriver heller om været og dagen en dag jeg har en bedre dag og mer kontroll over depresjonen. For den kommer å går som den vil. Jeg har ikke helt lært meg å styre den enda. Vet ikke helt når jeg skal finne frem metodene mine for å unngår den. Derfor må jeg bare gjøre det beste ut av det. 

 

 

Vi hadde iallefall sol igår . Og vet dere ? Vi hadde det idag også vi.  



 

Vet ikke

    - Dato:
  • 19.05.2012
  • - Klokken:
  • 21:13
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 10

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hva jeg skal skrive. Tankene innhenter meg hele tiden og jeg får ikke fred. De eneste gangene jeg får fred fra alle tankene er når jeg er sammen med tantegullet mitt eller snakker med gutten min på skype. Det er deilig det at jeg kan få litt fred innimellom , litt tid til å bare være tante Mette eller kjæreste. Deilig å få litt tid til å bare være meg.
Metodene jeg hadde før for å få tankene til å forsvinne, de hjelper plutselig ikke lenger. Før satt jeg meg i bilen , tok en kjøretur og skrudde opp musikken. Nå hjelper det ikke lenger og jeg blir bare mer tankefull. Jeg kan jo snakke med de nærmeste vennene mine, men jeg vil ikke lange mine problem over på dem.

Det er vanskelig å finne min vei å gå. Vanskelig å finne min plass. Finne ut hva jeg vil , hva jeg skal. Jeg er nå fast bestemt på å flytte. Jeg vet hvor , men jeg vet ikke når. Det føles som om det er det eneste som kan hjelpe meg nå. At jeg flytter , kommer meg bort og får en ny start. Jeg vil nok ikke få en helt ny start, der vil alltid være minner som henter meg inn igjen. Men jeg kan få en nyere start enn det jeg har fått nå. Og det er det jeg trenger.
Men inntil det skjer, så gleder jeg meg bare noe sykt til å dra til Kristiansand. 1,5 mnd sammen med kjæresten og vennene mine / hans. Det blir som en liten ny start. Men det er nok bare fordi jeg er så langt unna Sunnmøre som det jeg er. Og det er det jeg trenger. Komme meg bort fra Sunnmøre. Jeg har tenkt den tanken lenge. Jeg blir mer og mer sikker.

Jeg trodde jeg viste hvem jeg var. Men nå er jeg ikke sikker lenger. Hvem er jeg egentlig ? Hvem er egentlig Anne Mette ? Jeg vet jeg er datter , barnebarn , søster , tante , veninne og kjæreste. Men er det egentlig den jeg er  ?
Jeg vet jeg har min bagasje å dra på , men det er en bagasje jeg hele tiden prøver å legge fra meg. Men jeg tror bagasjen min har bein , for plutselig så kommer den springende tilbake og hopper opp i sekken igjen.

En ting er jeg sikker på. Livet er aldri enkelt. Men man kan bare gjøre det beste ut av det.

Ikke den rette

    - Dato:
  • 08.05.2012
  • - Klokken:
  • 20:55
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Jeg vet at jeg ikke er rette personen til å skrive det her. At nikotin er avhengighetsskapende. Jeg vet jo det så alt for godt selv.
Jeg er jo selv en av mange som er avhengige av nikotin. Som må ha det iløpet av dagen.

Med meg så begynte det hele i 13års alderen. Da jeg fikk prøve røyk av stesøskenbarnet mitt. Jeg merket fort den avlsappende effekten røyk hadde og det ble til at jeg bare fortsatte. Men etter en stund så prøvde jeg å slutte. Gikk mer over til festrøyking. Jeg har vært en del av og på. Byttet litt på å røyke fast og røyke på fest.

I julen så hadde jeg det tøft. Ting var vanskelig og jeg måtte ha noe som kunne roe meg ned. Og jeg ville jo ikke lange alle problem , tanker og følelser over på vennene mine for at det skulle få meg til å føle meg bedre. Så derfor tok jeg frem røyken igjen. Og nok en gang så merket jeg den roende og avslappende effekten det hadde på meg. Det var vel da jeg skjønte at det hjalp meg mye i hverdagen. Jeg var igjen avslappet og gikk ikke lenger rundt og konstant tenkte på vonde ting , vonde følelser og vonde minner. Angsten slapp litt mer taket og jeg kunne slappe mye mer av.

Men for ikke så lenge siden så fikk jeg prøve snus. Og det er så mye mer avhengighetsskapende enn røyk. Nå får jeg noia om jeg begynner å gå tom for snus. Har jeg valget mellom snus og røyk , så velger jeg snus. Kanskje er det fordi den smaker mint , fordi den ikke er like sterk som røyken. Men jeg må ha det fordi om. Nikotin er et farlig monster , som gjør det det kan for å få deg avhengig.

Og jeg ?
Jeg har blitt avhengig.

Jeg vet jo så godt alle farene med nikotin. Jeg vet hva snus gjør med kroppen , jeg vet hva røyk gjør med kroppen. Jeg vet at det er som å kaste penger ut vinduet. Men egentlig , så bryr jeg meg ikke så mye om det. Det er noe jeg må ha og det er noe jeg vil ha. Så får det være så mye bortkastet penger som det vil.

Da farmor og farfar fant ut at jeg snuste , så begynte farfar å skulle regne ut hvor mye penger jeg kastet bort. Jeg klarte ikke å bry meg så mye om det. Jeg lar folk si det de vil. Nikotin er noe jeg vil ha og noe jeg må ha.
Men likevel , så kjøper jeg ikke røyk til andre enn meg selv. Jeg oppfordrer aldri folk til å begynne med hverken snus eller røyk. Jeg sier til folk at de ikke må begynne med det. Om noen under 18 spør meg om de kan få røyk , så sier jeg nei uten å tvile. Jeg vet så godt hvordan det er , og jeg vil ikke at andre skal begynne. Det er vel derfor jeg begynte det innlegget her på den måten jeg gjorde. Med å si at jeg ikke er rette personen til å si det jeg sier , siden jeg selv er avhengig av det.

 

Bildet er ikke det aller beste bildet , men det er likevel det beste bildet jeg har. Det er nemli den snusen der jeg har blitt avhengig av. Det er den snusen der jeg må ha.



alltid.

    - Dato:
  • 03.05.2012
  • - Klokken:
  • 00:27
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3

Det er ikke sjeldent at fortiden henter deg inn igjen . Minner vil alltid dukke opp .Man kan tro at man har glemt det, tro at man har stengt de ute. At man aldri noensinne vil huske de igjen. Før man plutselig får de rett i trynet. Så var de der. Hva skal man gjøre ? Man kan jo ikke glemme de med en gang. Men man kan bare gjøre det beste ut av det.
Senest igår ble jeg innehentet av gamle vonde minner. Vonde minner som stadig vil prege meg og hvem jeg er som person. Minner jeg alltid vil bli påmint , minner som alltid vil hente meg inn igjen. Minner jeg aldri vil klare å glemme.
Det som skjedde den gangen vil alltid prege meg som person. Jeg vil aldri klare å dra til den plassen igjen . Drar jeg dit, så kan jeg ikke dra dit alene. Drar jeg dit vil jeg alltid bli gående å se meg rundt , se bak meg. Føle meg utrygg og redd.

Men jeg prøver så godt jeg kan. Å bare glemme hele den episoden. Bare glemme alt som skjedde den gangen. Nå har jeg herlige mennesker i livet mitt. Mennesker som gjør sitt beste for meg. Mennesker jeg kan stole på og som alltid vil gjøre det beste for meg. Jeg har ekte venner nå. Gode venner. Og jeg setter så utrolig stor pris på dem alle sammen. Jeg har en fantastisk kjæreste som gjør sitt beste for at jeg skal ha det bra. Som alltid får meg til å smile og glemme vonde minner.

Det er få personer som vet hva som skjedde den gangen. Få personer som vet hvem det er snakk om. Og det er få personer jeg kommer til å si det til. Jeg vil heller holde det for meg selv. Bare glemme det hele. Jeg vet det ikke er lett, men samtidig så er det det eneste jeg kan gjøre for å klare å komme meg videre i livet.

Så til alle dere der ute. Om noe vondt skjer, snakk  med dine nærmeste om det. La de få vite hvordan du har det og hva du sliter med. Det er det eneste som kan hjelpe deg ut av det du er i.

 




Aldri tro

    - Dato:
  • 28.04.2012
  • - Klokken:
  • 01:37
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Vi har begge våre stener i ryggsekken. Stener på bakken som bare venter på å bli plukket opp. Men det er stener som ingen av oss kommer til å plukke opp. Det er stener vi bare kommer til å la ligge der. Vi kommer til å enten gå forbi dem eller gå over dem. For sekken er full den nå. Og heretter kommer vi bare til å kaste ut sten etter sten så ryggsekken får plass til noe mye mer positivt. Kanskje fyller vi ryggsekken med sommerfugler. Bare fordi de er så nydelige å se på. Vi kommer til å fylle ryggsekken med de nydeligeste tingene vi vet om. Men først må vi få ut alle stenene.
Vi vet det kommer til å bli en kamp , men vi vet at vi skal hjelpe hverandre. Vi skal gå den kronglete stien ved siden av hverandre , vi skal gå den sammen. Vi skal gå den stien sammen helt til vi kommer til enden. Til vi ikke kommer oss noe lenger.
Og etterhvert som vi nærmer oss slutten på stien , så vil der være mer nydelige gode ting enn hva det vil være stener. Akkurat slik vi vil ha det. Kanskje vil der komme en og annen liten sten opp i ryggsekken igjen. Kanskje vil den være så liten at vi har problemer med å finne den. Men helt til slutt, så vil vi klare å få ut den stenen også. Og til slutt kommer ryggsekken til å være så full av gode , nydelige , vakre ting , at der ikke er plass til en liten sten engang.

Det her vennen , det klarer vi sammen.
Det her vennen , det skal vi klare sammen.

Jeg setter så stor pris på at du stoler nok på meg til å kunne fortelle meg slike ting som du har fortalt meg ikveld. Og jeg setter så stor pris på at jeg er den som får lov til å hjelpe deg. At det er meg du vil skal hjelpe deg. Jeg setter så stor pris på at jeg kan få gi deg alle de gode råd jeg vet om , at det er jeg som kan få deg til å glemme alt du har fortalt og at du igjen kan begynne å smile. Jeg vet det kommer til å bli vanskelig for deg å glemme alt , men at du stoler nok på meg til å kunne fortelle meg alt sammen er en utrolig bra begynnelse. Jeg ble lei meg på dine vegner. Men samtidig så ble jeg så glad for at du ville fortelle meg alt du gjorde.

Det her vennen , det skal jeg støtte deg i.
Jeg kommer til å hjelpe deg opp igjen alle de gangene du faller.
Jeg kommer alltid til å være her for deg.
Jeg kommer alltid til å gå ved siden av deg.

Du skal aldri tro at jeg ikke er her for deg. For er det noe jeg virkelig er , så er det nettopp det. Jeg er her med hele meg. Med alle mine følelser og tanker. Jeg er her med alle mine råd , ord og smil. Jeg kan gråte sammen med deg , om det får deg til å føle deg bedre. Jeg kan le sammen med deg om det får deg til å føle deg bedre.
Men det viktigste du må huske på , er at jeg alltid er her for deg.

Vær aldri redd for å komme til meg med noe.
Vær aldri redd for å la meg hjelpe deg.
Vær aldri redd for å ta tak i hånden min når du har falt.

 

 




Some die young - Savner deg

    - Dato:
  • 04.04.2012
  • - Klokken:
  • 13:26
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3

Det hender ofte at jeg tar meg selv i å tenke på Ruben. Ruben som døde fra oss så alt for tidlig , så alt for brått.
Jeg tenker ofte på dagen da det skjedde. Jeg husker jeg fikk lappen dagen før. Gledet meg til skolen på Mandag. Gledet meg til å fortelle til Ruben at jeg hadde fått lappen. Jeg husker jeg tilbrakte helgen i Ørsta. Jeg var på en kjøretur da pappa ringte meg. Fortalte at det hadde vært en bilulykke. Det var fire ungdommer i bilen , fire ungdommer fra vakre Vanylven.


Da var det allerede en død. Jeg fikk vite at det var Adrian. Men det stemte ikke. Det var vår kjære Ruben som døde først. Han døde momentant. Jeg liker det ikke. Gråter lett når jeg tenker på Ruben. Det er fortsatt tøft og vanskelig å kjøre forbi ulykkesstedet.
De to andre i bilen hadde jeg gått i klasse med hele barneskolen. Den ene av dem var hardt skadet. Men han overlevde. Adrian døde senere på sykehuset. Jeg gikk på skole med Adrian og Ruben. Mandagen jeg gledet meg til , ble en Mandag jeg gruet meg til. Jeg viste det ville bli hardt og vanskelig å komme på skolen igjen. Jeg ville ikke lenger få se Ruben smile. Han ville ikke lenger komme inn i klasserommet , sitte der i timen selv om han ikke hadde det faget. Han ville ikke lenger stikke hodet inn døren bare for å si hei.





Det er vanskelig å tenke på at det snart er to år siden det skjedde. To år. Tenk det. Det er snart to år siden vår kjære Ruben døde.

Jeg husker fortsatt første dagen da jeg begynte i klassen til Ruben. Det var i åttende klasse. Der var ikke så mange gutter i den klassen , men der var en. En som var liten. Som skilte seg litt ut. Det var Ruben. Jeg hadde en utrolig fin tid sammen med den klassen. Opplevde så mye artig. Så mye koselig. Det var en fantastisk gjeng.

Jeg husker så godt minnestunden. Den var så sterk. Vår kjære Ruben låg der. Vi fikk alle se han. Jeg husker jeg gikk bort over. Så fort jeg såg ansiktet så stoppet jeg. Ble stående noen sekunder å se før øynene fylte seg opp med tårer. Til slutt klarte jeg ikke å se noe. Det eneste jeg kunne gjøre var å gå ut. Få litt frisk luft. Jeg prøvde å gå inn igjen. Men jeg klarte ikke. Det var ikke lett å kjøre bil etterpå. Satt i mine egne tanker. Bare tenkte. Tenkte bare på Ruben. Tenkte på ulykken . På minnestunden.

Begravelsen var ikke noe enklere. Det var hardt. Vanskelig.  Tøft. Jeg husker når vi kom ut av salen. På ene veggen var der et lerret , med en film laget til minne om Ruben og Adrian. Jeg ble stående å se på den. Jeg husker så godt sangen. Tankene som svirret gjennom hodet. Jeg elsker fortsatt sangen. Setter den på av og til bare for å tenke på Ruben. Setter den på når minnene og tankene er som verst.





Siden Ruben døde så har jeg tenkt litt på det. Døden. Hvor fort den kommer. Hvor fort den forandrer livet til en familie. Hvor fort den sårer. Hvor fort den river oss bort fra alle vi elsker. Og vi kan ikke gjøre noe med det. Det eneste vi kan gjøre er å sette pris på de vi har rundt oss. Sette pris på familie og venner.


Jeg husker så godt den dagen der. Det var rett før vi ble konfirmert. Vi hadde fotografering. Jeg var den eneste som hadde med meg solbriller og du ville så gjerne låne de. Selvsagt fikk du låne solbrillene mine kjære Ruben.

 

 

Stor avgjørelse

    - Dato:
  • 22.03.2012
  • - Klokken:
  • 18:25
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

Den dårlige dagen fra igår har bare fortsatt. Hoftene verker som bare det idag og jeg sliter med å klare å bevege meg. Noe jeg ikke liker i det hele tatt. Men jeg kom meg jo opp og startet dagen med å ta solarium. Det gjorde ganske godt å få den halvtimen med varme og sol. Føler jeg allrede har begynt å bli brun . Og det etter to ganger. Og slik jeg ser det så er jo det bare bra.
Men smertene meldte fort ankomst etter jeg var ferdig i solariumet. Men jeg bet smertene i meg og dro inn på jobben til mamma. Handlet med noe mat på veien , så senere tente jeg å lage Tandoori chicken.

Siden igår så har jeg brukt tiden på å tenke. Jeg har tenkt og tenkt lenge. Det har vært en stor avgjørelse å ta og den har langt ifra vært noe enkel. Det har vært en avgjørelse jeg egentlig ikke har ville tatt , men jeg har sett meg nødt til å faktisk gjøre det. Dessverre. Men nå må jeg bare prøve å se fremover , prøve å få ting i orden igjen. Så nå satser jeg på at ting bare går en vei , at ting bare går oppover heretter.

Det er noe spesielt

    - Dato:
  • 15.03.2012
  • - Klokken:
  • 21:29
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3

Etter å ha vært samboer med en person i nesten 1,5 år , så kjenner jeg at det er spesielt å skulle være alene. det er som om det er noe nytt. Som om jeg opplever noe helt på nytt. Og det er spesielt. Jeg husket ikke hvordan det var å virkelig være alene. Husker ikke hvordan det var å bo alene, lage middag til bare en person , handle til en person. Jeg savner ikke å bo med den personen jeg gjorde. Beklager , men det er slik det er. Det er realiteten. Vi hadde det bra sammen med den første tiden , men til slutt får en person nok av alt sammen. Det var det som skjedde i mitt tilfelle. Der var så mye styr. Så mye som ikke var noe positivt.
Det er nok få som virkelig vet hvordan jeg hadde det den tiden . Så få som vet hva som foregikk. Jeg har lært meg til at jeg putter på en maske når jeg ikke har det så bra. Bare for at folk skal tro at jeg faktisk har det bra. Men den masken har jeg kastet. Jeg tok den av, sparket og kastet den så langt jeg bare fikk til. Egentlig skulle jeg vel kanskje ha brent den slik at jeg var sikker på at den aldri kommer tilbake.

Etter jeg flyttet til onkel nå, så har jeg lært meg å sette pris på meg selv. Lært meg at også jeg har noen gode egenskaper. At også jeg kan være et godt menneske. At også jeg har behov for å sette meg ned og bare tenke på meg selv. For det er noe spesielt med det. Å skulle ta vare på seg selv, bare tenke på seg selv og rett og slett bare være seg selv hele tiden. Det har vært en lang og tøff vei for meg å komme dit jeg er idag. Men jeg kan faktisk stolt si at jeg har klart det.
Nå har jeg lært å ta vare på meg selv igjen. Tenke på meg selv igjen. Jeg har lært meg å bare være Anne Mette. Og det føles fatisk ganske godt.

Det føles godt å kunne leve livet slik jeg vil igjen. Leve livet med gode venner og en herlig familie. Det føles godt å kunne dra på besøk til alle de jeg vil dra på besøk til. Det føles godt å kunne dra ut på fest når jeg vil. Det føles godt å kunne overnatte hos venner når jeg vil. Det føles helt fantastisk. Det føles fantastisk å endelig kunne leve igjen. For det er egentlig slik det føles. At jeg faktisk lever.
Jeg kjenner på det at jeg nå takler livet mye bedre. Jeg takler de oppoverbakkene livet har å by på. Før så knakk jeg sammen av den minste oppoverbakken som kom. Men nå lar jeg de bare komme. Lar de komme , være litt for så å dra videre igjen. Før hadde jeg ingen selvtillit. Ingen tro på meg selv. Nå begynner jeg så smått å kunne tro på meg selv. Jeg begynner å tro at også jeg får til noe. Selvtillit har jeg fortsatt omtrent ingenting av. Men bare det at jeg begynner å ha tro på meg selv gjør at jeg er mer enn fornøyd med det. Da kan selvtilliten bare være der den er.

Jeg har det bra nå. Liker livet mitt akkurat slik det er nå. Jeg nyter virkelig livet nå. For første gang på flere år. Det er noe spesielt med det.
Det føles bra at jeg endelig begynner å legge ting bak meg. At jeg endelig begynner å se fremover. At jeg endelig gleder meg til fremtiden og det den har å by på. Jeg gleder meg til alt jeg kommer til å oppleve. Jeg gruer meg ikke lenger slik som jeg gjorde en lang periode. Og når jeg er vant til å grue meg over fremtiden , grue meg over nåtiden , så er det noe helt spesielt å endelig kunne glede seg. Det er rart. Det er så mye jeg må bli vant til , helt på nytt.

 


Den tiden da problemene begynte å melde ankomst. Men jeg fortsatt klarte å nyte livet. Det føles litt spesielt at jeg har det enda bedre nå enn jeg hadde da.




Inspirasjon

    - Dato:
  • 12.03.2012
  • - Klokken:
  • 16:44
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Jeg har tenkt litt på det i det siste. Tenkt på hvor jeg finner inspirasjon til bloggen. Tenkt på hvordan det har seg at jeg periodevis finner mer inspirasjon. Egentlig så er det litt rart. Hvor mye man faktisk blir inspirert av det som er rundt oss. Noen har jo den heldige egenskapen at blogg innleggene bare faller ned i hodet. Skriver det ned og vips så er et nytt innlegg ute på bloggen. Jeg var sånn før. Men jeg tror den egenskapen har ditchet meg til fordel for noen andre. Noe som egentlig er ganske surt. Men jeg gjør det jeg kan ut av det. Jeg bruker inspirasjonen som er rundt meg.

Min største inspirasjonskilde for tiden er faktisk andre blogger. Gjerne de bloggene jeg må innom hver eneste dag. Kanskje til og med flere ganger om dagen. Bare for å finne ny inspirasjon. Det er digg når jeg faktisk finner ny inspirasjon til ting jeg kan skrive om på bloggen. Jeg synes egentlig det er litt spesielt. At det som andre skriver får meg til å skrive om noe.
Normalt sett så bruker jeg også å finne mye inspirasjon ute i naturen. Inspirasjon til gode bilder. Men også den inspirasjonen har ditchet meg litt den siste tiden. Jeg føler at jeg virkelig ikke klarer å ta nye bilder. Bra bilder. Får det liksom ikke til. Men så har det vært dårlig vær den siste tiden. Kanskje det er det som gjør det. Forhåpentligvis så kommer inspirasjonen tilbake når det blir mer vår og finere vær ute. Kanskje kan jeg da klare å ta gode bilder igjen. Bilder som jeg kan vise dere.

Jeg har også tenkt litt på det. Om jeg skal opprette en blogg hvor jeg deler bilder. En fotoblogg. Jeg har litt lyst til det. Men jeg vet ikke enda om jeg kommer til å gjøre det. Tror kanskje jeg må tenke litt mer på det.

Så dere. Grunnen til at det blir brukt lite bilder i innleggene for tiden er rett og slett fordi jeg mangler inspirasjon. Inspirasjon til å skrive , inspirasjon til å ta bilder. Men forhåpentligvis så kommer inspirasjonen snart tilbake. I mellomtiden håper jeg bare at jeg klarer å opprettholde skrivingen.




Uten bruksanvisning

    - Dato:
  • 15.02.2012
  • - Klokken:
  • 22:31
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 7

Av og til så skulle jeg ønske at man kunne styre følelser selv. Bestemme at nå skal jeg ikke være glad i den personen , eller nå skal jeg være glad.
Ofte tenker jeg at ting hadde vært bedre , mindre forvirrende om man kunne bestemme over følelsene sine. Men dessverre kan man ikke bestemme sånt selv og blir ofte sittende igjen usikker og forvirret. Jeg gjør iallefall det.
Jeg synes selv at jeg er flink å rote meg selv opp i situasjoner hvor jeg til slutt blir sittende igjen som usikker. Og jeg liker det ikke. At jeg blir så lett usikker. Derfor skulle jeg ønske at man kunne styre følelsene sine. Men , det er nok ikke bare positivt det heller. Men slik er det vel med alt. Alt har positive sider og alt har negative sider.

Men helt i slutten så handler vel alt om å gjøre det beste ut av situasjonen. Det er langt ifra enkelt det heller. Men heldigvis (tror jeg) så følger det ikke med bruksanvisning på livet. Man må finne sin vei og gjøre det beste ut av det.

Vi burde alle bli flinkere til å

    - Dato:
  • 31.01.2012
  • - Klokken:
  • 15:49
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1
En far og hans lille sønn går tur i fjellet.
Plutselig snubler sønnen og får vondt i foten. Han skriker ?aaaah?. Overrasket hører han en stemme som kommer fra fjellet: Aaaah! Fylt av nysgjerrighet roper han: Hvem er du? Men det eneste svaret han får er: ?Hvem er du?. Dette gjør ham sint, så han skriker ut: Du er en feiging! Stemmen svarer tilbake: ?Du er en feiging?. Han ser på sin far og spør usikkert: ?Pappa, hva er det som skjer?? ?Min sønn?, svarer faren rolig, ?Følg med nå?. Så roper han: Jeg beundrer deg! Stemmen svarer: ?Jeg beundrer deg!?. Faren roper nok en gang: Du er fantastisk!, og stemmen svarer: ?Du er fantastisk!?. Den lille gutten skjønner lite og er fortsatt usikker. Da forklarer faren. ?Folk kaller dette ekko, men egentlig er det et bilde på livet. Livet gir alltid tilbake det du gir ut. Livet er et speilbilde av dine handlinger. Hvis du ønsker mer kjærlighet, gi mer kjærlighet. Hvis du ønsker mer godhet, gi mer godhet. Hvis du vil ha forståelse og respekt, gi forståelse og respekt! Hvis du vil ha positivitet, vær mer positiv! Hvis du vil at folk skal være tålmodig og høflig overfor deg, vær tålmodig og høflig! Denne regelen gjelder for alle sider av livet. Det gir deg alltid tilbake det du sender ut. Livet ditt er ikke en tilfeldighet, men et resultat av dine egne gjerninger?.

 

 


Jeg leste det ovenfor på en gruppe på Facebook. Jeg har lest den før og hver eneste gang så får det meg til å tenke.
Tenke på hvor dårlig mange personer er til å sette pris på det gode i livet. Hvor dårlig mange er til å si til seg selv at vet du , jeg er fantastisk akkurat slik jeg er.
Jeg er bare en av de mange som ikke er noe flink på å si positive ting om seg selv til seg selv. Og jeg skal ærlig innrømme det. Men samtidig så får jeg høre det ofte fra andre ,så hvorfor skal jeg si det til meg selv ?

Kanskje er det feil måte å gjør det på. Men det er den måten som fungerer for meg. For vi har alle våre metoder å gjøre ting på. Om det så er å si til deg selv at du er fantastisk hver eneste dag eller du velger å høre det fra andre , så er det din måte å gjøre det på.

Og er det noe vi alle burde bli flinkere på så er det å si til oss selv at jeg er fantastisk akkurat slik jeg er , jeg er enestående og ingen er som meg. Jeg er en egen person , med egne meninger , egne følelser og egne tanker. Det skal jeg sette pris på og det skal gjøre meg til et godt menneske her i verden. Ja, det finnes mange måter å bli et godt menneske på. Bli en god person som gjør gode handlinger. Men bare en av alle de mange metodene er å si det til deg selv.

Like ofte som man sier til seg selv at man er fantastisk og enestående ,så bør man også gjøre en god handling. Hjelpe noen som trenger hjelp. Om det så er den gamle damen eller mannen som skal over gaten eller andre ting ,så bør man gjøre det.
Og istedenfor å gå rett forbi noen med et stramt blikk så smil. Hva så om du ikke kjenner personen ? Smil .
Det lille smilet du gir personen på gaten kan faktisk være med på å gjøre hele dagen for den personen.

Det finnes så mange små ting man kan gjøre for å gjøre hverdagen enklere , lysere og lettere. Så mange ting de aller fleste av oss er alt for dårlige på å gjøre.


 


 




Paranoid og angst - En dårlig kombinasjon

    - Dato:
  • 18.01.2012
  • - Klokken:
  • 20:11
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Bare ved å høre ordene så kjenner jeg pulsen stiger. Jeg kjenner hjertet pumper raskere. Angsten kommer sigende alt for fort og jeg blir dårlig. Jeg har sluppet unna den angsten en stund, men nå har den bestemt at det er på tide å komme tilbake. Liker jeg det ? Nei , langt ifra. Aller helst skulle jeg sett at jeg slapp unna alt det her.

Men egentlig så hadde jeg vært fornøyd om den bare var slik som tidligere. Jeg liker ikke når den er sånn den er nå. Jeg liker ikke at jeg ikke kan gå ut døren. At jeg ikke en gang klarer å dra på butikken , eller at jeg ikke kan dra ut å møte folk. Trening og psykologtimer er det jeg klarer å komme meg på. Alt annet er et sant mareritt. Et mareritt som forfølger meg overalt hvor jeg er. Et mareritt som tar fra meg den livskvaliteten jeg en gang hadde. Det ødelegger hverdagen min så inderlig. Det gjør meg lenket til hjemmet. Lenket til sofaen fordi angsten gjør meg dårlig.

Jeg merker at jeg er ganske paranoid når jeg er ute blant folk. Hvorfor må alle se på meg , granske meg opp og ned ? Det føles som om alle kan se på meg hva som feiler meg , hva jeg sliter med. Det er som om alle tenker at jeg er den retarden. Som om alle ser at jeg har dårlig selvbilde , at jeg sliter med angst og depresjon , eller at jeg er hardt rammet av Fibromyalgi. Det er vel kanskje bare jeg som føler det er slik , men det hjelper liksom ikke så mye på at det er kun jeg som føler det er slik. Det gjør meg ikke så mye mer trygg at det gjør noe. Det gjør meg så lenket til alle vennene mine siden jeg ikke kan dra noen plass alene. At jeg alltid må ha med meg noen eller alltid ha telefonen i hånden i tilfelle noe skulle skje. Jeg hater det å føle meg utrygg hele tiden. Ikke kunne dra noen plass alene. Det er såvidt jeg kan bevege meg rundt om i leiligheten alene. Den minste lille lyd eller edderkopp gjør meg så utrolig redd og utrygg. Selv om jeg vet hvor lyden kommer fra så hjelper det ikke i det hele tatt. Er jeg alene hjemme må jeg ha musikk hele tiden eller så klarer jeg ikke å være her. Å gå ut å gå tur alene kan jeg bare drømme om.

Mer enn noe så ønsker jeg angsten langt bort , jeg ønsker å få tilbake den hverdagen jeg hadde. Hverdagen hvor jeg kunne dra noen plass alene. Hvor jeg kunne gå på Amfi Moa alene uten å bli helt paranoid. Når jeg kunne gjøre alt jeg ville i leiligheten. Åh , som jeg savner det !
Jeg skulle også ønske spiseforstyrrelsen kunne forsvinne langt bort. Slik at jeg kunne spise normalt igjen. Jeg vil så gjerne få tilbake det livet og den hverdagen jeg hadde.



Dette bildet passer nok ikke helt å ta med , men jeg måtte bare.




Det er tøffere enn vi regnet med

    - Dato:
  • 09.01.2012
  • - Klokken:
  • 22:05
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3

Kjære deg.

Du vet at dette ikke er noe jeg vil. Du vet at jeg mer enn gjerne skulle unngått det her.
Det er så mye vi kunne gjort annerledes for å unngå at dette skjedde. Så mye vi ikke burde gjort. Men det er lett å være etterpåklok er det noe som heter. Og det stemmer også det. Det er nå vi ser hva vi burde gjort og hva vi ikke burde gjort.
At dette er vondt for oss begge er ikke til å legge skjul på. Vi har det begge så utrolig tøft nå. Det er så mye tøffere enn vi begge hadde regnet med. Vi føler at vi mister så utrolig mye. Men vi vet at uansett hva som skjer så har vi hverandre. Vi har hverandre å ringe til om det er noe. Snakke med om det er noe. Å det å snakke med hverandre har vi blitt så flinke til. Fortelle hverandre alt vi har på hjertet.
Å skulle gjøre forandringer når skaden er skjedd er ikke noe lett. Men samtidig så er det nødvendig. Vi må begge skjerpe oss. Være forberedt på forandringer dersom vi skal kunne reparere skadene som er skjedd.

Men uansett hva som skjer så klarer vi det her sammen.

 

Jeg er glad i deg kjære deg.

 

 

Legger ikke skjul på

    - Dato:
  • 09.01.2012
  • - Klokken:
  • 20:51
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Det er så utrolig mye som skjer for tiden. Så mye vondt , men samtidig så mye nødvendig.
At jeg hater det her er det ikke til å legge skjul på. Jeg vil virkelig ikke at noe sånt skal skje i det hele tatt , men det er nødvendig dessverre. Hadde det bare kunne blitt ordnet på en annen måte enn akkurat den her.

Hele tiden så prøver jeg å finne frem alt som er positivt. Tenk positivt er det jo noe som heter. Men når alt er mørkt og tungt så er det ikke noe enkelt å skulle tenke positivt. Men i den situasjonen her så må jeg bare prøve. Jeg har ikke noe annet valg. Jeg prøver så ofte jeg kan å få tid til meg selv. Ha skikkelig Anne Mette tid. Hvor jeg hører på musikk , blogger eller helt andre ting. Hva som helst , bare jeg kan få bort tankene en liten stund. Jeg er bare glad jeg har Spotify jeg. At jeg kan finne frem sanger som har gode minner. Sanger som får meg til å mimre tilbake til en tid med venner og en tid som var kun positiv. Herregud som jeg ønsker å oppleve det igjen !

Det er ikke det at jeg ikke har venner. For jeg har mange helt fantastiske venner. Men vi bor alle langt ifra hverandre. Spredd både her og der. Det er så sjeldent vi får til å treffes alle sammen. Så sjeldent vi kan gjøre slik vi brukte å gjøre før. Men jeg setter pris på hver eneste gang jeg får treffe venner og være sammen med dem. Bare de kan få meg til å tenke positivt. Få meg til å glemme det negative en liten stund.

Den siste tiden har jeg virkelig funnet ut hvem vennene mine virkelig er. Hvem som er der for meg og hvem som gir faen i meg. Oppryddingen i vennelisten på facebook var virkelig nødvendig. Det var noe jeg skulle gjort for lenge siden. Men det at jeg nå endelig har gjort det føles så utrolig godt. Det å vite at noen er borte og aldri kommer tilbake.

At ting virkelig har forandret seg siste tiden merker jeg godt. Nå bryr jeg meg ikke om hva folk sier om meg. Jeg bryr meg ikke om hva folk mener om det jeg gjør eller det jeg skriver. Jeg vet så inderlig godt at enkelte personer sikkert har reagert på ting jeg har skrevet på bloggen den siste tiden. Og at noen helt sikkert reagerer på det jeg skriver nå. Men det bryr meg ikke det. For det er jo mitt liv. Kan ikke jeg få skrive det jeg vil da ? La meg få gjøre det jeg vil. Ofte har noen sagt til meg at jeg må ligge lavt og la være å skrive ting. Men akkurat det slutter jeg å høre på nå. Jeg skriver det jeg vil skrive jeg.

Det at jeg er åpen om mine problem , mitt liv og hva jeg sliter med. Det er jo mitt valg. Uansett hva man gjør så vil der alltid være noen som reagerer. Noen som skal prøve å bestemme hva du skal gjøre. Men det er ikke sånn det fungerer nå lenger. Iallefall ikke her.

Jeg legger ikke skjul på at jeg ikke har det lett for tiden. Valge jeg har tatt med å la bloggen bli en plass hvor jeg skriver akkurat det jeg føler for og hvor jeg skriver rett fra hjertet uten å legge skjul på noe , er noe jeg har tenkt på lenge. Jeg har lenge tenkt og vurdert om det er det rette å gjøre. Men for meg så er det det rette. Det er rett å ha en blogg hvor jeg ikke legger skjul på noe. Ha en blogg der alt er skrevet rett fra hjertet. Jeg bryr meg jo ikke om lesere. Jeg bryr meg ikke om kommentarer. Det er bare en bonus som følger med når man har blogg det. Nei , jeg skriver fordi det hjelper meg. Det at jeg har en plass å skrive ned tanker , følelser og meninger er det jeg trenger.

 

 




Nok er nok !

    - Dato:
  • 04.01.2012
  • - Klokken:
  • 23:00
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 4

Jeg lager IKKE det innlegget her for å henge ut noen. Men jeg gjør det for å få ut mine meninger.

 

Ofte må man tåle dritt fra andre. Ofte må man godta at andre går bak ryggen din og snakker. Men en eller annen gang så sier det stopp. Du kommer til et punkt hvor du har fått nok.
Akkurat det punktet har jeg nådd nå.

Jeg er lei av at alle skal lage problem fordi jeg skriver noe på facebook. (det er ikke bare det som skjer på facebook folk må lage problem av! ) Jeg er lei av at alle skal gjøre ting 100 ganger større enn hva de er , kun for å lage problem for meg. Jeg er lei av at jeg aldri kan gjøre som JEG vil fordi noen alltid skal legge seg opp i det og lage problem ut av det. Jeg er lei av at folk alltid skal prøve å styre mitt liv og at noen alltid tror de kan bestemme hvordan jeg skal leve livet , hva jeg skal si , hva jeg skal gjøre og i det hele tatt styre hvem jeg er som person.

Men , vet dere hva ?
Det er ikke slik det fungerer !
Jeg er meg , jeg har mitt liv og jeg er min egen person ! INGEN kan forandre det uansett hvordan dere prøver !
Ja, jeg er det sorte får i familien. Ja, jeg sliter psykisk og jeg er åpen om mine problemer. Men det er det tydeligvis ingen som godtar siden det alltid er noen som skal lage problem ut av det !

Men kan ikke jeg få leve mitt liv ? Være den jeg vil være ? Skrive det jeg vil skrive og gjøre det jeg vil gjøre ? Kan ikke jeg få gjøre det jeg vil UTEN at noen skal legge seg opp i det uansett ?

Jeg er fullstendig klar over at verden er slik at der alltid er noen som må snakke om andre og lage trøbbel for andre. Og at man bare må tåle det. Men vet dere ? Det er begrenset hvor mye man kan tåle ! Hvor mye man kan godta. Og akkurat nå så har jeg fått nok. La meg få ha mitt liv i fred uten at alle må gå rundt å snakke om alt jeg gjør til en hver tid.

 

Nok er nok !

 

Endelig er det forbi

    - Dato:
  • 25.12.2011
  • - Klokken:
  • 13:01
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Det at jeg ikke gleder meg til jul legger jeg ikke skjul på . Det er en høytid jeg bare vil skal forsvinne fort og at man skal blir fort ferdig med. I år ble det en utrolig spesiell og rar jul , så matlysten var langt ifra på topp og lysten til å pynte seg var der ikke i det hele tatt. Jeg pyntet meg vel bare fordi mamma ville at jeg skulle gjøre det. Så da var det å klæsje på seg litt sminke , en kjole og bare håpe at jeg klarte å vise litt glede over julen.

Jeg takker vennene mine for at de stiller opp så utrolig mye for meg når jeg først trenger de. De får meg til å glemme litt og kan kanskje få meg til å smile litt. Det er virkelig lenge siden det var et ekte smil på munnen min. Iallefall frivillig. Og jeg lyger ikke når jeg sier at jeg knappest har spist noe den siste uken. Mat og drikke går det minimalt av og jeg bruker alle krefter på å prøve å komme meg gjennom hverdagen på en grei måte.

Det var ikke mange julegavene jeg fikk i år , men det jeg liker godt er at jeg alltid får flere gaver med både mamma og pappa. I år var det tre gaver fra pappa og stemoren min. Og en av de tingene jeg fikk var noe jeg har ønsket meg lenge. Så jeg ble glad når jeg såg hva det var. Det var nemlig en gatebil ytterjakke og en caps. Ikke sånn skikkelig caps men sånn annen. Jeg aner virkelig ikke hva det heter så jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hva det er heller. Å ikke har jeg fått tatt bilder av julegavene mine så det er litt vanskelig å vise dere også.

I år var det iallefall mange myke pakker under tredet som var til meg. Og de kommer godt med alle sammen. Jeg fikk iallefall nok håndklær , to sofaputer i akkurat den fargen jeg ønsket meg osv. Fikk også skjorte og tights med mamma og stefaren min pluss mye annet ting jeg fikk også.

Jeg har alltid misunnet dem som klarer å få julefølelse. Jeg husker ikke hvordan det er. Jeg husker ikke hvordan det er å glede seg til jul. Så jeg er overlykkelig med en gang julen er over og forbi for da vet jeg at det er et helt år til neste gang det samme skjer.

Og en ting er iallefall sikkert. Jeg kan ikke få sagt med ord hvor mye det betyr for meg at vennene mine stiller opp for meg så mye som de gjør. Jeg er så utrolig glad i dem alle sammen og de vet virkelig når jeg trenger dem.
Men så er det jo i sånne stunder at jeg finner ut hvem mine egentlige venner er. Så jeg regner med at jeg kommer til å miste noen venner den neste tiden. Det er vel slik som alltid skjer når det skjer slike ting.

Jeg aner virkelig ikke hvilket bilde jeg skal bruke sammen med dette innlegget her. For jeg vet ikke om jeg har et bilde som kan forklare hvordan ting er akkurat nå. Det jeg gjør det er å legge ved et bilde av to av mine aller beste venner. Bildet ble tatt på en fotoshoot som vi hadde sammen.
Og siden jeg skrev om vennene mine lenger oppe så passer det vel med et bilde av de. Bloggen til Liz kan dere besøke ved å trykke HER.

 




 

 

Jeg er ikke stolt av det...

    - Dato:
  • 22.12.2011
  • - Klokken:
  • 10:50
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Hei !

Jeg heter Anne Mette og er forfatteren av denne bloggen. Og jeg er en selvskader !
Jeg prøver ikke å få dere til å tro at jeg er stolt av å være det. Men jeg står frem og sier det for å kunne hjelpe noen som har det slik selv.

Jeg har en lang historie med selvskading. Men klarte meg uten i 4 år. Selv om jeg var uten selvskading i flere år så gikk det aldri en dag uten at jeg tenkte på å gjøre det. Plutselig en dag så klarte jeg ikke mer og jeg måtte bare. Den gleden jeg kjente etter på var akkurat den samme som da jeg holdt på tidligere. Jeg tror kanskje at det å være selvskader er det samme som det å være alkoholiker eller narkoman. Man er det for resten av livet selv hvor lenge man klarer seg uten.

Jeg er langt ifra stolt av å være en selvskader. Jeg tenker at det å være det viser at man er en svak person. Men det å være en selvskader får deg på en måte til å mestre hverdagen. Det gir en styrke til å klare seg gjennom hverdagen.

Det å være en selvskader er ikke noe jeg anbefaler noen som helst. Hold dere unna. Det er ikke en gang verdt å prøve det.
Du tenker vel kanskje at jeg prøvde det så hvorfor anbefaler jeg ingen å gjøre det samme ?
Vel . Selvskading er noe du blir avhengig av. Har du gjort det en gang og kjent den lykkefølelsen og gledesfølelsen den gir deg så gjør du det flere ganger. Da fortsetter du. Jeg anbefaler ingen å gå rundt med armer som er fulle i arr etter selvskading. Det ser ikke fint ut.

Da vet dere det. Jeg er en selvskader !

Hvordan hadde det vært ?

    - Dato:
  • 06.12.2011
  • - Klokken:
  • 21:22
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

Min første dag på "jobb" er over og det er først nå jeg har begynt å komme til meg selv igjen. Det har vært en utrolig tøff og hard dag på mange måter og det å komme dit hvor jeg skal jobbe en stund fremover for at nav skal finne ut hvor mye jeg kan jobbe og slikt var tøft. Det første som møtte meg når jeg kom dit var mange psykisk utviklingshemmede personer , og det fikk meg til p føle meg enda stkere og jeg kjente formen dalte. Jeg må bare få sagt at jeg ikke har noe som helst imot personer som er psykisk utviklibgshemmet, derimot så synes jeg de er fantastiske folk med et herlig syn på livet. Poenget her er at jeg aldri kunne sett for meg eller forestilt meg at jeg skal jobbe sammen med dem og få opplæring av dem. Det hjeloer velheller ikke på at jeg må pendle. En vei tilsvarer ca 5mil tror jeg , og det er langt å kjøre når helsa likevel er dårlig.

Det er ofte jeg tenker over hvordan det ville vært å vært frisk. Hadde jeg oppført meg som en vanlig ungdom da? Hva hadde jeg gjort? Hva hadde jeg jobbet med ? Hadde jeg hatt bra økonomi og pebger til å dra hjem til fsmilien oftere? Det tror jeg nok. Faktisk så kan jeg ikke huske hvordan det er å være frisk. Det eneste jeg husker og det eneste jeg vet er hvordan det er å være syk. Og jeg liker det ikke i det hele tatt. Jeg vil kunne være frisk , gjøre det jeg ville gjort. Bare tanken på at jeg kunne hatt full jobb , utdanning å kunne være ute sammen med venner føles som en drøm for meg akkurat nå. Jeg savner det sånn og skulle så inderlig ønske det hadde vært sånn.

Men istedenfor så er jeg under nav , sliter med å få endene til å strekke sammen økonomisk og jeg jobber på Asvo ... Jeg lurer på hvordan fremtiden vil bli jeg..

Hvordan har dere det ?





- jeg blogger igjen fra iphone så jeg beklager at det ikke er bilde i innlegget.

Gode og ekte venner vokser ikke på trær

    - Dato:
  • 01.12.2011
  • - Klokken:
  • 17:11
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3

Ofte møter vi nye personer. Personer vi kanskje aldri snakker med , eller som vi utveksler noen få ord med. Men enkelte av dem vi møter vil vi senere kunne kalle våre venner eller våre bekjente. Men de man kaller gode venner og ekte venner vokser ikke på trær. Men en sjelden gang så dukker de opp. Sånn helt uten videre.

Da jeg begynte på skolen i August så var jeg forberedt på å stå alene og slite med å skaffe venner. Men plutselig så var der en person. Jeg som sliter med sosial angst og som sliter med å få venner trodde ikke det her var noe å satse på. Men jeg kunne jo gi det et forsøk. Kanskje det var verdt å satse på.

Og heldig som jeg var så var det virkelig noe å satse på. Jeg fikk en ny bestevenn og en ny ekte venn. En venn jeg setter så utrolig stor pris på. Og som jeg aldri vil miste. Fra den dagen vi begynte å snakke så var vi sammen hver dag. En dag uten henne på skolen var en skoledag som var kjedelig og som jeg gruet meg til. For da var jeg jo alene igjen. Vi var som sagt sammen hver dag, pratet om alt og ingenting og fant virkelig tonen med en gang. Kanskje var det skjebnen som sa at vi skulle treffes akkurat da ?

På de få månedene som har gått så har vi opplevd så utrolig mye sammen. Vi har blitt nære venner og forteller egentlig det meste til hverandre. Og selv om hun nå har flyttet fra Ålesund og hjem til Sandnes så er vi fortsatt gode venner.

Jeg er fantastisk glad i den jenten og savner henne så vanvittig mye.
Nå gleder jeg meg bare og ser frem til hun kommer til Ålesund igjen og jeg får treffe henne. Kanskje kan vi ta enda en tur til Moa, eller kanskje kan hun ta en tur hit. Det gjenstår å se , men uansett så gleder jeg meg.

 




Det psykiske : Å komme seg styrket ut av det

    - Dato:
  • 27.11.2011
  • - Klokken:
  • 18:01
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 5

Aller først så vil jeg bare si at det er valgfritt å lese ! Ingen må lese det jeg skriver. Liker du det ikke så må du ikke. Jeg har heller ikke til hensikt å henge ut noen på bloggen. Jeg skriver om mitt liv , mine følelser og tanker.


Det er en stor prosent av Norges befolkning som har psykiske problemer. Kanskje flere enn vi er klar over. Mange velger å være åpne om problemene sine , mens andre holder det for seg selv.
Jeg er en av de mange som velger å være åpen om det. For meg så er det det som er det beste. Det er liksom ikke noe alternativ å holde det skjult. Jeg har tidligere skrevet om det på bloggen og fordi det ble en del styr så valgte jeg å kutte ut. Men nå prøver jeg igjen.

Jeg har i noen år slitt med psykiske problemer. Og det har vært med på å formet meg som person. Jeg har kommet meg styrket ut av det jeg har slitt med. Jeg har diagnosen depresjon og jeg sliter med angst i tillegg. En hverdag med angst og depresjon er ikke noe som jeg unner noen , men samtidig så kan jeg ikke lenger forestille meg et liv uten , fordi jeg ikke husker hvordan det er å leve uten angst og depresjon. Ved å være åpen om hva jeg sliter med så kan jeg hjelpe noen. Jeg kan komme med råd om hvordan en skal få en greiest mulig hverdag med psykiske problemer. Og det er det jeg ønsker. Jeg ønsker å kunne hjelpe andre som også sliter.

Selv om jeg er åpen om mine problemer, så er det ikke slik at jeg roper det ut til alle jeg møter , men jeg er åpen om det til de jeg kjenner. Jeg er åpen om at jeg går til psykolog for å få hjelp til å takle mine psykiske problemer. Jeg er åpen om at jeg sliter. Jeg er åpen om hva jeg sliter med.

Men selv om jeg har diagnosen moderat depresjon og jeg sliter med fobisk angst så er det ikke bare det historien min inneholder. Tidligere så var selvskading en del av dagsplanen min. Det ble til en ting jeg bare måtte gjøre hver dag for å få ut all den smerten jeg hadde inni meg. Det å se det ferske såret på armen og se blodet piple ut var som en befrielse. Det var da jeg følte meg tilfreds. Jeg følte at den smerten jeg hadde inni meg forsvant med en gang såret var der. Det er nå fire år siden jeg kuttet det ut. Når depresjonen er som verst og alt ser mørkt ut da savner jeg selvskadingen , men samtidig så er jeg glad for at jeg kom meg ut av det. Arrene som jeg har på armene er små og lyse idag , men likevel så ser jeg de godt. De vil alltid være der og minne meg på den smerten jeg en gang holdt inni meg.

Selv om selvskading en gang hjalp meg , så er det det siste jeg anbefaler folk å gjøre. Jeg tenkte ikke på hvordan armene mine ville se ut idag , og det angrer jeg på. For det burde jeg virkelig ha gjort. Heldigvis så var ikke min selvskading av de mest ekstreme. Det er jeg glad for. Jeg er glad for at jeg klarte å stoppe i tide. Men det var ikke bare det å kutte meg selv jeg gjorde , nei , jeg gjorde det jeg kunne for å skade meg selv. Jeg måtte bare. Lenger oppe så skrev jeg også at jeg var suicidal. Og ja , det var jeg. Det var ofte jeg drømte at det var bedre å ikke våkne opp enn å leve det livet jeg hadde.

Som dere sikkert skjønner så har jeg en turbulent historie. I mange år har jeg gått til psykolog for å få hjelp. Jeg har byttet mellom Volda og Nordfjordeid , og nå er det Ålesund. Jeg var på møte på UPA for å bli innlagt der , noe jeg ikke ble.
Men midt opp i alt styret med psykolog og alt det der så har jeg lært at det viktigste en har det er venner som en kan snakke med dersom det er noe. Venner som er der for deg og hjelper deg opp når du trenger det. Det å ha gode venner er gull verdt !

Sliter du psykisk og trenger noen å snakke med ? Kanskje du bare trenger råd og tips om hvordan du kan få en bedre hverdag ?
Da kan du sende en mail til anne_mette_thunem@hotmail.com. Så skal jeg gjøre mitt beste for å hjelpe akkurat deg !

 

Bildet er lånt fra Google.no

 

Skulle legge inn flere bilder , men blogg.no var vist ikke helt enig i det.

 

Gledestårer og drømmer i oppfyllelse

    - Dato:
  • 06.11.2011
  • - Klokken:
  • 22:46
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 6

Nå for tiden føler jeg meg som verdens heldigste. Selv om det er mye som foregår opp i hodet som ikke er så bra , så klarer jeg på en eller annen måte å skubbe det bort for å se det positive. Og dagen idag har vært en helt fantastisk drøm. Det er som om mange drømmer har gått i oppfyllelse samtidig. Det er som om jeg lever i en lykkerus akkurat nå.

Selv om ting har vært utrolig tøft og vanskelig i det siste og det fortsatt er det. Så har livet noen små lysglimt innimellom som bringer med seg glede. Jeg føler ofte at livet har gitt meg flere oppoverbakker og mer motstand enn jeg noen gang kan takle. Det er ofte jeg føler at det er bedre å gi opp. Men så er det noe som sier meg at jeg må se meg rundt. Se på alt jeg har rundt meg. Og det er da alle motbakkene blir verdt det. Jeg har en fantastisk nydelig leilighet som jeg leiger sammen med verdens beste kjæreste og som idag også ble min forlovede !
Jeg har akkurat fått meg ny bil og jeg har mange fantastiske venner. For ikke å snakke om den fantastiske familien min og den herlige hunden min.

Det er mye mer jeg kunne ramset opp , men jeg føler ikke for det akkurat nå.

Men ikke nok med at jeg og kjæresten bestemte oss for å faktisk gjøre noe med det vi har snakket om i mange måneder så har han også kjøpt noen sko som jeg virkelig ønsket meg. Jeg har aldri i mitt liv hatt så lyst på et par sko som jeg hadde på de. Og så får jeg vite at han har kjøpt de til meg. Gledestårene trillet og jeg viste ikke hva jeg skulle si. Det vet jeg ikke nå en gang.
Så da kan jeg faktisk endelig si det at jeg er forlovet. Jeg har forlovet meg med den beste kjæresten jeg noen gang kunne fått.

Og selv om jeg har opplevd så mye positivt idag så har jeg enda ikke nevnt årets høydepunkt i idretten. Nemlig cupfinalen. Det er så utrolig fantastisk at gullet kom hjem til Sunnmøre igjen. Det er jo der det hører hjemme. Gullet er vårt !


Så stolt oransje å blå , for evig AAFK !

 

Vi skal slukke brann
vi har gjort det før vi har vist at vi kan
Vi skal slukke brann
vi e aafk
vi e best i Norges land.

 

 

Dagen idag har rett og slett vært fantastisk.

Verdens vakreste engel

    - Dato:
  • 05.11.2011
  • - Klokken:
  • 16:51
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

Dagen idag er en dag jeg ofte bruker å glemme. Men jeg tror nok ikke jeg glemmer den nå lenger. Av en eller annen grunn så var det den dagen her jeg tenkte på når jeg våknet idag. Jeg kjente på savnet som fortsatt er ganske stort. Savnet vil alltid være stort.

Idag skulle nemlig bestemor hatt bursdag. Istedenfor så er hun en av de vakreste englene i himmelen.
Da jeg var hjemme i helgen så tok jeg turen ned på graven. Det var så rart å se bestemor sitt navn der sammen med bestefar sitt.

Jeg vet vel egentlig ikke helt hva jeg skal si.
Savnet er der og vil alltid være der. Verdens vakreste engel har du blitt nå. Jeg er fantastisk glad i deg mola!

Gratulerer så mye med dagen !

 




Tanker : Astma

    - Dato:
  • 22.10.2011
  • - Klokken:
  • 02:36
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Da har jeg opplevd mitt første store astma anfall. En opplevelse det er vanskelig å sette ord på , men som jeg samtidig har et behov for å skrive ned. Jeg har tatt det ganske med ro den siste tiden siden kroppen er sliten. Men idag slo jeg til å ryddet både soverommet og badet. Kjente smertene kom sigende nesten med en gang jeg begynte. Men det gikk over det heldigvis. Så begynte det å bli kaldt inne og vi måtte ut og ned for å hente ved. Da ble det jo som vanlig jeg som bar veden opp til leiligheten igjen siden min kjære har nok med å holde lyset og få med seg beina. Halveis i den lille bakken som er så kjente jeg at pusten ble tung. Det ble vanskeligere å bære og puste. Men jeg tok et tak i meg selv og kom meg inn i leiligheten. Fikk satt fra meg veden , tatt av meg skoene og jakken og så skjedde det. Pusten ble tyngre og tyngre. Jeg kjente følelsen av at det knytte seg i halsen og jeg ikke fikk puste. Heldigvis så fikk jeg satt meg ned på gulvet før pusten ble enda verre.

Plutselig så klarte jeg ikke å puste , det var nummeret før jeg svimte av og jeg fikk ikke en gang til å si to ord til kjæresten. Fikk lagt meg ned på gulvet i håp om å få puste litt mer. Kjæresten fikk panikk. Noe han gjør hver gang jeg blir dårlig. Men selv om jeg ikke har opplevd et skikkelig astma anfall tidligere så handlet jeg av instinkt. Det var som om jeg viste hva jeg skulle gjøre selv om jeg kan ekstremt lite om astma. Så jeg klarte å få i meg litt vann. Jeg klarte å innhalere medisinen. Så da var det bare å ta det med ro. Klarte å komme meg opp i sofaen etter å ha prøvd i 10 - 15 minutt. Da ble det betraktelig bedre og jeg fikk igjen pusten mer og mer. Fortsatt så sliter jeg med å snakke , jeg hoster mye men jeg har iallefall klart å få i meg litt juice og to brødskiver. Så nå klarer jeg å sitte oppe uten støtte.

Men en ting er iallefall sikkert. Hadde jeg ikke hatt kjæresten sammen med meg så vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg hadde taklet det her. Det å ha noen sammen med seg når en får et astma anfall er viktig. Og vi begge har funnet ut at vi kan for lite om astma , så neste uke blir det en tur til legen for å få vite mer. Heretter så må jeg begynne å ta astmaen på alvor slik jeg slipper å havne i slike situasjoner lenger.Jeg kunne nok ha skrevet enda mer om opplevelsen rundt anfallet. Men nå må jeg heller prioritere å gå til daten jeg har med sengen.

 

Bilde er lånt fra Google.

 



 

Noen som har opplevd et astma anfall ?
Hvordan opplevde du det ?

Mine tanker : Skole og Fibromyalgi

    - Dato:
  • 16.08.2011
  • - Klokken:
  • 22:26
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3

Jeg fikk litt respons på det forrige innlegget , og en person , som jeg tror var mamma, ville at jeg skulle skrive min tanker om skolestart. Som faktisk er på Torsdag allerede ! Hjelp....

Vel.. Mye har forandret seg det siste året. At jeg klarte 100% skole da jeg gikk på skole sist betyr ikke at jeg klarer det nå. Så akkurat det er jeg litt bekymret for. Jeg håper jo så klart at jeg skal klare skolen , og jeg kommer til å gå hardt inn for å klare det . Men likevel så er det begrenset hvor mye jeg kan presse meg selv for å klare det. Jeg har jo iløpet av det siste året blitt mye verre. Smertene er mye mer intense. Plagene mye mer plagsomme. Men likevel så har jeg vokst utrolig mye iløpet av det siste året. Jeg føler at jeg har blitt så mye mer voksen psykisk. At jeg er mye mer klar over hvordan sykdommen er og hvordan den påvirker meg. Ja, jeg sliter en del psykisk for tiden , men jeg får hjelp for det og jeg ser positivt på det også. Jeg skal komme styrket ut av denne situasjonen.

Det å begynne på skole nå er et enormt stort ønske for min del. Jeg har lenge ønsket å begynne på utdanningen mot fotograf. Men jeg valgte feil linje. Jeg gikk helse , noe som var feil både for meg og sykdommen. Det gjør meg litt bekymret. At jeg ikke klarte den forrige utdanningen. Men , på en annen side så betyr jo ikke det at jeg ikke kommer til å klare den utdanningen her. En utdanning som er min største hobby og et stort ønske. Siden ønsket er så stort så er kanskje motivasjonen til å klare det enda større.

En ting er iallefall sikkert. Jeg kommer til å presse meg selv mest mulig for å klare det skoleåret her. Jeg skal klare pendlingen. Jeg skal klare skolen.  Jeg skal grave så dypt i meg selv for å finne all energi og motivasjon for at jeg skal klare det her. Jeg har også tro på at det skoleåret her blir litt enklere enn de forrige. Av den grunn at Norsk Fibromyalgi Forbund har laget et hefte med informasjon om Fibromyalgi som de har sendt ut til alle barneskoler , ungdomskoler og videregående skoler i Norge. Det gjør jo at skolene iallefall har litt informasjon om sykdommen , noe som gjør at det blir enda mindre for meg å forklare. Jeg tenker som så at de har rukket å sette seg litt inn i hva det går ut på før jeg begynner der.

Uansett hvor store bekymringene mine er og blir. Hvor lite motivert jeg er. Hvor lite energi jeg har. Hvor utmattet og sliten jeg er. Så har jeg alltid min kjære ved siden av meg som støtter meg og hjelper meg til å klare det her. For det her skal jeg klare :)
Min største hobby skal bli min utdanning og min jobb.

 

-Jeg legger ved et bilde av meg som Anne Cecilie tok av meg da vi var på Muritunet. Bildet er tatt på den siste turen vi hadde sammen og jeg husker den godt enda.





Jeg har aldri sett

    - Dato:
  • 11.08.2011
  • - Klokken:
  • 21:02
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3

Da jeg og kjæresten var på ferie sist gang så kræsjet vi bare et par mil hjemmefra (på vei hjem , heldigvis) . Skadene på bilen min ble ganske store , noe som har resultert i at uansett hvor jeg er så snur folk seg og ser på bilen. Eller de stopper opp og ser. Jeg har også fått litt ubalanse , men det er ikke så mye :)

Iallefall. Skademeldingene ble sendt inn og mamma fikk svar fra forsikringsselskapet igår. Idag dro jeg for å få takst på bilen. Veeel , jeg må nok se meg rundt etter en ny bil jeg. De kommer nok til å kondemnere bilen , nettopp på grunn av at det er en gammel bil og det er mye skader. Så da må nok jeg se etter en ny bil.

Jeg har også vært på sykehuset idag og kommet frem til en ny løsning når et gjelder medisinene. Skal kutte ut den medisinen som gir meg mange ubehagelige bivirkninger også skal jeg prøve en annen med mye mindre bivirkninger. Så jeg håper jeg får det bedre fremover og at den nye medisinen tar bort smertene. Er bare å krysse fingrene.

Helt til slutt så legger jeg med et sitat jeg fant på forumet til Fibromyalgi.no .

"Jeg har aldri sett et smilende ansikt som ikke var vakkert"





Såret over folks uttalelser !

    - Dato:
  • 31.07.2011
  • - Klokken:
  • 21:51
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3

Dette innlegget postet jeg nettopp på et Fibromyalgi forum og føler for å poste det her også. Det har en stor sammenheng med hva jeg skrev i det innlegget HER.

 

"Da er jeg hjemme etter en tur på bowling og peppes pizza ilag med to venner. Hadde en kjempe koselig tur selv om mye ble ødelagt av en person som la seg oppi ting han ikke hadde noe med.
Jeg fikk for et par måneder siden innvilget parkeringsbevis for bevegelseshemmede og bruker dette hele tiden siden jeg virkelig har behov for det. Men idag var vist det et problem.

Personen spurte om jeg trengte rullestol og jeg svarte som sant var at nei , det gjorde jeg ikke. Da kom han med at bilen ved siden av var så forbanna fordi jeg hadde parkert på handicap plassen. Jeg sa jo som det var at jeg parkerer der fordi jeg må og har behov for det. Og at jeg også har fult lov å parkere da. Men da mente mannen at jeg ikke tok hensyn og at jeg måtte lære meg å ta hensyn. Jeg sa igjen at jeg parkerer her fordi jeg må og fordi jeg har lov. Jeg har jo faktisk fått tildelt beviset fordi jeg har behov for det. Så jeg satte meg i bilen og latet igjen døren. Da hørte jeg fra mannen i en fiendtlig tone : "Det ser jo ikke sånn ut".

Jeg ble så sint og såra. At en voksen mann kan si noe sånt.
Måtte bare få ut frustrasjonen."

 

Jeg er virkelig såret over at enkelte folk gjør og sier sånt. Selv om det ikke viser på meg at jeg er syk så er jeg det faktisk. Og jeg hadde jo ikke parkert på handicap parkeringen om jeg ikke hadde behov for det. Og etter to runder på bowlingen hadde jeg også såpass vondt i den ene foten min at jeg ikke hadde klart å gå noe lenger. Det er jo ikke min feil at de ikke har mer enn 1 handicap parkering på den bowlingen der.

 

Ser du på meg at jeg er syk kanskje ?





Mine tanker om tragediene.

    - Dato:
  • 23.07.2011
  • - Klokken:
  • 16:54
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

Det har gått en stund siden tragediene i Oslo og på Utøya skjedde og ting har fått sunket litt inn. Alt i alt så blir ord fattige i en slik situasjon. At en etnisk Norsk person kan gjøre noe sånt mot sitt eget land er forferdelig. Det er tragisk. Og mine første tanker er at han ikke kan være helt vel bevart i hodet.

At en person (foreløbig) har drept nesten 90 personer er forferdelig. Tragisk. Det viser bare hvor nøye planlagt alt sammen var. Nyhetene handler kun om tragediene nå. Og siden jeg stod opp så har jeg bladd og lest gjennom Vg.no og Db.no og jeg er sjokkert. Jeg sitter med tårer i øynene når jeg leser det ofrene har fortalt. De beskriver hvor kald personen virket , hvordan han lokket personene til seg , og hvordan han forsikret seg om at de var døde. Jeg er derimot ganske så sikker på at personen ikke var alene, for det er jo praktisk talt umulig å være alene om noe så omfattende og tragisk.

Om ti minutter skal facebook være stille i 30 minutter. Og det støtter jeg helt og holdent. Jeg holder meg unna facebook i en halvtime for å vise min medfølelse i tragediene. Derimot må jeg bare enda en gang få sagt hva jeg mener om alle gruppene som har blitt opprettet på facebook det siste døgnet. Hvor mange hat grupper og hvor mange personer som skriver og publiserer hat meldinger til den gjerningsmannen. Jeg har ingen problem med å forstå sinnet. Men å opprette slike grupper synes jeg er helt feil. Det er feigt , barnslig å opprette grupper for å kunne få rette sitt hat mot gjerningsmannen. Jeg tar fullstendig avstand fra slike grupper og jeg håper flere kan gjøre det samme. Gjerningsmannen vil få sin straff. Han har trossalt nesten 90 liv på samvittigheten.

Vel , det var litt av mine tanker. Jeg har flere , men jeg velger å holde de inni meg.

Da venner var alt

    - Dato:
  • 12.06.2011
  • - Klokken:
  • 22:21
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

Jeg husker en tid da venner var alt. Det eneste man tenkte på var venner og når man skulle møtes , hva man skulle finne på osv. Jeg husker den tiden da det første jeg gjorde etter skolen var å spise middag for så å dra ut med venner , komme hjem for å sove. Slik var det. Hver dag. Hele tiden. Det var slik jeg ville ha det den tiden. Slik jeg likte det. Det var den tiden da tanken på å slå seg til ro var milevis unna. Det var venner som var livet. 

Men at tidene forandrer seg, det kan jeg skrive under på. Jeg fant kjærligheten. Jeg slo meg til ro. Nå er det kjærligheten og familie frem for venner. Så rart. Selvsagt savner jeg alle vennene mine så utrolig mye. Av og til skulle jeg ønske at det fantes spoleknapper i livet , slik at jeg bare kunne spole tilbake til den tiden da venner var alt. Men uansett hvordan tidene forandrer seg så er det alltid noen som blir igjen. Noen som setter større spor enn andre. Jeg har funnet noen av de. Og de er så fantastiske. Det som er mest fantastisk er at uansett hvor langt fra hverandre vi er eller hvor lite vi snakker sammen eller hvor sjeldent vi møtes , så er de like fantastiske , de er like gode venner. Ofte skulle jeg ønske at alle mine aller beste venner bodde rundt meg. Slik at vi kunne møtes ofte. Hver dag. Hele tiden. Slik er det ikke. En av dem har jeg ikke møtt på nesten 2 år. Viss det ikke er mer da. Vi har alt for alt for lite kontakt. Men saken er den at vi fortsatt er gode venner . Hun er fortsatt min besteveninne. Det er henne jeg har mest gode minner med. Det er med henne jeg kan sitte å snakke i flere timer om alt mellom himmel å jord. Bare fordi det er hun som er besteveninnen min.

Selv hvor mange gode venner jeg har / hadde så var det først når jeg flyttet hjemmefra at jeg fant ut hvem som var mine virkelige venner. Det at jeg mistet mange var et stort nederlag. Enda verre var det kanskje at de aller aller fleste kuttet all kontakt med meg da jeg flyttet. Men jeg kom meg over det jeg. Det er nå jeg vet hvem vennene mine egentlig er. Jeg har de som er helt syke i hodet , de som jeg alltid får latterkrampe sammen med også har jeg de som bare er der. De jeg egentlig ikke forteller noe til men som jeg samtidig kan ha det veldig artig med.
Noen av vennskapene har klart seg gjennom det meste. Mye trøbbel. Mye inntriger. Men de er der fortsatt. Det er de jeg har flest minner med , de jeg har hatt flest latterkuler sammen med, de jeg har mest historie sammen med. Det er de som er mine venner. Det er de jeg hele tiden tenker på når jeg savner vennene mine , når jeg savner noen å fortelle hemmeligheter til , noen å ha det artig med , noen å le sammen med. Det er da jeg vet at en melding kan plante et smil på ansiktet til de. Det er da telefoner er artige å ha.

Fysøren som jeg savner bestevennene mine.

Bildene under er av noen av de jeg setter mest pris på. Noen av de jeg savner aller mest.  



Lisbeth. Den beste av de beste. Vi har så utrolig mange gode minner sammen. Og jeg savner deg mer enn jeg kan si med ord! Du er fantastisk ! 


 

Olivia. Vi har hatt så mye artig sammen. Jeg er så glad i deg. 


Eirin. Vi har vært venner så lenge. Så lenge har du vært bestevennen min. Så mye lenger håper jeg det blir. Spesielt nå som du er hjemme fra England. Nå som jeg kan møte deg igjen. Glad i deg!





Verdens beste

    - Dato:
  • 20.03.2011
  • - Klokken:
  • 01:14
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Jeg har verdens beste venninne ! Det finnes ikke i tvil !
Helt fra dag 1 så har jeg vel sett på henne som min besteveninne siden vi fann tonen ganske fort. Og vi har hatt våre oppturer og nedturer , men uansett hva så har vennskapet bestått , og det er like sterkt som alltid. Nå har vi ikke sett hverandre på over et år , vi snakker sjeldent sammen , men fortsatt er det noe der. Fortsatt er hun min beste venninne og henne jeg vil ringe dersom det er noe.  Det er henne jeg vil ringe dersom jeg ønsker å høre noen ord. For det er bare henne av alle mine venner som kjenner meg best.

Vel , grunnen til at jeg ønsket å skrive det innlegget her nå. Grunnen til at jeg vil fortelle dere om min aller beste veninne. Hun jeg alltid skrev om når det var oppgaver i Norsk. Hun jeg alltid tenker på. Nå ligger hun på Haukeland etter en operasjon hun lenge har ventet på. Nå skulle jeg ønske mer enn noe annet at jeg kunne være der sammen med henne. At vi kunne snakke om gamle minner. For er det noe av så er det gode minner , og hver eneste dag så tar jeg de frem og tenker på henne. Jeg fikk et bilde av oss en gang , sammen med noen ord som hun hadde skrevet , det henger i en ramme rett over der jeg sitter. Uansett hva som vil skje så er hun min beste venninne . Hun jeg kan si elsker deg til . Hun jeg sier søster til. For hun er min søster. Vi har alltid sagt det at du er den søsteren jeg aldri fikk. Og det kommer hun alltid til å være. Grunnen til at jeg skriver det her , det får dere se under. Det er nemlig noe hun skrev på sin blogg. Noe som gjorde meg glad. Noe jeg ofte går innpå for å lese. Det er ikke mye , men det er mer enn nok. Ord kan bare ikke beskrive hvor mye den jenta her betyr for meg og hvor uendelig glad jeg er i henne. Jeg kunne lett ha skrevet i flere timer om alt vi har funnet på sammen. Om det beste og det verste. Om latter og tårer. Om gode og vonde minner. Men uansett hva, så elsker jeg søsteren min. Jeg har valgt å ta det i kursiv slik at dere skal skille hva jeg skriver og hva hun skriver. Og Annituss er et kallenavn jeg fikk den gangen hun var handball treneren min. Da var jeg Annituss og hun var Lissituss . Nå er hun bare Lis , og hun er min Lis.

 

Annitussen min :)
Funnet på masse løyje sammens me dinna jenta her :) Å mangen hemmligheter vi he delt :D hihi
Når ej såg dej på treningen, da var der eit smil. Ett usikkert smil, veit ikkje heilt korleis ei skal forklare det.. Men videre når ej trente laget so forsvant det smilet, men eit nytt kom fram. Videre såg ei ein sjølvsikker jente, å den jenten knyttet eg sterke band med.

Sjølv om ej he flyttet til Bergen å du flyttet lengre oppover so e der nokke rart.. Sjølv om vi ikkje prater kvar dag, og ikkje sett kvarandre på over ett år, so e dei sterke banda der fortatt. Føler ej kjenne denna jenta inn og ut sjøl om ej ikkje treffer ho so ofte.. Det e ei jente ej kan fortelle masse til og dele gleder og problemer :)

Anne-Mette e ei jente ej aldri kommer til å miste.. Da må det skje nokke rart.. :P

Gla i dej tusso mi :D <3


Hun har også redigert et utrolig vakkert bilde til meg. Et bilde som gjorde meg så glad. Hadde jeg kunnet så skulle jeg ha skrevet ut det bilde og rammet det inn. For det bilde er jeg så glad i !

 






Ættesoge og Harald Hårfagre

    - Dato:
  • 11.01.2011
  • - Klokken:
  • 23:47
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Jeg er så heldig at ene onkelen til mamma interesserer seg MYE for slekt og alt det der. Noe som har resultert i en del slektsbøker. 
For noen måneder siden fikk jeg og søskenene mine hver sin utgave at våres slekt og ætt.
Vel ,jeg fikk min først for noen uker siden , og har ikke satt meg ned å studert den skikkelig før nå.

Selv er jeg jo veldig interessert i slekt , og jeg synes det er spennende å vite hvor man "kommer fra".
Noe jeg i mitt tilfelle ikke vet mye om .  Slekten som jeg vet noe om eller iallefall litt om er den jeg har i Mosjøen og det området. Selv om jeg mer enn gjerne skulle likt å vist enda mer om den. 
Men denne gangen var det slekten på mamma sin side som stod for tur.

Morro var det da jeg kom så langt tilbake til 1000 før kristus og enda lenger tilbake enn det.
Det eneste jeg såg da omtrent var "Konge i Norge" , "Konge i Skottland" , "Konge i Irland" , "Prinsesse i England" , "Konge i Danmark" , "Konge i Sverige". Blant alle desse "kongene" , så jeg noen navn som garantert alle har hørt om.
Ja, for dere har hørt om Harald Hårfagre ? , Olav Kyrre ? (og en til jeg ikke husker navnet på i farten)

Jeg må innrømme jeg lo litt for meg selv da jeg så alt det her. For ikke å snakke om alle navnene som var før i tiden.
Det er vel det jeg synes er mest morro med å studere ættesoge , nemlig alle de rare navnene som var før i tiden.  


 

Har du noen gang studert en ættesoge ? 
Har du noen i din familie som interesserer seg for slekt ?


(Bildet lånt fra Google)




Nettvett - Er det egentlig noen som vet hva det er ?

    - Dato:
  • 03.01.2011
  • - Klokken:
  • 23:19
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Hver dag leser jeg blogger. Er på facebook. På MSN. 
Hver dag ser jeg personer som legger ut så ALT for mye privat informasjon. Så alt for mange private bilder. Bilder av barn. Bilder som ikke er vannmerket.
Når jeg ser det her så tar jeg ofte meg selv i å tenke. Lure på om disse personene har hørt ordet nettvett ? Om de vet hva det betyr ?

alt for mange vet nok ikke det.
Så alt for mange bryr seg ikke om det.
Så alt for mange gir blaffen i hva foreldrene sier.

Jeg har selv vert en av dem som ikke brydde meg.
Jeg har selv vert en av dem som har møtt folk jeg har blitt kjent med gjennom internett.
Jeg er nok bare en av mange som angrer på alt jeg tidligere har gjort.

Da jeg var yngre så lærte jeg mye om nettvett. Hva det ville si. Hva det betydde. Hva det var for noe.
Er det ingen som lærer det idag ?
Det virker iallefall ikke slik.
Om du hadde stoppet tilfeldige på gaten , spurt om de kunne forklare hva nettvett var. Hvor mange tror dere av ungdommen idag som hadde vist det ?  Altså vert 100% klar over hva det er for noe ? 

Hva vil det egentlig si å legge ut livet sitt på en blogg ?
Hva vil det si å legge ut bilder av barnet ditt og skrive navn, fødselsdato osv ?
Har noen av dem som gjør det tenkt over hvordan barnet kanskje vil reagere i fremtiden ? Om at hele barndommen ligger på nett?  
Hva vil det si å legge ut bilder av seg selv , fortelle alle og enhver hva den personen gjorde idag, hva den personen skal imorgen , hva den personen spiste til middag ? Er det noe som egentlig heter for mye informasjon når det gjelder dagens ungdom og internett ?

Jeg mener at det er noe som heter for mye informasjon.
Og jeg ser det hver eneste dag. Det gjør meg sint, irritert og lei!
At enkelte personer ikke tenker over hva de deler med omverdenen. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg skal synes om det.



Nettvett regler for chatting (nettvett.no)
- Bruk antivirus , antispionprogram og brannmur
- Ver forsiktig med å utlevere personlige opplysninger om deg selv og andre
- Bruk en epost adresse som du ikke bruker til vanlig
- Ikke ta imot filer fra personer du chatter med. Be om å få filer på epost i stedet.
- Forlat chatten dersom det blir ubehagelig.
- Skal du møte noen du har truffet på nett , ta med en voksen eller en venn.



Jeg anbefaler ALLE å ta turen innom siden NETTVETT.NO .
Der står mye informasjon om alt som har med nettvett å gjøre , og kanskje ser du ting du viste fra før. Kanskje lærer du nye ting.
Ta turen innom , og fortell meg hva DU synes om siden.




SPØRSMÅL 


- Vil du si at du har nettvett ? 
- Hva mener du at nettvett er for noe ?
- Ser du ofte eksempler på det jeg kaller for mye informasjon ?


Bilder lånt fra Google.







Hvor er gleden ?

    - Dato:
  • 29.12.2010
  • - Klokken:
  • 00:04
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 4

Ja , jeg vet. Bloggingen min har vert ELENDIG i det siste. 
Jeg er fullstendig klar over det.
Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Er redd for at jeg skriver det samme hele tiden.
Hodet er fult av tanker. Tanker jeg ikke kan skrive her siden jeg ikke vil at hvem som helst skal lese det.
Jeg føler livet står stille for tiden. Som om noen har trykket på en pauseknapp , og playknappen er ødelagt.

Og hvor gøy er det vel å blogge når man ALDRI får tilbakemeldinger på det man skriver.
Når man vet at mange personer er innom hver dag , men INGEN legger igjen en liten hilsen.
Alle kommentarer på bloggen (utenom egenreklamering selvsagt) , er kommentarer som hjelper på så mye.
Det er kommentarer som kan gi meg et lite smil. For da vet jeg at noen leser det jeg skriver. At noen bryr seg om det jeg skriver.

Jeg vet ikke lenger.
Jeg er usikker. Jeg er lei.
Lei av at jeg aldri kan gjøre noe. At jeg prøver og prøver ,men aldri får noe resultat.
Jeg drømmer om å kunne dra ut sammen med vennene mine. Slik jeg kunne gjøre da jeg var yngre.
Da jeg var ute hele kveldene. Da jeg kom hjem bare for å sove. Da var livet meningsfult. Fordi jeg fikk vere sammen med verdens beste venner.
Hva gjør man når man ikke kan det lenger ? Når noe alltid stopper en ? Når de også bor så langt unna og økonomien er så som så ?
Hva gjør man når man ikke klarer å jobbe. Når man må legge karrieredrømmene på hyllen ?
Når livet blir det samme hele tiden. Det samme skjer hver dag. Alt er som en rutine fra du står opp til du legger deg.
Hvor er gleden i livet ? Hvor er gleden med å i det hele tatt stå opp om morningen ?

Om noen vet det.
Ver så snill å fortell meg det!

(Et gammelt bilde av meg - Fy som jeg savner piercingene mine!)




Av og til..

    - Dato:
  • 27.12.2010
  • - Klokken:
  • 22:22
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Av og til. Bare av og til. 
Skulle jeg ønske jeg kunne ha et sted å skrive ned alt jeg tenker.
Et sted bare jeg vet om. Et sted hvor de jeg vil skal vite, får vite.
Et sted hvor jeg vet hvem som leser det jeg skriver.

Av og til vil jeg kunne skrive ned mine innerste tanker.
Mine følelser. Mine drømmer.

Og vite at bare jeg vet det.
Uten at jeg slipper å holde det inni meg.

Bare av og til.
Er det alt jeg ønsker.


(Et gammelt bilde av meg)




Det verste jeg vet!

    - Dato:
  • 19.12.2010
  • - Klokken:
  • 22:27
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Mange mange ganger gjennom mitt 19-årige liv så har jeg opplevd personer som synes det er mye mer morro å gå bak ryggen å sladre enn å fortelle det til den personen det gjelder. 
Jeg synes det er tragisk at personer holder på slik.
Altså, det var greit når personene var 12-13 år og hadde typiske fjortisfakter. Men når det kommer til de som er en del eldre enn det så synes jeg det blir forferdelig!
Jeg vet ikke helt hva jeg synes.
Skal jeg synes synd i personen som heller må sladre enn å fortelle ?
Skal jeg ha sympati ?

Jeg for min del har ingen av delene.
Jeg derimot blir SINT!

Jeg blir utrolig sint for at folk holder på slik de gjør.
Og jeg kan omtrent ærlig talt si at det er det verste jeg vet!
At de må sladre bak din rygg istedenfor å si det til deg som det gjelder.
Slike ting som det mener jeg at man burde legge fra seg i ungdommen isteden for å dra det med seg til voksenlivet. At folk ikke lærer.

Med det innlegget her så mener jeg ikke å rakke ned på enkelte personer.
Men jeg sier det jeg mener! Så innlegget er IKKE ment som kritikk til noen !



SPØRSMÅL

Hva er det verste du vet ? 
Hva synes du om det temaet jeg har skrevet om ?
Har du noen gang opplevd det ?


Bilder fra Google.

 






Pause fra omverdenen.

    - Dato:
  • 11.12.2010
  • - Klokken:
  • 16:59
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Jeg har tatt meg en liten pause. 
I helgen er jeg hjemme hos mamma og slapper av og lader opp kreftene. Imorgen drar jeg videre til pappa og blir til Tirsdag før jeg reiser hjem til min høgt elskede kjære på Tirsdag.

Jeg kjenner det gjorde godt å få komme hjem igjen.
Har ikke vert hjemme på lenge, så det var virkelig etterlengtet.
Planen var vel ikke at jeg skulle hjem i det hele tatt , siden jeg skal det i julen. Men jeg er glad jeg dro hjem.
Jeg føler meg så mye bedre med en gang , og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å se igjen hunden min imorgen.
Jeg gleder meg til å vere sammen med hunden min , verdens beste lillebror og resten av familien.
Jeg gleder meg.

Derfor mine kjære lesere , blir det minimalt med blogging de neste dagene.  
Om det kommer så vil det eneste som kommer vere utfordringen.

 

Slenger med et bilde av meg som ble tatt da jeg besøkte lillebror på sykehuset etter han hadde operert.
(Takk for at jeg har mamma sin data slik at det iallefall går an å legge ut noen bilder)

 




Sykehusdebatten - Helt absurd å tenke slik!

    - Dato:
  • 10.12.2010
  • - Klokken:
  • 13:14
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 4

Dere har vel alle fått med dere sykehusdebatten som foregår. 
I Sogn og Fjordane mener de at det kun skal vere sykehus i Førde. Med andre ord skal både Nordfjordeid sykehus og Lærdal Sykehus nedlegges. Nordfjord sykehus er et ganske bra sykehus og har reddet livet til mange kun fordi det er der det er. Jeg vet mange som velger Nordfjord istedenfor Volda. Fordi det er så mye bedre.
Hva med de som bor på Stadt , de har lang nok vei til sykehuset på Eid om de ikke må reise helt til Førde.

Det har også lenge vert snakk om at Volda skal legges ned.
For meg så kunne jeg ikke vert mer enig. Legg ned Volda Sykehus. De som jobber der er ukompetente hele gjengen. Og burde vel ikke jobbet på et sykehus i det hele tatt! Ikke i helsevesenet en gang!
De som bor i Vanylven og omegn kan lett reise til Ålesund på sykehus. Det er ikke så mye lenger vei. Og man får da et sykehus hvor de som jobber der vet hva de gjør.

Men så leste jeg idag på Sunnmørsposten , at det bare skal stå igjen TO sykehus i Møre og Romsdal.
Hva er det de tenker med ?
Møre og Romsdal er (i mine øyne) et stort fylke.  Her bor mange folk , og vi trenger mer enn to sykehus.
Molde Sykehus har blant annet den beste nevrologiske avdelingen i dette fylket.
Og nå må alle de som er avhengige av Molde Sykehus reise helt til Kristiansund ?
Det er helt absurd!
Og hva med Ålesund sykehus ?
Greit, jeg synes det er et bra sykehus. Men de trenger kraftig forbedring der om de i det hele tatt skal ha en fremtid.
Men å legge ned Molde Sykehus er helt på trynet. Generelt sett er tanken på å bare ha to sykehus i Møre og Romsdal helt på trynet!

Ta et eksempel da.

Hvor mange småsykehus og større sykehus er det ikke i Oslo og omegn ?
Jeg tipper det er ganske mange!
Blir de lagt ned ?
Er det i det hele tatt en diskusjon om å legge ned de sykehusene ?
NEI! Hvorfor ? Jo, for det er jo krise om de folkene som bor der nede trenger et sykehus eller om de må stå på venteliste i mer enn 3mnd'er!
Nei for de må jo ha sykehus hele tiden. De må ha mange sykehus slik at de er sikker på alle får behandling!

Slike ting gjør meg sint!
Selv om Oslo er hovedstaden i Norge (Noe det egentlig ikke burde vere) , så betyr det ikke at de skal ha alt de vil ha! Mens vi som bor litt lenger nord i landet skal miste alt! Hvorfor mister vi alt da egentlig ?
Jo, fordi vi må jo ha penger slik at de ned i Oslo kan få det de vil ha kun fordi det er hovedstaden.

Jeg blir sint! Jeg blir så uendelig sint når det gjelder slikt!

er det på tide at regjeringen setter seg ned, tenker med noe annet enn ræva , og gjør noe som er bra for landet!
For det har de virkelig ikke gjort siden de ble valgt!

Tankene flyger avsted

    - Dato:
  • 05.12.2010
  • - Klokken:
  • 01:57
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

Ja det er Lørdag. Min kjære er på jobb. Jeg er hjemme. Det merker dere vel på innleggene ? 
Det har vel blitt vanlig at det kommer mange innlegg på lørdager og mindre de andre dagene ? 
Vel, når jeg sitter hjemme alene så har tankene en tendens til å løpe av gårde. Jeg tenker på alt mulig! 
Det er det som er feilen med å la meg vere alene. Har jeg personer sammen med meg ,noe å gjøre så rekker jeg ikke  å tenke. Er jeg alene har jeg mye mulighet til å tenke , å da er det gjort. Men jeg liker å tenke. Jeg gjør det. 
Jeg liker å kunne sette på den musikken jeg vil. La tankene strømme. 
Det jeg liker aller best er å sette på en sang med meningsfulle tekster. Tekster med mening. 
Tekster jeg kan kjenne meg igjen i. 
Da forsvinner tankene. Minner kommer frem. 


Men nå for tiden kjenner jeg at jeg er lei. 
Jeg er lei av å hele tiden ha så vondt. 
Jeg er lei av å ikke klare noe. 
Jeg er lei av at den enkleste ting blir en stor utfordring. 
Jeg liker ikke at smertene må bli verre hele tiden. At hverdagen blir så mye vanskeligere når smertene er som de er. 
For tiden er min største drøm å ha en oppvaskmaskin. Slik at jeg slipper å vaske opp. Slik at jeg kan bruke de kreftene på noe annet. 
Jeg liker ikke å måtte planlegge alt jeg skal gjøre. At jeg må sette ting på vent fordi jeg ikke har energi. 
Å måtte planlegge hvilken dag jeg kan støvsuge. Hvilken dag jeg kan ta oppvasken. Hvilken dag jeg kan vaske gulv. Jeg blir lei. 
Av å til vil jeg bare grave meg langt ned. Grave meg så langt ned at jeg ikke ser virkeligheten. Å så vil jeg grave meg opp igjen den dagen smertene er borte. Den dagen sykdommen ikke finnes mer. Den dagen jeg slipper å planlegge den minste ting. Den dagen hverdagen ikke lenger er en utfordring. 
Jeg vet det ikke kommer til å skje. Jeg er fullstendig klar over det. 
Jeg vet at livet er nå. At jeg må nyte det. At jeg må ta vare på det. 

Jeg prøver å sette pris på det jeg har. 
Jeg vet jeg har det bra i forhold til så mange andre. 
Jeg vet jeg må nyte livet. Elske det livet jeg har. 

Jeg gjør det. 
Jeg setter pris på livet. 
Jeg har verdens mest fantastiske kjæreste og samboer. Han er så forståelsesfull. Så snill. Han lytter til det jeg har å si , uansett hva det er. Han er så tolmodig. 
Jeg føler meg som verdens heldigste som har fått en så fantastisk person inn i livet mitt. Jeg er lykkelig. Han gjør meg lykkelig. 

Jeg har en fantastisk familie. 
Jeg bor langt unna. Vi kan ikke vere sammen hele tiden slik som før. 
Det er nok vanskelig for oss alle å bli vant med tanken på at avstanden er så stor. 
Men uansett så er de min familie. Og jeg er kjempe glad i dem alle sammen! 

Er det noe poeng i det ?

    - Dato:
  • 05.12.2010
  • - Klokken:
  • 01:09
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

All informasjon i dette innlegget er hentet fra SYNSTE.NO

E
dit : Ser ut som skriften i innlegget blir helt merkelig , men jeg får ikke til å ordne det helt. Satser på det går bra likevel ?


 



Politiet i Vanylven aksjonerte onsdag mot eit husvære der det synte seg at det på loftet var laga eit velutstyrt vekstanlegg for dyrking av cannabis-planter. Forutan planter og utstyr, vart det og teke beslag i hasj i husværet.


I følgje lensmann Tor Sæther fekk politiet mistanke til ein mann i 30-årsalderen busett i Vanylven under arbeid med andre forhold. Sæther rosar tenestemennene for "god teft" som førte fram til aksjonen. I den  vart både planter og mykje utstyr som varmelampar, vifter, luftfuktarar og liknande henta ut av politiet.

Det var også, får vi opplyst, tydelege spor etter "hausta" planter i vekstrommet. Av blad og skot på denne planten kan ein lage marihuana som t.d. kan tørkast og røykast. Det kan og, i ein meir avansert prosess, foredlast til hasj.

 


 

 

Som det står helt på begynnelsen så er informasjonen ovenfor tatt fra lokalavisen der som jeg kommer fra.

Vanylven er da kommunen.

 

At det de siste årene har vokst fram et stort rusmiljø i lille Vanylven har jeg ikke vert i tvil i i det hele tatt. Jeg har oppdaget flere og flere av mine barndomsvenner som har havnet i miljøet. Jeg får vondt når jeg hører om det. Jeg får vondt når jeg leser om det.Jeg fatter ikke hvorfor de velger å ødelegge seg selv på den måten.

 

At det er lite å finne på i Vanylven er greit. Det skal jeg ikke vere den siste med å innrømme. At ungdommen må ty til fantasien for å finne på noe vet jeg alt om.

At de fleste er ute etter noe nytt. Ute etter ny morro. Det er de nok.Hva er da sjangsen for at de tar imot noe slikt om de får tilbud om det ?

Jeg tror sjangsen er stor.

 

 

Det skjer jo omtrent INGENTING for ungdom i den kommunen. Det er ingen tilbud for ungdom utenom fotball. Det er jo trossalt en grunn til at ungdommene flytter vekk der ifra. Det er en grunn til at alle søker til bygdene rundt. At den største prosenten av ungdommer som flytter, flytter til Ålesund.

Etter avisene postet nyheten som jeg har limt inn ovenfor, så ble det nok av "artige" statuser på facebook. Folk som la ut bildet av plantene. Folk som gratulerte politikontoret med nye grønne planter på kontoret. Gratulasjoner til politiet om at de hadde pyntet til jul. At det gjorde seg med noe grønt på kontoret.

Hva er vitsen ?

Jeg forstår det ikke.

Jeg hørte mer enn nok klager den tiden jeg bodde hjemme i Vanylven.

At personer i Vanylven nå såg sin sjangs til å ha det litt morro, det gjorde de nok. Men jeg mener likevel at det er feil å ha det morro av noe så alvorlig. Ja,det er supert at personen som hadde plantene ble tatt. Han fortjener en fengselsstraff , og jeg håper han får det. Det er supert at politiet fant denne personen og gjorde noe med det. Men alle de som la ut nyheten på facebook, som laget noe morro ut av det. Hva er vitsen ?

 

 



 

 

er du enig med meg i det som står ovenfor ? 
kunne du ha laget morro ut av en slik nyhet ?

 

 

 

 

Forhåndsdømming , aldersgrense og andre tanker

    - Dato:
  • 30.11.2010
  • - Klokken:
  • 15:20
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

 

Det er mange grunner til at personer blogger. Mange grunner til at man legger ut privatlivet sitt på nett. 
Hvorfor gjør man det egentlig ? Legge ut privatlivet sitt for alle altså ?
Hvem som helst kan jo lese det. Alle som leser det dømmer deg ut i fra det du skriver.
Hva er det som er så gøy med å bli forhåndsdømt at man må gjøre det man kan for å bli det ?

Jeg skjønner det ikke.
Men jeg blogger IKKE for å bli forhåndsdømt!
Jeg blogger for at venner og familie kan følge meg på hva som skjer i livet mitt nå som jeg ikke bor hjemme lenger.
Og jeg vet at familien følger med på det jeg skriver.
Jeg tenker meg om før jeg publiserer noe som helst.
Jeg prøver å tenke det leserene kanskje tenker når de leser.

Men , når man blogger, så er det en ting som er alfa omega synes jeg.
Man må kunne tåle å få tilbakemeldinger. Både positive og negative.
Vel, det er greit nok det. Jeg klarer å få tilbakemeldinger på det jeg skriver.
Og for å bli en bedre blogger må man kunne tåle både positive og negative kommentarer. Og det er jeg forberedt på.
Selv om jeg aldri har fått en negativ kommentar, men kun positive. Da må jeg jo gjøre noe rett da ?

Noe annet som er.
Det er de på 10-12 år som blogger.
Som legger ut hele privatlivet sitt.
Vet de egentlig hva man bør legge ut og ikke ?
Vet de hva det vil si å tenke over alt man publiserer ?
Vet de at ALLE kan lese det ? At ALLE som leser dømmer deg ut ifra det du skriver ?
Jeg tror ikke det.
Derfor synes jeg personlig at det burde vere aldersgrense på blogger.
Det burde vere en aldersgrense på kanskje 13-14 år for å i det hele tatt kunne blogge. Man har litt mer peiling når man er 13 enn når man er 10.
Det er min personlige mening.

For ikke å snakke om de som går innpå alle blogger de ser , kommenterer med en standard kommentar som det her "Fin blogg. Hva synes du om dagens outfit ? Besøk bloggen min og kommenter."

Det eneste som har med din blogg å gjøre er "Fin Blogg".
Hvorfor skriver de det ?
Mener de det,  eller er det bare for å skrive det for så å reklamere for sin egen blogg ?
Er man så desperat etter at noen skal lese bloggen sin at man må reklamere for den i ALLE kommentarer man skriver ?
Hva er da sjangsen for at noen i det hele tatt vil gå innpå den blogge å se og kommentere ?
Sjangsen er jo minimal.
Ja, jeg godkjenner ALLE kommentarer jeg får , men jeg kommenterer tilbake på de jeg synes er verdt å kommentere tilbake på.
Men halvparten av kommentarene jeg får er jo selvreklame for sin egen blogg. Jeg kjenner jeg blir provosert. Forstår virkelig ikke hva som er vitsen med det. Hva tjener man på det ? 
Og er det egentlig noen som har en anelse om alderen på de som driver reklame for sin egen blogg ?
Jeg garanterer at alderen er fra 10 -14. Desto større grunn mener jeg det er for å ha aldersgrense på blogg.

I tillegg til alderen på bloggeren.
Er det noen som tenker over at det man skriver blir på nettet for alltid.
Noen som har prøvd å skrive blogg på google , så trykke på søk og se bildene som kommer opp ?
Hvor mange fremsider på blogger er det ikke som kommer opp ? Hvor mye usaklig er det ikke som kommer opp ?
Og hva er vitsen med å blogge om man kun skal skrive hva man gjorde i løpet av dagen ? Hvem vil lese en blogg der det blir ramset opp hva dagen bestod av ? Hvor omtrent annen hver setning begynner med "Så......" . Hva er spennende og interessant med det ?


Kanskje er dette temaet oppbrukt nå. Kanskje er det alt for mange som har skrevet om det her. Slik at de fleste nå er lei av å lese om det. Men jeg følte for å få ut de tankene om det her, så derfor skrev jeg det innlegget her.

Nå vil jeg vite hva du mener ?
Hva er din mening om det jeg skrev ovenfor ?








Savn..

    - Dato:
  • 29.11.2010
  • - Klokken:
  • 00:17
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Jeg savner deg sånn!
At du aldri skulle bli mer enn 18 år, er mer enn jeg fortsatt kan forstå.
Husker så godt alt vi har opplevd sammen. Alle årene i samme klasse, på samme skole , ikke minst dagen som bildet under ble tatt.
Jeg gledet meg til å fortelle deg at jeg hadde fått lappen. Jeg fikk den dagen før ulykken som forandret alt. Jeg gledet meg til Mandagen kom. Men etter det som skjedde Lørdagen, så ble Mandagen en forferdelig dag. Det var ikke lenger noe gøy å ha lappen.
Jeg tenker på deg hver dag, og håper du har det bra der du er nå!

Jeg er glad i deg, Ruben!  
Alle var glad i deg.

 




Når noen vet hva de får

    - Dato:
  • 24.11.2010
  • - Klokken:
  • 17:44
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Julen nermer seg med stormskritt. Det er allerede på tide å henge opp julegardinger og pynte til advent. 
Men , dette kommer nok ikke til å skje i vår leilighet. Vi har bestilt oss en julestjerne og jeg tror det blir all julepynt som kommer opp .
Eller man vet vel ikke helt sikkert siden mamma har vert og handlet , laget til en pakke og sendt i posten. Va hun har kjøpt vil hun ikke si. Men jeg har meg en anelse om at det er julepynt siden hun vet hvor lite pynt vi har. Men det gjenstår jo å se.

Etterhvert som det nermer seg jul og advent,  så er det også på tide å kjøpe julegaver. Hvert år er det samme styret. Hvert år er det samme tenkingen og spørsmålene om hvor man skal få penger til alt.
Siden jeg ikke har fast jobb nå , og veldig variabel inntekt, så tenker jeg mye på det. Hvor skal jeg få penger til alle gavene som må handles ?  
Vel, jeg er sikker på jeg finner en løsning. Jeg er sikker på det ordner seg.

Men av de jeg skal kjøpe gaver til , så er det ALLTID en som er vanskelig. Her må man sette all kreativiteten i sving for å finne på noe lurt. Jeg har det nemlig slik at moren min ALLTID vet hva vi har kjøpt til henne før hun har åpnet gaven. Uansett hvordan vi pakker den inn og tror vi har klart å funnet noe hun ikke vet hva er , vel , hun vet det likevel.
Men forrige jul var vi to stykker som satt oss ned sammen og tenkte. Det var meg og min stefar. Det vi endte opp med, var noe hun IKKE viste hva var, og vi klarte å lure henne.
Da var det slik en jul skulle vere. Så her begynner tenkingen lang tid i forveien.
Denne julen derimot, vet jeg hva jeg skal kjøpe. Men siden hun leser bloggen så sier jeg ingenting her som gjør at hun kan finne det ut. Men jeg vet at jeg skal prøve å finne på noe lurt i år også slik at det iallefall kan bli litt morro på julaften ;)

 


 

Har du det slik med noen du skal kjøpe gave til ? At de vet hva de får ?
Hva bruker du å gjøre isteden for ?

Sånn e livet

    - Dato:
  • 20.11.2010
  • - Klokken:
  • 23:00
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Det er Lørdag. Det var en Lørdag min kjære ikke skulle jobbe. En Lørdag vi skulle kose oss sammen. Slik ble det ikke. Min kjære dro for å høre om de trengte han på jobb. Han skulle hente meg senere. Meg hadde de ikke bruk for. Han måtte jobbe. Så her sitter jeg. Alene. Nok en lørdagskveld. Nå skulle jeg ønske jeg hadde vennene mine her. At jeg hadde noen jeg kunne dra til. Ha det gøy sammen med. Men jeg har bare meg selv. Jeg har Sid som er i buret sitt , men han sover. Nå er Spotify min gode venn. TLC står på tv'n. Spotify listen kommer fra høytalerne. Jeg gjør det beste ut av kvelden som ikke ble slik det skulle. 
En sang jeg har funnet i det siste. En sang jeg har fått "hekta" på. En sang jeg må høre. Er den som kommer under. Jeg synes den er kjempe fin. Og passer kanskje litt til det forrige innlegget jeg laget.
Sangen forteller om livet. Om forskjellige skjebner. Og slik er det jo. Livet er slik det er. Vi har alle forskjellige skjebner. Vi må ta det som det kommer. Gjøre det beste ut av hver situasjon. Nyte det som best vi kan.


Sie Gubba - Sånn e livet

En liten gutt ska gå te skolen
Sparke småstein ut tå vein
Han e litt redd
Han går der helt alein
Det regne litt og blæs litt
Frys på fingran blir litt sein
Men en føggel bort på grinda sett å syng
Det e rette vein
Sånn e livet
Det va sånn det skoll bli
Motbakk no å da på tur mot framtida
Ja sånn e livet
Å det e my vi itj forstår
Det e vi som lage vein mens vi går
Det sett en kar og sjer på TVn
Han e blek litt kald og grå
Fekk kreft i vår
Men med trua ska det gå
Ministern sei vi har itj peng
Du må stå i kø ei stund
Men en føggel bort på grinda sett å syng
Det e skam og synd
Sånn e livet
Det va sånn det skoll bli
Motbakk no å da på tur mot framtida
Ja sånn e livet
Å det e my vi itj forstår
Det e vi som lage vein mens vi går
Gamle bilda e verdt mer
Enn gamle folk som enda sjer
En føggel bort på grinda sett å syng
At folk ska få det sånn e skam og synd
Å sånn e livet
Va det sånn det skoll bli
Motbakk no å da på tur mot framtida
Sånn e livet
Å det e my vi itj forstår
Det e vi som lage vein mens vi går
Å sånn e livet
Va det sånn det skoll bli
Motbakk no å da på tur mot framtida
Ja sånn e livet
Å det e my vi itj forstår
Det e vi som lage vein mens vi går
Det e vi som lage vein mens vi går

Jeg kunne aldri byttet dere ut

    - Dato:
  • 20.11.2010
  • - Klokken:
  • 22:47
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Gjennom livet møter man personer. Man får nye venner. Nye bekjentskaper. 
Man mister også venner. Mister bekjentskaper. Mange ganger setter man seg kanskje ned. Lurer på , "hva var det som skjedde?" , "Hvorfor skjedde det?" og "kunne jeg forhindret det?"
Jeg skal ærlig innrømme at jeg OFTE har tenkt de tankene der. Lurt på hvorfor vi som var bestevenner, plutselig ikke har noen kontakt. Hvordan vi tidligere ikke kunne vere på samme plass uten å møtes , men at vi nå ikke bryr oss om vi er på samme plass. Vi kan gå rett forbi hverandre på gaten. Uten å kanskje tenke tanken på at vi var bestevenner.

At man mister kontakten med venner er en ting. Slik er det. Noen venner vil forsvinne. Noen blir.
Men selv om venner er noe som blir byttet ut , så kunne jeg ALDRI ha tenkt meg å byttet ut familien.
Selv om vi er forskjellige. Selv om vi er uenige. Selv om vi kan krangle og kjefte på hverandre. Selv om vi er glad i hverandre. Bryr oss om hverandre. Så er familien min best.
For ikke å snakke om foreldrene mine. De har gitt meg dette livet. De har gjort det beste de kan.
Jeg har kanskje ikke vert noe mønsterbarn. Jeg har kanskje vert umulig å ha med å gjøre. Kanskje har jeg laget MANGE grå hår i hodene deres. Jeg har hatet dem. Jeg har kjeftet på dem. Jeg har unngått dem. Ønsket jeg hadde noen andre.
Men hvilke ungdommer har ikke det ?

Vel, det jeg trøster meg med.
Er at nå , har jeg forstått mye mer. Jeg har forstått for en stor oppgave de har hatt. De har tatt på seg en oppgave som varer livet ut. Nei , vent. De har ikke tatt på seg en , men hele tre oppgaver som varer livet ut! 
De har slitt. De har nok vert sinte. Lurt på hvorfor de har fortjent det de får servert ?
Hva skal de gjøre med det ?

som jeg sitter her å tenker. Så angrer jeg.
Jeg angrer på at jeg var slik jeg var. Jeg angrer på at jeg oppførte meg slik jeg gjorde. At jeg var så slem mot dem som jeg var.
For midt opp i det hele , så er de verdens beste! Jeg kunne ikke hatt en annen familie. Eller en bedre familie.

Takk til dere ALLE , for at dere har holdt ut med meg. Dere har holdt ut da jeg var på mitt verste. Dere holdt ut da jeg var umulig. Dere har alltid støttet meg. Hjelpt meg. Stilt opp for meg. Vert der for meg.
Dere har ikke alltid vert enige i mine valg. Ofte kunne dere nok ønske jeg valgte annerledes. Prioriterte annerledes. Men dere har hjulpet meg. Latt meg lære av mine feil.

Takk Mamma og Pappa , for at dere er så fantastiske personer som dere er!
Og takk for at dere har gitt meg to fantastiske brødre!

 





Jeg elsker den lille pjokken!

    - Dato:
  • 12.11.2010
  • - Klokken:
  • 20:22
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Det har blitt fredag og jeg sitter her å lurer på hvor uken ble av. Det er jo helg allerede. 
Jeg har hatt besøk av tantegullet nå siden mandag, og idag var siste dagen sammen. Inatt er siste natten. Imorgen skal vi til Ålesund å treffe mormoren hans, siden han skal vere hos henne til bror og Martine kommer hjem.
Det kommer til å bli rart å dra ifra  han imorgen , siden jeg ikke vet når jeg får se han igjen , jeg vet ikke når jeg får vere sammen med han igjen. Og jeg har kost meg kjempe mye den uken her. Vi har kommet så mye nærmere hverandre enn vi var tidligere. Vi har blitt bedre venner enn vi var. Og han blir bare herligere å herligere den lille gutten.
Jeg som tante , jeg blir bare stoltere å stoltere for hver dag.

En ting er sikkert. Jeg har hatt en stressende uke. En travel uke. En lang uke. Men jeg har hatt en fantastisk uke.
Det har vert travelt å stressende å måtte stå opp flere ganger om natten siden lillegull har vert urolig. Det har vert travelt å stå våkne klokken 7 om morgenen og ikke kunne sove skikkelig igjen etterpå. For klokken 7 da våkner lillegull , og siden jeg syns det er litt for tidlig å stå opp , så tar jeg han over i sengen vår ,lar han ligge inntill meg og slappe av, og forhåpentligvis så sovner han igjen. Noe han gjorde i forgårs , og da ble klokken 9 før han våknet igen. Da derimot, var det passelig for meg å stå opp. Men idag våknet han klokken 7 , nektet å sove mer, så når klokken var hal8 stod vi opp. Noen som kan tippe hvem som har gjespet mest idag av meg og han ?

Iallefall , at han vet og forstår at han skal til mormoren imorgen , at jeg ikke skal vere med , at dette var siste dagen sammen med meg, det er ikke vanskelig å finne  ut.
Idag har han vert helt herlig!
Han har trosset litt grenser ,men det gjør jo unger i den alderen der.
Han har tullet og tøyset , vert høyt og lavt. Smilt og flirt.
Koset og slappet av.
Han har villet gjøre alt sammen med meg . Og har vert rundt meg hele tiden. Helst opp i armene mens han holder et godt grep rundt meg.
Han har vert og er helt herlig!
Jeg elsker den lille pjokken som jeg er tante til !
Og jeg føler meg kjempe heldig som får lov å vere tanten hans!


Meg og Tobias for ca 2 år siden tipper jeg.




All creds til mødre med små barn!

    - Dato:
  • 09.11.2010
  • - Klokken:
  • 20:23
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

Nok en dag er over , og jeg har virkelig sett hva det krever å ha et lite barn. 
Inatt ble det minimalt med søvn på både meg og min kjære, rett og slett fordi vi ikke er vandt med å ha en unge på rommet sammen med oss , og i tillegg så var Tobias litt urolig siden det var et nytt sted og alt var ukjent.
Når klokken var ca 08.30 bestemte Tobias at han ville stå opp, noke jeg synes var litt for tidlig. Men jeg måtte gjøre som han ville, så da stod vi opp og såg barne-tv.
Dagen idag synes jeg egentlig har gått veldig bra. Det har vert noe som skulle skje hele tiden , og Tobias har vert et turbotroll uten like.
Men hva skal man vel forvente når de snart er 3 år ?

Vi prøvde også å gå ut en tur, men siden jeg ikke fant vottene som moren pakket ned, så ble det en smule kaldt både for han og meg , og han var vel klar for å gå inn igjen etter en liten stund.
Når jeg ikke fant vottene, så brukte jeg fantasien og ga han noen sokker istedenfor. Men de funket jo.
Vi har også fått låne et akebrett med svigermor, og når jeg skulle hente det i bilen til min kjære, jo , da var bagasjeluken fryst fast. Så det ble ikke noe akebrett på han idag , men han glemte det fort og var i 100 igjen med en gang.

Idag fikk jeg også en telefon ifra varmere strøk , nermere sagt Phuket , Thailand.
Mamma og stefaren min er på tur dit, og har vert borte i en uke allerede. Det er fortsatt en uke igjen til de kommer hjem , og jeg kjenner det har vert rart å ikke kunne sende melding eller ringe mamma når det har vert noe jeg vil fortelle.
Selvsagt har jeg kunnet sende henne melding, men det ville blitt så dyrt om jeg skulle sende henne en melding hver gang jeg ville fortelle noe. Så jeg må knipe savnet i meg i en uke til , og da kan jeg ringe henne så mye jeg vil! Om en uke kommer også bror og Martine hjem ,og Tobias blir nok kjempe glad for å se de igjen. Han snakket med moren på tlf idag , og ble litt sutrete når han hørte stemmen hennes , men som vanlig så gikk det fort over og han begynte å bygge lego igjen med en gang.

Jeg kjenner godt at jeg ikke er vant med å ha et lite turbotroll her sammen med meg. Og det har vert en ganske stor omstilling for både meg , min kjære og Tobias. Men jeg synes det har gått ganske bra.
Men jeg kjenner jeg er sliten. Jeg er trøtt.

Så all creds til mødre med små barn!

 

Meg og verdens beste mamma!
Jeg savner henne kjempe mye! Og jeg tror nok jeg ALDRI kommer til å bli vandt med å bo så langt unna henne.




Det alle gleder seg til, det alle prater om.

    - Dato:
  • 03.11.2010
  • - Klokken:
  • 17:33
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

Folk prater om det nesten hele året. Det virker som om det er det store høydepunktet iløpet av et år. 
Det virker som folk aldri blir lei av å prate om det. De blir aldri lei av å fortelle hvor mye de gleder seg.
En ting skal verden ha. Er det et tema folk aldri blir lei av å prate om, så er det JUL.

Selv har jeg aldri forstått hva som er så gøy med jul. Jeg har aldri forstått hvorfor folk gleder seg så mye.
Okei, å si at jeg aldri har skjønt det blir kanskje litt feil, for når jeg var liten, så gledet jeg meg nok jeg også. Men etter foreldrene mine skilte seg, så har jeg aldri hatt det som kalles julefølelse. Jeg har aldri hatt det som mine venner har mer enn nok av.

Jeg husker når jeg gikk på barneskolen.
Når jeg hørte vennene mine gikk å fortalte hvor inderlig mye de gledde seg til jul.
Hvor gøy de synes det var med jul.
Jeg kunne aldri si det samme som dem. Jeg synes aldri det var gøy med jul. Jeg hadde aldri den julefølelsen alle snakker om. For meg var ikke jul lenger spennende. Det var ikke lenger noen tradisjon. Det var ikke noe glede.
Det føltes som en helt vanlig dag. Bare at vi spiste litt bedre mat. Vi pyntet oss litt mer. Familien var samlet. Vi fikk pakker.

Hver eneste jul var det det samme styret. Hvem skulle jeg vere hos ?
Hvem skulle få gleden av å vere sammen med meg denne julen ?
Uansett hva jeg valgte, ville alltid den andre bli skuffet. Ingen av dem kunne bli fornøyd. Bare jeg.
Hadde jeg valgt , så hadde jeg valgt at hele familien var samlet. Både mamma og pappa. Farmor og farfar. Brødrene.
Hadde jeg valgt hadde vi vert en helt vanlig familie. Da hadde de aldri skilt seg. Da hadde de aldri blitt så mye styr i julen.

klart. Jeg har forståelse hvorfor de gjorde det de gjorde. Men uansett hvor mange spekulasjoner det er rundt skilsmisse. Hvor mange forskere som mener de har forsket det som er å forske om skilsmisse.
Så er det nok ingen som vil forstå den skaden det gjør på et barn, før de selv har vert i den situasjonen.

Det er snart jul igjen.
Snart påtide å begynne å handle julegaver. Påtide å dele julegaver.
Alle snakker om julefølelse. Hvor mye de gleder seg.
Jeg gjør ikke det. For meg, er jul bare en helt vanlig dag.

 

Inspirasjonskilden til dette innlegget , finner du ved å trykke HER.

 


 

Meg og Hunden Nyttårsaften 07.

Alle sier man må ha snø til julen, jeg klarer meg uten snø.




Det skulle ikke bli enkelt , men det skulle vere verdt det.

    - Dato:
  • 31.10.2010
  • - Klokken:
  • 20:38
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Ingen har sagt livet ville bli enkelt. De sa bare at det ville vere verdt det.

 

Noen ganger føler jeg meg helt enig i det som står ovenfor. 
Andre ganger mindre enig.
Enkelte mennesker får tildelt mer problemer enn andre. Noen skal slite mer for å få det en vil ha. Kanskje får man ikke det i det hele tatt, og en sitter igjen med alt strevet.
En ting er jo iallefall sikkert. Man er forskjellige. Alle mennesker har forskjellige skjebner.

Jeg er glad min endelig ble slik jeg ville. Jeg er glad livet mitt ble slik jeg ventet på , og håpet på.
Nå kan jeg si jeg er lykkelig. Nå kan jeg si jeg har det godt. Jeg har det bra.
Det tok meg nesten 3 år å komme hit jeg er idag. Men det var verdt det!

Om jeg ville gjort alt en gang til ?
Nei, det tror jeg ikke. Nå nyter jeg alt. Jeg elsker livet slik jeg har det nå.

Hva jeg babler om ?

Da jeg møtte min kjære.
Det er ca 3 år siden. Kontakten har hele tiden vert veldig god. Vi har hele tiden vert gode venner.
Det har ligget i kortene at vi var ment som noe mer enn venner. Vi måtte bare ta tiden til hjelp.
Det var ikke meningen at det skulle bli oss to med det samme, men nå er det oss, og jeg er veldig glad for det.
Han gjør meg lykkelig hele tiden! Forelskelsen idag, er like stor som den var den dagen det ble oss. Sommerfuglene i magen er der enda. Når jeg ser på min kjære, så er jeg lykkelig. Alt det vonde blir glemt med et blikk bort på han som sitter ved siden av meg.

Men det som nesten får meg til å gråte.
Det som virkelig får meg til å tenke på hvor bra jeg har det og hvor lykkelig jeg er.
Det er når jeg ligger med hodet i fanget til min kjære og slapper av. Når vi har øyekontakt og ser på hverandre. Når sangen vår dundrer fra høytalerene. Da kjenner jeg tårene presser på ,og smilet ikke vil forsvinne..

Jeg unner alle den følelsen jeg har nå. 
Jeg unner alle å vere lykkelige, å oppleve glede.


Elsker deg <3



Hmm, det her ble vel kanskje et skryteinnlegg over hvor bra jeg har det nå , over hvor lykkelig jeg er. 
Men av og til må det vere lov å skrive slike innlegg også.



Nedenfor her skal vere en musikkvideo av sangen jeg skrev om ovenfor. 
Om den ikke fungerer, så kan du selv gå inn på Youtube å søke på sangen HEAVEN med gruppen GOTTHARD.

 


Tanker om litt forskjellig

    - Dato:
  • 29.10.2010
  • - Klokken:
  • 17:22
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

Det er Fredag. Det er helg. 
Normalt sett ville jeg sett frem til helg. Jeg ville gledet meg til å få slappe av å nyte livet.
Vel, jeg gleder meg ikke lenger til helg. Hmm, kanskje på tide å finne en jobb så jeg får noe å gjøre om dagene ?
Jeg tror det. Hadde det bare vert noen ledige jobber. Hadde bare noen ville tatt imot meg.
Jeg har ikke mye erfaring, det er det som er problemet. Da er det heller ingen som vil ansette meg.

Hvorfor er det egentlig slik ?
At ingen vil ansette de som ikke har erfaring ?
Den eneste måten å gi dem erfaring på er jo å gi dem en jobb. De får ikke noe mer erfaring så lenge de ikke får jobber. Vel, noe erfaring har jeg. Innen helse og omsorg. Men hva hjelper det når jeg ikke kan jobbe med det lenger ?
Når kroppen og helsen sier nei.
Da må jeg finne noe annet å jobbe med. Å det er søren ikke lett. Det er nesten ingen ledige jobber. Og de som er, vel, de vil nok ikke ansette meg fordi jeg ikke har erfaring. Det irriterer meg litt nettopp det der. Hadde jeg kunnet forandre det, så hadde jeg gjort det.

Det virker nesten som det eneste valget jeg har er å begynne på skolen igjen.
Men jeg føler meg ikke klar til å begynne på skole. Selv om det virker som det er det eneste valget jeg har.
Men isåfall, hva skal jeg gå ? Hva klarer jeg?
Vil jeg ha energi og ork til enda et skoleår? Vil helsen klare det? Hvordan vil det gå med økonomien ?
Det er så utrolig mange spørsmål som surrer rundt i hodet. Kanskje er skole det eneste alternativet for at jeg kan få noen nye bekjente. Men da vil jo de nye bekjente vere mange år yngre enn meg, og jeg er redd jeg vil føle meg som et utskudd i klassen.
Damn.. Jeg hater slike valg.
Det er godt jeg har god ting enda til å finne ut hva jeg vil , hva jeg klarer, hva jeg ikke vil.

I mellomtiden skal jeg nyte livet.

, er det først og fremst helg. Helgevasken er tatt etter mye om og men.
Ingenting som vil fungere skikkelig idag, så det ble noen pauser innimellom. Gulvene er vasket og støvsuget. Sengetøyet er tatt av. Det som gjenstår er å ta på nytt. Vel, jeg trenger en pause først.
Senere blir det vel på puben å spise god biff også. Men jeg burde vel hatt en dusj før den tid.
Er ikke noe gøy når ingenting vil samarbeide. Og det er så mye jeg burde gjort.
Men, jeg får bare gjøre det jeg klarer. Resten får vente.

 

God Helg.

En fødeavdeling i hele Sogn og Fjordane ? Si din mening!

    - Dato:
  • 22.10.2010
  • - Klokken:
  • 20:33
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Det har lenge vert en kamp om å få beholde sykehuset på Norfjordeid i Sogn Og fjordane. 
Sykehuset er det eneste i nærheten for befolkning et stykke unna. Mange må kjøre noen timer for å komme på sykehuset , men nå må de kjøre enda lenger. Nå har nemlig Helse Førde funnet ut at de skal legge ned blant annet fødeavdelingen. Det samme gjør de i Lærdal. Hvor er det fødeavdeling nå ?
Jo, i Førde! En eneste fødeavdeling i hele Sogn og Fjordane. Denne saken er noe som interesserer meg for jeg synes det er helt absurd å gjøre noe slikt.
Midt opp i det hele så lurer jeg på hva Helse Førde tenker med. Hva tenker de på ?
En ting er iallefall sikkert. De tenker IKKE på de gravide som bor i Måløy , på Stadt eller i Selje. Hvca om det blir en komplisert fødsel. Om det plutselig oppstår komplikasjoner. Da må de likevel kjøre helt til Førde. I verstefall er det et par barneliv som går tapt på grunn av det de gjør, og jeg synes det er forferdelig. Men desverre så er det vel det som må til før de skal få opp øynene å gjøre noe med det.

Hele sykehuset kjemper mot nedleggelse. Det kjemper for å få vere der. Det kjemper for IKKE å bli nedlagt.
I April i år så var en kompisgjeng fra samme bygd som meg i en bilulykke. I den ulykken døde en kompis av meg, og en ble hardt skadet. En 3. døde også. Den fjerde kom uskadet fra det. Men poenget mitt er. Hva hadde skjedd om ikke sykehuset hadde vert så nært ulykkesstedet som det var ?
Da hadde Adrian dødd i ambulansen på vei til Førde. Han døde likevel på sykehuset.
Og hva med han som ble alvorlig skadet ? Akkurat da det skjedde så var det ille nok at det var flystreik på grunn av asken fra Island, så han ble KJØRT med ambulanse fra Nordfjoreid til Bergen. Det er egentlig et langt stykke det. Men før de kjørte han dit, så låg han en liten stund på sykehuset på Nordfjordeid. Hva hadde skjedd om ikke sykehuset var der ? Og de måtte kjøre han til Bergen før de fikk en oversikt over skadene  ? Før de fant ut hvor skadet han var ? Ville han vert i live i dag?
Det er det ingen som vet.

Jeg synes det er helt absurd av Helse Førde å i det hele tatt tenke tanken på å legge ned sykehuset på Nordfjordeid!


På avisen FJT.NO , så kan du lese mye om kampen for å beholde Nordfjordeid Sykehus. 
Nå står det også skrevet på dagbladet.

http://www.dagbladet.no/2010/10/22/nyheter/sykehus/nedleggelse/fodsler/sogn_og_fjordane/13958844/

På linken ovenfor kan du lese saken som var skrevet på Dagbladet.no. 

Les og si din mening!

 


Hva synes du om at det skal vere EN fødeavdeling i hele Sogn og Fjordane ? 

På bildet : Nordfjord Sykehus




Tar det aldri slutt?

    - Dato:
  • 22.10.2010
  • - Klokken:
  • 11:55
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Snø Snø Snø Snø Snø Snø Snø Snø

 

Jeg er lei av snø allerede før vinteren har begynt! 
Det daler ned i et sett, og det blir bare hvitere å hvitere på bakken.
Jeg har iallefall merket at vi bor i et vinterland! Bare jeg kjører noen gater lenger ned, så minker snøen betraktelig. Men her er det så mye snø at jeg angrer på at jeg ikke har skikkelige vintersko! For det er noe jeg virkelig kunne hatt bruk for nå.
Idag ble jeg i tillegg vekt av min kjære som ringte og sa jeg måtte komme ut. Hva hadde skjedd ?
Joda, bilen min hadde kjørt seg fast, så vi måtte få den opp igjen. Heldigvis var den jo ikke utfor veien da. Så da ringte vi på hos hun vi leier med, og hun var så snill å låne oss kjettinger slik at vi fikk opp bilen. Tusen Takk!

Idag merker jeg også at jeg er glad jeg ikke skal noe utenfor leiligheten. Idag holder jeg meg godt inne. Og skal jeg noe så skal min kjære få kjøre! Kjenner jeg blir nervøs bare med tanken på å kjøre nå det er så mye snø ute som det er nå. Men heldigvis så er det jo litt som må gjøres i leiligheten også idag, så jeg får gjøre det når jeg har fri. Skal jobbe imorgen og søndag, så blir ikke mye fri den uken her iallefall.

Er også spent på Mandag, da jeg skal til fysioterapeut igjen. Blir spennende å høre hva han sier om kneet mitt. Selv synes jeg ikke det har blitt noe bedre, og det har i tillegg hovnet opp. Så jeg er glad jeg har den støttebandasjen. Er ikke noe behagelig å gå uten den i det hele tatt. Men slik er det vel å ha senebetennelse og slimposebetennelse.

har jeg også lagt bilder inn på dataen, så under her kommer bilder fra vinterlandet jeg bor i.

 













Og når det er vinter, så er det en drikk som hører til den årstiden.



Min mening - Tattovering

    - Dato:
  • 13.10.2010
  • - Klokken:
  • 19:50
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 4

Noe som engasjerer meg mye er kroppskunst. Engasjementet har dubbet litt av det siste året , så for et par år siden var jeg mye mer engasjert i kroppskunst enn det jeg er nå. Men, det engasjerer meg mye enda. Jeg synes fortsatt det er fasinerende og vakkert. 
Vel, en plass går jo grensene på hva som er vakkert. Og noe av det som irriterer meg når det gjelder tattoveringer er de som tar det bare fordi de finner et kult motiv som de synes er stilig der og da. De som bestemmer seg og bestiller time rett etterpå for å få den raskest mulig.
De kan ikke tenke mye på at de kanskje blir lei av tattoveringen , eller at de faktisk skal ha den resten av livet. Mye kan de heller ikke tenke på  hvor dyrt det faktisk er å fjerne en tattovering. Og hvor vondt det er å ta.

For vondt, ja det er det!
Da jeg tok min tattovering , så hadde jeg med meg en veninne som støtte. Hun hadde et par tattoveringer selv så hun viste godt hvordan det var. Hun fortalte meg at det ikke var noe vondt. Selv satt jeg å holdt smerten inn i meg den tiden det var vondest. Men når jeg såg den fantastiske tegningen helt nederst på venstre leggen min, da glemte jeg hvor vondt det var. Da var all smerte glemt og jeg var lykkelig.
For meg var tattovering en drøm som gikk i oppfyllelse. En drøm som endelig ble sann.

For ingen skal tro at tattovering var noe jeg bestemte meg for en dag, og tok en annen dag. Nei tvert imot. Tattovering har jeg tenkt på hver dag siden jeg var 13 år. Jeg hadde kjempe lyst på en tattovering, og brukte kjempe lang tid på å bestemme meg for motivet. Men en ting viste jeg. Den skulle ha en betydning for meg og mitt liv. Slik at uansett hvor mye jeg forandrer meg så vil den bety noe for den personen jeg er. Etter hjelp fra venner og familie , tips og råd , tanker og enda mer tanker. Så var motivet bestemt. Da var neste spørsmål. Hvor?
Det ble enda mer tenking, enda mer spørsmål , enda mer råd og tips, og idag over 1 år senere er jeg glad jeg gjorde som mamma sa. Hadde jeg tatt tattoveringen der jeg var tenkt så hadde jeg nok vert lei av den idag. Men isteden for har jeg den en plass hvor jeg kan se den når jeg vil, og skjule den når jeg vil. Og det betyr mye for meg og for at jeg ikke skal bli lei av den.  For jeg ville egentlig ta den på håndleddet , men idag ser jeg at det ikke var lurt. Ikke med tanke på hvilket motiv jeg valgte. Isteden for har jeg den på leggen, og når noen spør på et utested om jeg har leg , vel da kan jeg ta den ganske så bokstavelig å brette opp buksen, for jeg har min leg på leggen.
Jeg har enda ikke prøvd, så jeg vet ikke om det fungerer. Men hadde jo vert gøy å prøvd en gang.

Men ja, poenget mitt med det her var vel.
For at jeg skal synes en tattovering er vakker. Så mener jeg den må ha en betydning for personen som har den. Den må vere unik. Spesiell. Den skal ha en historie bak seg. Først da kan jeg mene en tattovering er vakker, og det kommer jeg nok til å stå for uansett.
Greit, jeg kan strekke meg litt lenger. F.eks de stjernene Kat Von D har i  tinningen, jeg synes de er vakre. Jeg synes det er en vakker tattovering. Men så mye lenger enn det strekker jeg meg ikke.

Ja, min neste tattovering er under planlegging. Og jeg kommer til å ta den så fort jeg får råd. Igjen, er det noe  jeg har tenkt på i lang lang tid, og noe jeg gleder meg til selv om jeg vet det kommer til å bli mye smerter.
Men den betyr noe for meg. Den har en historie, og det er tanker og følelser blandet inn i den.
For slik mener jeg det er med tattoveringer. Det kan vere et helvette mens det foregår , men når man ser det, så er smerten glemt, og man blir lykkelig. Man blir tilfreds med det man har fått på kroppen. Men så går det en stund, og alt er glemt. Man føler man vil ha en ny. Man vil kjenne smerten på nytt. Kjenne lykken når man ser den for første gang. Slik er det iallefall for meg. 

Som jeg skrev så er det noe jeg mener ikke er pent. Det er når det blir alt for mange. Slik at man ikke ser hvilke tattoveringer som er hva. Se bare de som dekker hele kroppen med tattoveringer. Hvor alle tattoveringene henger sammen. Hvor man ikke ser hva som er EN enkel tattovering. Det er ikke noe vakkert.

 


 

Et par bilder av min skjønnhet. Det første bildet er tatt en stund etter jeg tok av plasten og fikk vasket den. Likevel er der en del blod. Før du kommenterer at den er skjev så vil jeg si at jeg er fullstendig klar over det. Men det er prisen jeg måtte betale for å vere desperat etter å ta da jeg tok den. Men selv hvor skjev og dårlig den er, så synes jeg den er vakker!



Et par dager gammel , men like vakker!




Jeg har lengtet etter deg

    - Dato:
  • 08.10.2010
  • - Klokken:
  • 19:51
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Lenge har jeg lengtet etter å se deg. Vere med deg. Le meg deg. Kose med deg. Leke med deg. Se på deg.
Det har vert alt for lenge siden sist jeg kunne se deg. Vere med deg. Leke med deg. Le med deg.
Men idag var tiden endelig kommet. Endelig kunne jeg se deg igjen. Vere sammen med deg. Og det gjorde godt.

Jeg gikk opp veien og tankene surret. Ville du huske meg? Hvordan ville du reagere når du såg meg komme gående ?  Jeg var nervøs . Jeg skal ærlig innrømme det. Men det gikk bra.
Du såg meg. Jeg fikk løfte deg opp å holde deg. Du ga meg en lang god klem og ville ikke slippe. Du var så glad for at jeg endelig var kommet hjem. Så glad for å se meg igjen. Du ville vere sammen med meg hele tiden. Vi dro på besøk til min farmor, din oldemor. Spiste kake og vafle. Drakk brus og koset oss. Lekte og lo. Pratet og såg på bilder. Så ble du trøtt så vi dro hjem. Da spiste vi pizza å drakk brus. Så såg vi tv og du sovnet i fanget mitt. Det ga meg så gode minner.
Du gjorde det samme da du var mindre. Da sovnet du alltid i fanget mitt. Jeg vekte deg etter en liten stund. Da fikk du en is før vi gikk ut så du kunne se på gravemaskin , traktor og vere sammen med mine brødre. Du koser deg sånn ute. Du nyter tiden ute.

Det er så artig å se på deg. Jeg kan ikke annet enn å smile.
Du har vokst så mye siden sist jeg såg deg. Du har blitt så stor. Så voksen. Du kan så mye.
Du prater om alt. Uttaler ord du ikke kunne før. Leker , smiler og ler.
Nå ser jeg frem til resten av helgen. Det skal bli godt å få vere sammen med deg resten av helgen. Jeg skal nyte tiden sammen med deg. Nyte hvert sekund. Hvert minutt. Hver time. Hver dag. Jeg vet ikke når jeg får se deg igjen. Når jeg får vere sammen med deg igjen. Derfor nyter jeg det nå.

Tante elsker deg gullet !


Jeg kunne lagt ut bilder av meg og gullet her. Bilder jeg har tatt idag.
Men jeg har ikke min data. Jeg får ikke redigert bildene av lillegullet før jeg legger de ut. Derfor får bilder vente.

forandring fryder.

    - Dato:
  • 05.10.2010
  • - Klokken:
  • 13:32
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

 

 

 

 

FORANDRING FRYDER

Fri...

    - Dato:
  • 04.10.2010
  • - Klokken:
  • 21:00
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Jeg tar meg noen dager fri fra bloggingen. 
Det er så mye som surrer rundt opp i hodet , og for at jeg ikke skal skrive noe jeg ikke bør, så gjør jeg det som føles lurest. Jeg tar noen dager fri.
Jeg trenger noen dager til å tenke. Noen dager til å vere meg selv. Noen dager uten å tenke på bloggen.

nå vet dere hvorfor bloggen kommer til å vere uten aktivitet noen dager.
Men, selv om det ikke kommer nye innlegg, så er det alltid hyggelig med kommentarer på de innleggene som allerede er her.

 




Min mening - Piercing

    - Dato:
  • 26.09.2010
  • - Klokken:
  • 01:26
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Om jeg har laget et innlegg om dette temaet tidligere, er jeg usikker på. Men her kommer det iallefall nå.

Det er en ting jeg kan si jeg "brenner" for. Det er en ting som er en stor interesse hos meg.
Det er piercinger.

Vel , når jeg fikk denne interessen , det aner jeg ikke. Men jeg kan tippe jeg var en 13-14 år. Jeg såg mange folk med piercinger. Mange bilder av folk med piercinger. Piercinger i nesen , øyenbrynet , leppene , navlen osv...
Jeg synes det så stilig ut. Det var kult. Det var fint.
Sånn ville jeg også ha.
Tanken på å få piercing forsvant aldri. Derimot ble den sterkere og sterke. Jeg ga meg aldri.
At jeg måtte vere 16 år for å ta ,brydde meg ikke. Derimot klarte jeg å overtale pappa til å bli med. Så når jeg var 14 tok jeg hull i navlen for første gang.
Når jeg var 15 og nykonfirmert var det leppen som stod for tur. Da tok jeg en labret som det heter. Den hadde jeg helt til jeg tok et drastisk valg å tok ut de fleste piercingene mine. Å jeg må si den fortsatt er et STORT savn.

Men, piercing i navlen og leppen var ikke nok. Det ble om jeg kan kalle det , en besettelse. Jeg måtte bare ha flere. Det ble aldri nok. Når jeg tok en, så tok det kanskje et par uker før jeg var klar for enda en.

Til slutt endte jeg opp med piercing i navlen , leppen , øyenbrynet , nesen , tungen og 3 i hvert øre.
Til sammen har jeg vel tatt hull i navlen ca 4-5 ganger. Alltid på samme plass! Alltid har jeg fått betennelse, som har endt med at jeg har tatt den ut. Når det da har grodd har jeg tatt nytt. Smart ? Langt der ifra.

Piercingen jeg hadde i øyenbrynet og siste i navlen ble tatt hos en daværende veninne. Jeg husker hvor jeg sparte penger for å ha nok. Hvor jeg løy til mamma bare for å kunne ta. Husker jeg bare fortalte at jeg skulle ut sammen med en veninne. Vel, det var sant det. Men at vi da dro til en annen veninne slik jeg skulle få piercing , det sa jeg ingenting om.
Den i øyenbrynet klarte jeg å skjule i 1 uke før stefaren min såg den. Han sa det da til mamma , og skuffelsen jeg såg i henne, var helt forferdelig. Jeg såg hvor skuffet hun var over meg. Men jeg skjulte den fordi jeg ikke ville at hun skulle bli skuffet. Jeg viste hvor lite hun likte piercinger. Men den største skuffelsen var nok kanskje at jeg løy for henne.  Vel, det gikk nok over etter hvert som hun ble vant med piercingen. Den i navlen skjulte jeg forresten i 2-3 måneder. Men når hun da såg den sa hun ingenting. Hun var vel ikke sjokkert lenger ? 

Siste piercing tilskudd på kroppen ble tungen. Den ble tatt i April i fjor.
På en skoletur i POLEN!
Da hadde jeg lenge hatt lyst på piercing i tungen. Men her jeg bor, så måtte jeg vere 18. Aldri om jeg kom til å få lov av mine foreldre til å pierce tungen. Så da nyttet jeg rett og slett sjangsen i polen. Men jeg hadde mine krav.
Jeg observerte nøye studioet før jeg tok en avgjørelse. Observerte nøye de som jobbet der. Der var rent. Ryddig. De var proffe. De var nøyaktige. Der var sterilt. Avgjørelsen var enkel. Piercing ble det. Prisen , var sjokkerende ca 250 norske. Noe som var lite i forhold til de 1000 jeg måtte ut med her i Norge.
Vi var da en hel gjeng som tok piercing. Alle untatt meg tok i navlen.
Etter den var tatt, så var det derimot mamma som fikk vite det først. Pappa derimot, fikk IKKE vite det. Det var rett og slett fordi jeg viste han IKKE ville like det i det hele tatt, og jeg var vel kanskje redd for hva han kom til å si om han fant det ut. Jeg husker fortsatt da stemoren min fant det ut. Hun ble helt sjokkert. Da hadde jeg vel hatt den et halvt år, og var blitt så vant med den at jeg ikke tenkte over det lenger.  Folk blir den dag i dag sjokkerte når de finner ut at jeg har piercing i tungen. For meg er det naturlig. Den er en del av meg, og den personen jeg er. 

Jeg har alltid vert stolt over mine piercinger. Piercinger har alltid vert en del av meg, og den personen jeg er.
Jeg har alltid elsket mine piercinger. Derfor var det ikke bare enkelt å ta dem ut.
Men jeg var kommet til et sted i livet, da jeg følte at det var enten nå eller aldri. Jeg var kommet til et sted da det rett og slett føltes naturlig å ta dem ut. Jeg var blitt en ny person. Jeg trengte ikke lenger piercingene for å vise hvem jeg var. Med en gang jeg tok dem ut så følte jeg meg naken. Jeg følte meg tom. Det var noe som manglet. Det er fortsatt noe som mangler. Men nå er jeg blitt vant til at de ikke er der lenger. Nå er det naturlig for meg å ikke ha ansiktet fult i piercinger. Nå har jeg nok med ørene og tungen. Flere vil jeg ikke ha.

Men allikevel har jeg en ganske personlig og sterk mening om piercinger.
Piercinger er fint. Det er fint på noen. Stygt på andre. Noen piercinger er fine uansett. Andre blir aldri fine.
Jeg vurderte lenge å utvide de jeg hadde i ørene. Idag er jeg glad jeg aldri gjorde det. For nå synes jeg ikke det er noe fint i det hele tatt. Det er stygt. Fælt. Å ikke minst, så må det vere forferdelig vondt og smertefult.
Men piercing i navlen og nesen. Det er originalt. Det er vakkert. Det er anonymt. Det er fint.
Det  er noe de aller fleste jenter har tror jeg. Å se 15-16 åringer med piercing i navlen og tungen er ikke lenger uvanlig. Nå derimot er det helt vanlig. Vel , hva jeg synes ? 
Å ta piercing i en alder av 13-14 år synes jeg ingenting om. Man vet ikke konsekvensene. Jeg skulle ønske jeg aldri tok piercing så tidlig som jeg gjorde. Jeg skulle ønske jeg var eldre og viste hva det egentlig var. Hva det egentlig gikk ut på. Hva som var konsekvensene. Hva som var følgene. For det er ikke bare å ta en piercing og ferdig med det.
Den må passes på. Renses. Vaskes. Beskyttes. Man må vere klar til å gjøre det hver dag så lenge man har den. Det gjorde ikke jeg. Jeg gadd rett å slett ikke å gjøre det. Hva førte det til ? Jo, en hel masse betennelse og smerte.
Men alle har jo sin mening. Alle er forskjellige. Kanskje er noen voksne nok mentalt til å kunne takle piercing i 14-års alderen. Andre må kanskje vente til de er 17. Det er en individuell sak . Det vil alltid vere det.


 

Hva synes du om piercinger ? 
Har du hatt /har noen piercinger ?
Kjenner du noen som har det ?
(forresten, hvem har det vel ikke nå ?)
Hvor har du piercinger , eventuelt, hvor kunne du tenke deg å ha ?


Her kunne jeg lagt ut noen bilder av mine piercinger. Men det har jeg rett og slett ikke bilder av på dataen lenger. Så dere får nøye dere med bilder fra google.




En slik hadde jeg , og jeg savner den.


En slik også. Inntill jeg mistet den med et uhell.

Vel , en slik har jeg.

En slik ville jeg ALLTID ha. Men det ble aldri tatt.

En slik hadde jeg, og jeg savner den.

En slik ville jeg også ha , men det ble aldri tatt.

Originalt. Hadde en slik også jeg.



Barnehagedagen er over , det er helg!

    - Dato:
  • 24.09.2010
  • - Klokken:
  • 19:18
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

Min dag som vikar i barnehage er over. 
Tankene er blandet. Følelsene det samme.
Jeg har hatt en bra dag. En fin dag. En artig dag.
Jeg har brukt dagen sammen med noe jeg trives sammen med.
Jeg har brukt dagen sammen med små barn.

Jeg har tenkt tanken før.
Idag kom den snikende enda en gang.
Kunne dette vert utdanningen som passer meg?
Kunne dette vert yrket jeg trives i ?
Yrket jeg kommer til å klare?

Svarene mine er enkle.
Jeg vet ikke.
Jeg har ikke peiling.
Kanskje kan jeg klare det.
Kanskje ikke.
Eneste måten å finne det ut på ,
er ved å prøve.
Nok en gang må jeg prøve og feile.
Det er vel det hele livet går ut på ?

Jeg skal nok vere vikar flere ganger.
Jeg får tenke mer da.
Prøve mer.
Finne ut mer.
Nå, er kroppen for sliten til det.
Skuldrene verker.
Svimmelheten surrer.
Hodepinnen trykker.
Kvalmen sniker.
Kulden inntar kroppen.
Jeg fryser.

skal jeg kose meg litt hjemme sammen med min kjære.
Senere skal vi ,og vår gode venn Hans Kato , ut å spise middag.
Jeg gleder meg.
Det er ingen plass man får bedre mat.
Bedre biff.
Enn på Verkstaden Bistro.
Det skal bli godt med en fredagsbiff.
Og en kald cola.
Det er helg.
Det skal nytes.
Jeg skal kose meg.

Det viktigste i livet

    - Dato:
  • 21.09.2010
  • - Klokken:
  • 16:03
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Uansett hvordan livet er. Hvordan livet blir. Hvordan ting forandrer seg. Hvordan ting er og blir. 
Så er det alltid en ting som er viktigere enn alt annet. Det er alltid en ting som alltid vil vere der. Som alltid vil vere en trygghet.
Den tryggheten mener jeg er familie.
Noen mener kanskje at venner eller kjærligheten er det som er viktigst i livet. Ja, så klart er det også viktig. Men venner kan forandre seg. Vennskap kan ta slutt. Kjærligheten kan ta slutt. Så jeg mener at uansett så er familien den tryggheten som alltid vil vere der. Kanskje kan forholdet til familien også forandre seg.  Kanskje kan ting gjøre slik at man minster kontakten med noen i familien . Kanskje vil man oppleve at man mister kontakten med hele familien. Men alt i alt så vil de stille opp og vere der for en når en trenger det. Iallefall vet jeg at min familie vil det.

Etter at jeg flyttet hjemmefra så har jeg kanskje ikke vert den som har vert flinkest til å ta kontakt med familien. Men innerst inne så føler jeg heller ikke at de tar så mye kontakt med meg.
Som en bloggveninne skrev i et innlegg , selv om hun er flyttet hjemmefra, og vet at hun er velkommen hjem når som helst. Så trenger hun fortsatt foreldrene sine. Ikke fysisk, for hun klarer seg selv , men psykisk.
Det er en stor trygghet og glede når de viser deg at de er glad i deg. At du betyr noe for dem. At du fortsatt er datteren deres selv om du nå bor langt hjemmefra og ikke får treffe dem så ofte.

Jeg vet at jeg kanskje burde vert flinkere til å engasjere meg i familien. Vise litt mer at jeg bryr meg. Men hver gang jeg skal til å gjøre det , så er det  noe som stopper meg. Det har vert mye styr i min familie. Jeg legger ikke skjul på det. Jeg og den ene broren min har ikke den beste kontakten. Vi snakker knapt sammen. Hvordan ting ble sånn det aner jeg egentlig ikke. Men et eller annet må ha gjort at det ble slik , å inntil jeg vet hva det er, så kan jeg heller ikke gjøre noe for at ting skal bli bedre mellom oss. Men trossalt, så er han broren min. Den broren jeg var veldig god venn med for noen år tilbake. Nå snakker vi ikke sammen. Det gjør vondt når jeg tenker på det. Og det er ofte det faller en tåre eller to fordi jeg så ofte skulle ønske at vi kunne ha skikkelig kontakt. Kunne oppføre oss som bror og søster isteden for to fremmede. Innerst inne gjør det vondt. Veldig vondt. Men jeg kan ikke gjøre noe med det alene. 
Så selv om det er en liten bit av familien som ikke er som den skal ver. Så er allikevel familien min største trygghet. Og en støtte som alltid vil vere der.

Slik livet mitt er nå ville jeg kanskje ha sagt at kjæresten min er min største støtte og trygghet. Men det ville vert litt egoistisk av meg å si det føler jeg.
Ja, han er den jeg forteller alt til. Han jeg gleder både sorger , gleder og tanker med. Han jeg deler hverdagen med. Han jeg ser hver eneste dag. Han som ser meg på min dårlige dager. Og mine bra dager. Men uansett hva det er så er det han som elsker meg for den jeg er. Det er han som får meg til å føle meg elsket og satt pris på . 
Ja, jeg elsker familien min også. Men for meg ville det ikke føltes naturlig å dele mine innerste tanker med dem.

Kanskje er jeg ikke flink nok til å si det. Kanskje er jeg ikke flink nok til å vise det.
Men jeg elsker min familie og jeg setter så utrolig stor pris på at det er akkurat de som er min familie.

Jeg vet at en del i min familie kommer til å lese dette.
Kanskje blir dere ikke overlykkelig over alt jeg skriver her. Men jeg skriver rett fra hjertet. Jeg skriver ned mine tanker. Og selv om jeg kanskje ikke gjør det på rett måte så prøver jeg å vise med dette at jeg er glad i dere og setter stor pris på dere. Takk for at dere er min familie !

 

Bildene er lånt fra Google.






5måneder siden det endte så alt for galt

    - Dato:
  • 17.09.2010
  • - Klokken:
  • 18:50
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1

.Ruben.

Idag er det 5måneder siden. 
5måneder siden den lille bilturen endte så alt for galt.
5måneder siden den største solstrålen av alle forlot oss.
5måneder siden bygden Åheim mistet to av sine gutter.
5måneder siden savnet ble stort og tårene ikke ville stoppe.

Savnet idag er fortsatt like stort som det ble den dagen beskjeden kom.
Når jeg fikk beskjeden så trodde jeg ikke på det. Det kunne ikke stemme.
Det kunne ikke vere sant. Hvordan kunne du , solstrålen vår.
Du var den som alltid viste hvordan du skulle få noen til å smile.
Du var alltid glad. Hadde alltid et stort smil på lager.

Jeg husker det enda som om det var igår.
Som om det var igår jeg var så langt unna alle mine venner.
Vi trengte jo hverandre i sorgen. Jeg prioriterte alt jeg kunne.
Kom hjem til minnestunden hvor utrolig mange møtte opp for å minnes deg og Adrian.
Vi tente lys. Trøstet hverandre. Såg bilder av dere. Snakket om minner. Vi var der for hverandre.
Noen dager etterpå var det begravelse. Tror det var første gang jeg har sett Olivinhallen så full av sørgende mennesker . Jeg håper også det blir siste gang. Det var ikke noe artig.
Det var nå vi skulle ta et siste farvel med dere.
På minnestunden din Ruben så var der åpen kiste. Jeg fikk et lite blikk av deg.
Du var like nydelig som alltid der du låg. Så stille og fredelig.
Såg ut som du sov.
Du hadde ikke mye skader etter ulykken , men litt var der.
Men du var så nydelig. Så fredelig.

Uansett hvor lang tid det går.
Så vil jeg alltid huske deg Ruben.
Jeg vil alltid ta vare på minnene fra de årene vi gikk i samme klasse.
Og på samme skole.
Jeg vil alltid huske den smilende glade personen du var.
Den solstrålen du var.

Jeg savner deg.




Da vi skulle ta konfirmasjonsbilder. Husker det ble sol, og jeg var den eneste som hadde solbriller, så du kom å spurte om du fikk låne mine. Så klart skulle du få det.


Det fine smilet som du alltid hadde.





Hele tiden , over alt.

    - Dato:
  • 16.09.2010
  • - Klokken:
  • 22:32
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2

Hele tiden så hører man om bilulykker over alt. Personer som er hardt skadet. Personer som er lettere skadet. Biler som er totalvrak. Personer som omkommer. Men uansett hvor mye man hører om det og ser det så tenker man likevel at det skjer alle andre. Det er ikke noe som skjer meg eller mine bekjente. Det skjer bare alle alle andre. 
Vel, slik er det desverre ikke. Det kan skje hvem som helst , når som helst.  Det har jeg funnet ut noen ganger.

I April , eller rettere sagt 17.April så var en kompis gjeng fra samme bygd som meg på biltur. Det var fire stykker i bilen. 3 av dem har jeg gått i klasse med i mange mange år. Den 4. var et par år yngre enn meg, men gikk likevel på samme skole som meg. De skulle ta seg en liten pause fra datalan, og fant ut de skulle kjøre en tur. Den turen endte så alt for fort. Så alt for brått. Utfallet ble så alt for galt.
2 av de fire i bilen døde. 1 ble hardt skadet. 1 ble lettere skadet.
De to som døde var to solstråler. Begge gikk på samme skule som meg. Og den ene, var like gammel som meg. En som alltid viste hvordan han skulle få noen til å smile og le. Han døde momentant. Nr.2 døde på sykehuset. Nr.3 låg i Bergen på sykehus i lang tid etterpå og gjennomgikk mange operasjoner. Den dag i dag har han godt synlige arr.  Begge dem som omkom var fra samme bygd. Fra samme familie. Fra samme vennegjeng og omgangskrets. Bare dagen før fikk jeg lappen. Dagen før 3 venner av meg var i bilulykke.

Idag leste jeg at en bil igjen hadde havnet utfor. Den havnet på taket. I bilen satt to unge jenter. Jeg hadde ikke hørt noe og tok det derfor som at jeg ikke kjente dem som var med der. Plutselig var det mange helsinger til en gammel klasseveninne. Det var hun og en annen veninne som hadde havnet utfor veien. Bilen var hardt skadet, og det var ingen tvil om at de hadde hatt englevakt. Nå er hun kommet ut av sykehuset, hun har det bra. Uansett Kine, jeg er så glad for at det går bra med deg! 
Det letter så mye å få den beskjeden om at noen har det bra. Å få beskjed om en ulykke er forferdelig. Jeg får vondt inni meg når jeg leser om en bilulykke hvor ungdommer er innblandet. Når jeg leser om dem som er like gammel som meg som er med i bilulykke blir jeg dårlig. Jeg skjønner egentlig ikke at det går an. Såklart vet jeg at det går an. Jeg er fult klar over det. Men det virker bare så uvirkeli fordi om.

 





 

Har noen av dine bekjente vert med i en stor bilulykke ? 
Kjenner du noen som har omkommet i bilulykke ?

Nysnø i September ?

    - Dato:
  • 16.09.2010
  • - Klokken:
  • 15:44
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

At høsten har meldt sin ankomst, og vinteren snart , er ikke vanskelig å kjenne. 
Idag er det nesten ingenting som fungerer , og alt er bare et ork. Alle planene for dagen måtte bare legges på hyllen , for idag må jeg gjøre det jeg klarer. Ikke at det er så mye men.
Idag er det skuldrene som er verst. Verker som bare det, og den minste bevegelse gjør enda mer vondt. Men jeg fikk trosset smerten litt og tatt oppvasken . Jeg har også hengt opp klær. Så jeg synes jeg har gjort litt.
Min kjære støvsuget å vasket gulvene, siden jeg ikke har sjangs til å klare det idag.
Så snart ser det ryddig å pent ut her :)
Bare litt som gjenstår enda.

Når vi la oss igår kveld så sa min kjære at han trodde det kom til å bli kaldt idag. Jammen hadde han ikke rett! 
Idag ligger her nysnø i fjellene. Og jeg kan ikke si jeg liker det akkurat.
Hva har snøen å gjøre her i September ? Den skal ikke kommer før i Desember. Eller, egentlig så synes jeg ikke den skal komme i det hele tatt. Det er jo så mye ork og slit med snø. Og når det er snø og kaldt, så vil det si mange dager med store smerter og lite funksjon i kroppen. Men , det er jo ikke vi som bestemmer hvilket vær det skal vere. Vi må bare godta det slik det er.

Siden kjære nå er hos fysioterapi, så skal jeg nytte sjangsen til å få sett home and away.
Er sjeldent jeg får se det programmet siden han ikke er noe glad i det. Og at han ikke ønsker å se det, det respekterer jeg fult ut :) Han skal få slippe å se det viss han ikke vil.
Så når han ikke er her nå , da kan jeg jo se det.

 

Ha en fin dag alle sammen!

Jobbsøknad.

    - Dato:
  • 12.09.2010
  • - Klokken:
  • 22:10
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1
Etter jeg flyttet hit jeg nå bor. Etter jeg avsluttet læretiden. Så føler jeg at det iallefall er EN ting jeg har blitt dyktig på.  
Nemlig å skrive jobbsøknader.
Jeg har brukt mye tid innpå NAV.NO , og lett etter jobber som kunne passe for meg. Når jeg har funnet en, så har jeg satt meg ned å skrevet en søknad, for så å ha sendt den inn.
Skulle nesten tro det ikke gikk an, men når man når et visst punkt, så blir man faktisk lei av å skrive søknader. Og jeg føler jeg har kommet dit.
Nå for en liten stund siden så sendte jeg faktisk inn ENDA en søknad. Nummer 100 ? i listen ?
Nei, det er nok ikke så mange. Men iallefall nok synes jeg.

Med min hukommelse så husker jeg jo aldri hvordan en søknad skal skrives. Så hver gang jeg skal skrive en, så ender jeg opp med å gå innom utallige sider hvor det står forklart hvordan en jobbsøknad skal skrives. Utallige sider med utallige tips. Skulle tro noe satt seg fast opp i topplokket. Men den gang ei. 

Men siden jeg nå nettopp har skrevet en ,så er det noen ting som sitter igjen.
Derfor tenkte jeg å skrive ned mine tips på en bra søknad. Hva er viktig å ha med ? Hva bør du droppe ? Hva bør du spare til eventuelt intervju ?

  • Husk å skrive både NAVN , ADRESSE , TLFnr og EPOST.
  • Skriv hvor du fant stillingsannonsen , eventuelt hvordan du ble tipset om den.

Så kommer selve søkndaden.  

  • Hvorfor vil du ha jobben ?
  • Tror du at du har de kvalifikasjonene som trengs ? Vil du eventuelt lære det ?
  • Ikke skriv for mye , heller ikke for lite.  Alle steder jeg har lest står MAX 1 dataskrevet side.
  • Få med dine gode egenskaper , uten å virke for selvsikker.
  • Ikke skriv søknaden slik at det virker som en selvfølge at du får jobben.
  • Skriv overbevisende.
  • Til slutt, skriv TLFnr en gang til, og at du ser frem til eventuelt intervju.
  • Så skriver du under med navn og EPOST.

Tipsene som står ovenfor er tips som jeg bruker mye når jeg skal skrive en søknad. 
En søknad er en privat ting. Har en av dine beste venner vist deg en av sine søknader , så ikke herm etter den uansett hvor bra du synes den er. Skriv din egen , lag ditt eget preg på den. Selv hvor kjedelig det enn måtte vere å skrive en søknad, så lønner det seg å skrive en helt selv fra bunnen av. Man kommer liksom mye lenger med det enn å kopiere andre sine.

Nå håper jeg mine tips hjelper deg neste gang du må skrive en søknad.



Liker du å skrive jobbsøknad eller synes du det er et ork ? 
Hvilke ting synes du er viktig å få med i en jobbsøknad ?
Hva synes du om mine tips ?



Bilder fra Google.






Jeg er glad i deg

    - Dato:
  • 12.09.2010
  • - Klokken:
  • 00:27
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
For noen dager siden så fikk jeg min kjære til å laste ned filmen The Last Song. Jeg hadde hørt så mye positivt om den , og hadde jo så klart veldig lyst å se den. Siden jeg har hatt inntrykk av at det er en skikkelig jentefilm så har jeg tatt det som en selvfølge at jeg må se den alene. Så dermed nyttet jeg sjangsen ikveld når min kjære er på jobb. Nå er filmen nettopp ferdig og det er mange tanker som surrer.
Den filmen rørte noe i meg. Jeg skal ærlig innrømme at det var den første filmen som har fått meg til å gråte. Følte meg rimelig dum her jeg satt innepakket i pleddet , sjokolade og brus på bordet ved siden av, og en skikkelig jentefilm på dataen ,og tårene trillet i strie strømmer.

Etter å ha sett den filmen så sitter jeg igjen med mange tanker og følelser.
Miley Cyrus som så klart spiller hovedrollen i filmen, spiller en person som har vanskelig for å åpne seg for personer. Hun skubber dem heller bort enn å ta dem til seg. Men helt på slutten så lærte hun at det av og til kan vere lurt å ta noen til seg. Åpne seg for noen.
Og det gir meg på en måte et slags budskap.
At man skal sette pris på det man har. Sette pris på de små enkle tingene som er i livet. Nyte hver eneste dag. Både vise og fortelle folk at man bryr seg om dem, at de betyr mye for en. Rett og slett , sette pris på livet. Nyte livet.

Det er noe jeg synes er veldig viktig. Det er noe jeg prøver å leve etter.
Jeg prøver å nyte hver dag som det skulle vert den siste.
Jeg prøver ofte og fortelle mine venner og familie at jeg er glad i dem. For tenk om jeg ikke sier det en dag, og neste dag har jeg ikke mulighet til å si det.

Når jeg skriver det her så er det en person som dukker opp i tankene mine. Det er bestefaren min. Han døde i Juli 08, og jeg pratet med ham bare 3 dager før. Jeg sa ikke til ham at jeg var glad i ham. Jeg tenkte som så at det er jo ikke siste gang jeg treffer han. Jeg kan jo si det neste gang. Men det ble aldri noe neste gang. 3 dager etterpå kom mamma bort til meg med tårer i øynene. Hun så på meg og sa at bestefar var død. Der og da kunne jeg ikke fatte det. Jeg kunne ikke forstå at det var sant, for jeg hadde jo pratet med ham noen dager tidligere. En stund etter begravelsen dro jeg på kirkegården alene. Jeg satte meg ned ved siden av graven. Satt bare lenge å så på korset hvor navnet hans stod , tårene trillet. Først da fikk jeg ut de enkle ordene "Glad i deg" . De små korte enkle ordene som kan bety så inderlig mye. De kan forandre ens hverdag.
Det at jeg ikke sa til bestefar at jeg var glad i ham siste gang jeg møtte ham, er noe jeg angrer på den dag i dag. Kanskje noe jeg alltid kommer til å angre på. Men jeg tror og håper at han , selv om han ikke lenger er her hos oss, vet hvor mye han betyr for meg. Og hvilken god bestefar han var.

Grunnen til at jeg skriver det her nå er at som jeg skrev lenger oppe, så er Ronnie (miley cyrus) , er person som skuer folk bort fra seg. Hun unngår familien. Er frekk. Og krangler mer med familien enn hva hun er god mot dem. Så plutselig blir faren dårlig, og må på sykehus. Der får Ronnie vite at faren har kreft og at den har spredd seg til lungene. At han ikke har lenge igjen å leve. Først blir hun sint fordi hun ikke viste noe. Så gikk det opp for henne at hun kom til å miste faren ,og dermed snudde hun helt om og ble god mot ham. De sluttet å krangle. Isteden for begynte de å finne på ting sammen. Selv da hun egentlig skulle hjem til moren sin igjen , så valgte hun å bli værende hos faren bare for å ta igjen de stundene da de kranglet.

om det er noen av dere lesere som ikke har sett filmen The Last Song enda, så anbefaler jeg den på det sterkeste. Det er en helt nydelig film som alle burde se.
Og dere ?
Nyt livet. Bruk heller tiden på å si til en person at du er glad i h*n isteden for å si jeg hater deg. De små korte enkle ordene JEG ER GLAD I DEG, betyr så inderlig mye!




Har du sett THE LAST SONG ?
Er du flink til å vise at du bryr deg om familie og venner ?
Har du sett en film som har fått deg til å gråte ?
Hva har du brukt dagen og kvelden på ?




Her skulle egentlig vere noen bilder som jeg fant på google, av filmen THE LAST SONG.
Men ting vil ikke fungere, så dette blir da desverre et innlegg uten bilder. Håper det er i orden.

Nå er hodet tomt.

    - Dato:
  • 03.09.2010
  • - Klokken:
  • 21:01
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1
Bloggen har nok en gang blitt satt i andre rekke. Men det har føltes godt å ha en pause der jeg ikke har trengt å tenke på å blogge i det hele tatt. Rett og slett så har jeg ikke hatt energi til det. Jeg har ikke følt for å legge ut om livet mitt på bloggen. Jeg har trengt en pause. Å det har vert godt. 
Jeg har trengt tid å tenke. Tid til å vere meg. Til å vere kjæreste og samboer for min kjære. Tid til å nyte livet. 

Tankene har vert få. Føles som om hodet har stått stille i noen dager. Vel ,det føles som det enda , men jeg tenkte bare jeg skulle slenge inn et innlegg for å vise dere lesere at jeg fortsatt er i live. At jeg fortsatt er her. At jeg ikke har glemt helt av bloggen. For selv om jeg ikke har blogget så har den surret rundt opp i hodet sammen med mye annet rart. Men jeg har prioritert livet. Jeg har prioritert hverdagen. 

Det er mye som har skjedd i livet mitt i det siste. 
Jeg begynte som lærling , men helsen min sa noe annet, så jeg avsluttet lærlingtiden. Det var surt å måtte innrømme for meg selv at jeg ikke kom til å klare det. Det krevde mye av meg å måtte si det at jeg ikke klarte det. Det krevde mye av meg i lang tid etterpå å holde meg oppe. Ikke falle ned i en nedoverbakke. Jeg har gått styrket ut av det hele. Selv om jeg nå står uten jobb, så føler jeg at jeg har hatt tid til å finne ut mer om meg , hva som betyr noe, hva jeg kan klare og ikke. Ja, det krever også en del av meg å skrive det her på bloggen. For jeg er ikke noe stolt over at jeg måtte avslutte lærlingtiden. Jeg er ikke noe stolt over at jeg ikke klarte det. Men jeg lyttet til kroppen og det den sa. Jeg lyttet til det helsen sa. Og det som var rett var å avslutte tiden. Jeg kunne ikke fortsette. 
Men jeg har nå vert inn om en hel haug med butikker. Ingen har noe ledig. Jeg har levert søknad på en butikk. Jeg har fått jobb på Sykkylven Bu og Aktivitetsenter. Selv om det bare er hver 3.helg , og ekstra om det trengs, så er det ikke noe mye. Men det er en begynnelse. Jeg slipper å sitte hjemme hver dag. Jeg får gjøre noe annet enn å rydde og vaske leiligheten hver dag. 

Jeg har også vert hos legen. 
Jeg har tatt en hel haug med blodprøver for å teste alt mulig rart. Jeg har fått rekvisisjon til fysioterapaut , og skal begynne der den 13. 
Det er en ny start. En ny start for sykdommen og helsen. En ny start for meg.  Så den 13. får jeg vite hvordan det virkelig står til. Hvordan ting virkelig er. Hva som må til. Hva jeg må gjøre. Jeg krysser fingrene og håper på det beste. 

Imorgen reiser jeg og min kjære bort. 
Selv om det bare er for et døgn så får vi komme oss litt bort. Noe vi begge har gått av nå. Vi får et døgn borte fra Sykkylven. Et døgn sammen. Dette er vår helg. Den helgen da vi begge har fri. Den helgen da vi får vere kjærester. 
Min kjære skal jobbe mye fremover. Så jeg tror ikke jeg får se mye av han i helgene fremover. Derfor skal det bli godt å komme oss litt bort imorgen. Jeg ser frem til det. 

er hodet tomt. 
Nå har jeg tømt alt som er der.
Nå vet dere at jeg er i live. At alt er bra. 


Jeg har desverre ingen nye bilder av meg. Og alle bildene er på den eksterne harddisken. Med andre ord. Ingen bilder på daten. Derfor kjære lesere , må dere klare dere med bilder fra Google inntill jeg får tatt nye bilder imorgen. 


Den "Vakre" kirken i Sykkylven. 


Hvorfor valgte jeg et bilde av Sykkylven Kirke ? 

Vel, jeg søkte rundt på Google etter et bilde jeg kunne bruke i innlegget. Da jeg kom til å tenke på at jeg kunne legge ut et bilde av bygden jeg nå bor i. Vel, jeg fant ingen bilder som var store nok til å bruke på bloggen. Men så kom jeg over det av kirken. Jeg synes selv at det er en veldig spesiell kirke , og man kan vel nesten ikke kalle det en kirke heller med tanke på utseende. Men den er nesten litt vakker også. Vakker på en spesiell måte. 
Jeg lette også etter et bilde av kirken på Ikornnes siden den er enda mer spesiell. En kompis omtaler den som en fjøskrakk som er satt opp ned. Og ja, han har helt rett. Det ser slik ut. Men siden jeg ikke fant noen bilder av den, så får dere klare dere med bilde av kirken på Aure. 

Så nå lurer jeg på. Hva synes du om kirken i Sykkylven ? 

Å ta et valg som preger livet fremover

    - Dato:
  • 20.08.2010
  • - Klokken:
  • 22:05
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2
Mange ganger iløpet av livet må man ta valg som kanskje vil prege resten av livet. 
Kanskje vil valgene prege livet bare en liten stund.  Å ta slike valg er ikke noe som er gøy. Det er noe jeg unngår å gjøre. Jeg liker livet som det er. Jeg liker å ikke planlegge. Jeg liker å ta ting som de kommer. 
Men av og til. Bare av og til må jeg planlegge. Jeg må vri og vende på hver eneste tanke som er i hodet. Jeg må for en gang skyld tenke på meg selv. Jeg må gjøre det som er best for meg. 
Av og til trenger jeg hjelp. Av og til trenger jeg råd og veiledning. Det er da jeg er glad jeg har vennene mine. Moren min. Familien min. Min kjære. Det er glad jeg har det livet jeg har. At jeg har dem som stiller opp når jeg trenger det. Hva skulle jeg gjort uten alle dem?

Iallefall. 
Å ta slike valg er noe jeg kanskje har gjort for mange ganger. Iallefall synes jeg det selv. Kanskje er det noe som ikke viser på meg. Kanskje er det noe som viser. Det jeg mener å si. Er at jeg ikke liker å ta slike valg. Når jeg må ta et slikt valg snakker jeg mye med mine kjære. Jeg ber om mange råd. Kanskje ber jeg om råd opp igjen og opp igjen. Kanskje vil jeg bare høre at noen er enig i det jeg gjør. At noen støtter valgene jeg tar. Kanskje vil jeg høre at de ikke er enig, men at jeg må gjøre det som er best for meg. Det som er rett for meg. 
Et slikt valg har jeg nå tatt. 
Jeg har satt meg ned. Vridd og vrengt på hver eneste tanke. Tenkt på meg selv. På hva som er best for meg. Hva som er best for min fremtid. Vel, om det er best for min fremtid vet jeg enda ikke. Men det vil jeg finne ut etter hvert. Men , det er noe som er best for meg. Noe som er best for min helse. Og mitt liv fremover. Min hverdag. 

Jeg vil enda ikke si hva valget går ut på. Hva jeg har gjort eller ikke. Jeg trenger tid. Ro. Hvile. 
Vet ikke om jeg kommer til å fortelle det til dere i det hele tatt. Kanskje får dere vite det. Kanskje ikke. 
Men å ha bloggen er bra. Den er god å ha når jeg har mange tanker som surrer. Den er et bra sted å skrive ned det jeg tenker. 
Jeg er glad jeg har fått den støtten jeg har. Jeg er glad jeg har fått de rådene jeg har. 
Uten det hadde jeg ikke klart å ta det valget jeg har gjort. Jeg hadde ikke klart å føle meg sikker på det valget jeg har tatt. 

TusenTakk til alle dere som har vert der for meg. Til alle dere som har støttet meg. Pratet med meg. Sagt det samme flere ganger bare for at det er det jeg trenger. Takk for at dere er som dere er.  


Burde gjort..

    - Dato:
  • 20.08.2010
  • - Klokken:
  • 14:03
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1
Min første fridag i ny jobb. 
Kjenner det gjør godt. 
Ikke at ej egentlig har fri, 
men jeg slapp å stå opp klokken 05.30.
Jeg slipper å komme hjem 24.00 om jeg skal på jobb sent. 
Ja, jeg har fri fra jobb. 
Men ikke fra daglige gjøremål hjemme.

Jeg burde vasket , støvsugd
Vasket klær
Skiftet på sengen
hengt opp klær
Tatt oppvasken. 
så mye jeg burde gjort. 
så mye jeg ikke klarer. 

Jeg må ta det i perioder. 
akkurat nå er sofaen min beste venn. 
Tanker som surrer. 
Hva vil skje ? 
Hva er best ? 
Er glad jeg har dem som støtter
Dem som kommer med råd.
Det hjelper så mye. 
En av dem er min kjære. 
Vet ikke hva jeg skulle gjort uten han.

Jeg er lei.
Lei av å gå på reservebatteri
Lei av å føle meg som en Zoombie.
Lei av å hele tiden vere trøtt.
Lei av å verke så mye at jeg ikke klarer gjøre noe.
Lei av å nesten ikke kunne gå på grunn av smerter.
Når skal ting bli bedre ?
Når skal jeg slippe å verke så mye som jeg gjør ? 

Jeg tror jeg kaster meg på et fly til Egypt sammen med min kjære besteveninne Lisbeth. 
Slik at jeg får møte henne igjen. 





De to første dagene.

    - Dato:
  • 17.08.2010
  • - Klokken:
  • 19:55
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1
Dag 1 og 2 som lærling er over. 
Jeg trives godt. Der er veldig kjekke folk som jobber der ,og det er heller ikke mange brukere. Så det skal nok bli enkelt å lære seg hvem som er hvem og ikke minst lære å kjenne dem.  Jeg ser frem til det. 
Men egentlig så fortstår jeg ikke helt hva jeg gjør på jobb den uken her. For instruktørene er borte. Den ene har ferie, den andre er sykmeldt. Så jeg går sammen med noen som ikke har instruktør kurs , så med andre ord så bare er jeg der. Ikke har jeg opplæring før neste uke eller noe. Men jeg måtte vist begynne den uken her, så jeg får vel bare gjøre det. 
Det hele begynte med en senvakt igår, og en tidligvakt idag. Jeg kjenner kroppen er tom for energi. Jeg er trøtt. Sliten. 
Jeg sovnet ikke før i 2-tiden inatt. Opp klokken 6. Dra hal7. Jobb til 3. Hjemme 5. Lage middag og gjøre andre huslige ting. Så nå har jeg så å si satt meg ned i sofaen ,og kjenner at jeg virkelig kunne trengt noen fyrstikker. 
Noen som har noen fyrstikker å sende til meg slik jeg kan holde oppe øynene noen timer til ? 
Nå får vi snart besøk også , av bestekompisen til typen. Så da må jeg ta meg sammen . Kan ikke sitte som et slakt, eller som en mumie for den del ,for jeg sitter bare å ser ut i luften fordi jeg er trett. Burde vel egentlig brettet sammen noen klær, ryddet litt og gjort andre ting. Men jeg tror jeg forskyver det til jeg får mer energi til å gjøre det. For nå er det tomt. 
Lurer på hvordan dette skal ende. Hele uken skal jeg gå annenhver tidligvakt. Annenhver dag må jeg opp 05.30 , kanskje før også. Også kommer jeg ikke hjem før i 5-6 tiden. Når jeg har senvakt kommer jeg ikke hjem før i 12 tiden. 
Det er travelt å bo et stykke unna jobb. Det er travelt når sjefen ikke hører på det jeg sier, ikke tror på det jeg sier. 
Men å bo et stykke unna jobb , er noe jeg selv har valgt. Jeg har bare meg selv å skylde på.


Jeg har enda ikke fått innpå alle bildene mine siden jeg slettet alt på maskinen. Dermed så må dere nøye dere med et bilde fra arkivet. Bildet er tatt i Spania i April da jeg var på skoletur. 


Imorgen er første dag

    - Dato:
  • 15.08.2010
  • - Klokken:
  • 15:30
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 4
Det er siste feriedag.
Imorgen begynner hverdagen. 
Imorgen begynner lærlingtiden.
Jeg er redd.
Nervøs. Skeptisk.
Så mange tanker som flyger rundt. 
Hvordan vil det gå ?
Vil jeg trives ? Vil jeg klare det ? 
Vil sykdommen takle det ? 

Føler meg nesten som en unge som skal avsted på sin første skoledag. 
Det er så mange ting å tenke på. 
Så mange ting å huske. 
Vil jeg huske hvor det var jeg skulle møte opp ? 
Hvor er inngangsdøren ? 
Går bussen forbi der ? Skal jeg kanskje kjøre isteden for ?

Jeg skal på møte først.
Snakke med dem som har med lærlingtiden å gjør.
Jeg er nervøs og redd for det også. 
Hva vil de si ? 
Vil jeg huske det jeg skal si ? Det jeg skal ta opp med dem ? 
Hvordan vil jeg bli møtt ? 
Hvordan vil det ende ? 

mange tanker. 
Så mange spørsmål. 
Jeg får krysse fingrene. Håpe på det beste.
Tro det går bra. 


Hvordan vise at man setter pris på noen ?

    - Dato:
  • 15.08.2010
  • - Klokken:
  • 00:27
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2
Alle har vi noen vi setter pris på . Noen vi er glad i . Noen vi bryr oss om. 
For å ta vare på desse personene så er det viktig å vise at vi setter pris på dem. At vi er glad i dem. At vi bryr oss om dem. At vi er glad for at de er akkurat som de er. 
Men å vise dette er ikke alltid like lett. Det er ikke alltid en vet hva en skal gjøre for å vise dette. Hva skal en si ? 

Etter at jeg ble sammen med min kjære. Min samboer. Min drømmemann. Det var da jeg innså at jeg må vise han hvor mye han betyr for meg. Hvor glad jeg er for at han endelig er min. For at jeg endelig har fått drømmemannen min. Jeg måtte vise , jeg måtte fortelle , jeg måtte forklare. Men hvordan ? 
Jeg har brukt uttalige timer på å tenke på hvordan jeg skulle vise til min kjære at jeg er glad han er min. At jeg elsker han. 

Men en kveld jeg skulle legge meg, så kom jeg på det. Det dukket opp en ide. 
Var den gjennomførbar ?  Vel , det måtte litt mer tenking til før jeg kunne finne ut om jeg kunne gjøre det eller ikke. 
Isåfall , hvordan skulle jeg få det til ? 

Vel, planen var fult mulig gjennomførbar. Jeg kunne fikse det mens min kjære var på jobb. Jeg kunne ha det klart til han kom hjem. 
Jeg skulle jo uansett over på den siden av fjorden den dagen, så jeg kunne ordne det der før jeg dro hjem igjen. Jeg kunne rekke alt mens han var på jobb, og ikke ante noenting. 

Etter at jeg hadde vert i huset der jeg bodde før å vasket og ryddet , så dro jeg på en blomsterbutikk. Det første jeg fant var et kort. På kortet var det en bamse som holdt et hjerte. Ved siden av stod det I låv u
Inni kortet skrev jeg følgende 

Kjære <3
Den dagen du blei min så va det en drøm so gikk i oppfyllelse. At ej no kan kalle dej samboeren min gjer mej gla <3
Ej he sagt det mange ganga , å ej kan fortsette å sei det. Du e å blir drømmemannen min. 
Elska dej over alt <3
Kyss prinsessa di <3

var det pressangen da. Det som skulle vere kronen på verket. Hva skulle det vere ? 
Det skulle vere noe enkelt. Samtidig noe fint. Noe vakkert. Noe som sa at jeg elsker han. Noe som sa at han betyr mye for meg. 
Det jeg kom frem til var roser. Roser er elegante blomstrer. Vakre blomstrer. Fine blomstrer. Jeg ville ikke kjøpe for få av dem. Heller ikke for mange. Resultatet stoppet på fem. Det ble 3 røde å 2 oransje. De passet perfekt sammen. Akkurat slik som vi gjør. De lyser opp stuen. Nå kan han se på buketten av rosene og vite at jeg elsker han. At han hele tiden er i tankene mine. Og i hjertet mitt. At han alltid vil ha en stor del av hjertet mitt. Og at jeg vil vere prinsessen hans så lenge jeg lever. For det vil jeg. Rosene fikk jeg pakket inn i et fint gavepapir. Det fine kortet la jeg i en fin konvolutt. Utenpå konvolutten stod det følgene : The man of my dreams <3 
                                                                       <3 I love you <3 
Dette var for å få litt latter inni det hele, for min kjære har en artig måte å uttale engelske ord på. Akkurat slik ble det når han skulle uttale dette og måtte lese det høyt. 
Iallefall . Når jeg kom hjem så la jeg blomstene på sengen. Oppå dem la jeg kortet. 
Når han kom hjem ba jeg ham om å gå innpå soverommet. Hva tenkte han ? Hva trodde han ? 
Han såg pakken. Las det som stod der. Lurte på hvem det var. Hvem det var til. Hvem det var ifra. Jeg sa det som det var. Det var til ham. Fra meg. Om han ville se hva det var så måtte han åpne opp . Han begynte på kortet. Deretter pakken. Tusen Takk. Jeg elsker deg. 

Men så var det det å vise til en person at en setter pris på dem. At man er glad i dem. At man bryr seg om dem. Det finnes så veldig mange måter å gjøre det på. For noen er en måte rett . For andre er en annen måte rett. Jeg kan ikke gi noen tips på hva som er rett for dere. Jeg kan bare si hva som er rett for meg. Og akkurat nå . Så var dette den rette metoden for meg. 
Men uansett hva som er rette måten eller ikke. Så kan jeg iallefall si. 
At det er utrolig viktig å sette pris på dem man har rundt seg. Det er viktig å vise det. Det er viktig å si det. De personene man har i livet sitt , de har man på lånt tid. Man vet ikke hvor lenge man får ha dem hos seg. Man vet heller ikke når livet vil ta slutt. For livet er sårbart. Derfor er det viktig å sette pris på det man har. Det er viktig å nyte hvert sekund av livet. Det er et ordtak som heter at man skal leve som om hver dag var den siste. Og det tror jeg på. Det lever jeg etter. For nå nyter jeg livet. Jeg elsker det. 



Hva ville du gjort for å vise din kjære hvor mye han betyr ? 
Hva synes du om det jeg gjorde ? 
Synes du det er viktig å vise en person at en er glad i han/hun ? 
Foretrekker du å si at du er glad i noen , eller vise det ?



Bildet er fra google, siden jeg ikke har tatt bilde av rosene jeg kjøpte. 



Anbefaler alle å gjøre dette

    - Dato:
  • 13.08.2010
  • - Klokken:
  • 14:37
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
min daglige runde innom alle bloggene jeg leser så kom jeg over et innlegg på bloggen til Silje. 
Innlegget hun hadde lagt ut var et innlegg som fikk meg til å tenke. Det fikk meg til å blir mer klar over min situasjon. Se det positive i det livet jeg har. Og ikke minst , det positive med meg som person. 

Derfor , så anbefaler jeg ALLE som leser dette innlegget til å gå innpå Silje sin blogg , lese det samme innlegget , se den samme videoen , og deretter tenke over din situasjon. 

Etterpå det så lurer jeg på : 

Hvilket inntrykk gjorde det på deg ? 
Hva tenkte du etter du såg filmen ? 
Hvilke forventninger hadde du etter å ha lest det som stod der ? 


Innlegget finner du ved å gå innpå linken nedenfor. (fungerer ikke helt som det skal , så jeg får ikke til å lage det til som en link , dermed så må du kopiere den og lime den inn i et nytt vindu , men det er verdt det)

Angst - Noe jeg hadde klart meg fint uten

    - Dato:
  • 09.08.2010
  • - Klokken:
  • 13:31
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
Etter en episode for et års tid siden så brøt angsten ut. Hva den episoden var er ikke noe jeg ønsker å dele på internett. Men iallefall.. Da angsten brøt ut så var selv den minste ting vanskelig for meg. Jeg var konstant redd , og det skulle ingenting til for at jeg fikk et angstanfall. Jeg hadde faktisk store problemer med å gå ut døren hjemme. Selv det å gå på skole var en stor prøvelse for meg , og jeg tørte aldri å vere alene når jeg var ute. Jeg følte at jeg måtte ha folk rundt meg hele tiden.
Når jeg var hjemme satt jeg mye for meg selv på rommet. Hørte mye musikk , og var sjelden ute blant folk. Hvorfor ?
Jo , jeg ville ikke innrømme for noen hva som hadde skjedd , hva som hadde utløst angsten. I det hele tatt at jeg hadde angst ville jeg ikke vise til noen. Jeg ville fremstå som den jeg var uten angsten. Jeg ville fremstå som den personen jeg alltid hadde vert. Merkelig nok så føler jeg at jeg fikk det bra til etter en stund. Det var som om jeg laget en mur rundt meg , og jeg slapp nesten ingen innenfor den. Det er få personer som vet hva som skjedde den gangen. Få personer som får vite det. En av dem som vet det er min kjære samboer , og jeg vet at uten den støtten jeg fikk og får fra han , så hadde jeg nok ikke taklet angsten så bra som jeg gjør.

Jeg har nettopp flyttet til en plass der jeg kjente bare min samboer. Jeg flyttet hit for å vere sammen med han , for å vere nært han. Jeg har etterhvert blitt kjent med flere folk. Normalt ville dette vert dråpen som fikk begeret til å renne over. At jeg flyttet til en helt ny plass altså. Men , det har ikke blitt det. Jeg synes jeg har klart meg utrolig bra. Kanskje var det bra for meg å flytte å komme meg vekk. Få et nytt nettverk , et nytt bosted . Iallefall trives jeg, og jeg er glad for det. Men , det var ikke hvordan jeg har det her, dette innlegget skulle handle om.
Nei, det skulle handle om meg og min angst.

Jeg har alltid vert redd for edderkopper, insekter og krypdyr. Men aller mest edderkopper. Bare jeg ser en edderkopp så er det nok til å utløse et angstanfall. Her om dagen fikk jeg det største angstanfallet jeg har hatt noen gang. Og jeg var alene. Min kjære var på jobb, og kunne heller ikke bare dra der ifra.
Jeg skulle legge meg i sengen. Men før jeg gjorde det så ville jeg lukke vinduet litt igjen. I det jeg tok i håndtaket og skulle til å dra mot meg så datt en edderkopp ned rett foran meg. Det var nok for meg. Tårene kom med en gang. Følelsen av at det knytter seg i brystet , og at jeg ikke får puste. Det er nesten som jeg kjenner det enda. Det var som om jeg fikk et hardt slag i magen og pusten ble slått ut av meg. Jeg kom meg inn på stuen. Sank sammen på gulvet. Der ble jeg sittende. Etter noen minutter klarte jeg å få frem mobilen og sende melding til min kjære. Det jeg trengte der å da var litt støtte fra han. Etter enda en stund da jeg hadde fått igjen litt pust , så klarte jeg å komme meg bort til sofaen og sette meg i den. Jeg må ha sovnet der , for plutselig så var min kjære der ved siden av meg. Han sa han hadde sjekket hele soverommet flere ganger , men såg ingen edderkopp. Jeg kjente jeg ble redd igjen bare han nevnte edderkopp , og jeg klarte ikke helt å slå meg til ro med at den var borte. Noe sa meg at den var der enda . Men jeg prøvde å glemme det. Nå var min kjære der sammen med meg ,og jeg kunne legge meg godt inntill han. Hos han føler jeg meg alltid trygg. Den natten sovnet jeg fort. Kanskje fordi jeg var utslitt etter angstanfallet. Kanskje fordi jeg følte meg trygg. Iallefall. Morgenen etter så jeg edderkoppen igjen. Min kjære ble kvitt den. Nå er den borte.

Etter den episoden så føler jeg at jeg ser edderkopper overalt rundt meg. Noe min kjære har forstått ,og respekterer. Nå sjekker han soverommet hver kveld før vi legger oss , bare for at jeg skal kunne legge meg og vere sikker på at der faktisk ikke er noen dyr som kommer til å utløse enda et angstanfall.
Noe sier meg at alt må vere rent her, for da kommer de ikke frem. Noe sier meg at jeg må vaske. Selv om det nå ikke er mange dagene siden jeg vasket her, så tror jeg nesten jeg skal gjøre det igjen bare slik at jeg får roet ned tankegangen litt. Jeg skal nok klare å komme meg over det her også slik jeg gjorde med den episoden som utløste hele greiene.

Så for meg er konklusjonen enkel! Angst er noe jeg hadde klart meg fint uten. Men det å bli kvitt det er det bare jeg selv som kan gjøre noe med. Og jeg skal gjøre det jeg kan for å prøve å bli kvitt det.



Bilde fra Google.



Ikke alt kan vel gå på skinner hele tiden?

    - Dato:
  • 08.08.2010
  • - Klokken:
  • 00:19
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2
Jeg føler at mange av innleggene den siste tiden har handlet om flytting. Men det er jo det livet mitt har bestått av en god del den siste tiden.
Idag har vi brukt dagen på å få orden her i leiligheten. Vi har fått vasket og ryddet ,så her ser jo ut som det kan bo folk. Neida, jeg synes egentlig det ser ganske så bra ut. Det som nå gjenstår er å få opp noen bilder på veggene , få fikset tv - slik at vi får kanaler , få fikset vaskemaskinen. Av en eller annen merkelig grunn så ville den ikke fungere idag når jeg skulle vakse klær.
Men vi satser på at det blir fikset. Akkurat slik som med kjøleskapet.
Vi fikk låne et kjøleskap med svigermor. Satte i kontakten og da holdt det på å ta fyr. Viste seg til slutt at det var en liten ting som var ødelagt. Men takket vere noen av kontaktene til svigermor så fikk vi tak i et nytt kjøleskap , til og med med fryser på , og det fungerer som bare det. Så vi har iallefall kjøleskap nå da. Og komfyr! Vi har jo alt vi trenger! Tror jeg ?

Igår var første natten vår her i leiligheten , og selv om det var litt rart å våkne opp på en ny plass, så våknet jeg med et smil om munnen. Rett og slett fordi jeg viste at dette her er begynnelsen på resten av livet. Begynnelsen på det livet jeg skal dele med min kjære. Begynnelsen på et nytt liv. Og det nye livet , blir tatt imot med åpne armer. Jeg er klar.
Det er som noen sier : Bring it on baby!

Inatt blir altså den andre natten , og selv om jeg må legge meg alene fordi min kjære er på jobb , så vet jeg at han kommer å legger seg inntill meg senere. Jeg vet han er her imorgen når jeg våkner. Og jeg gleder meg.
En av de mest herligeste følelsene som er, er følelsen av å vere lykkelig. Og lykkelig, ja det er jeg nå .
Den dagen min kjære ble min , og jeg endelig kunne kalle han min , så ble jeg lykkelig. Etter 1,5 års venting , så var ventetiden over, og jeg hadde fått det jeg ville ha. Jeg hadde fått den mannen jeg ønsket meg. Og jeg er klar for å starte et liv sammen med han. Det hetes det at uti verden en plass så finnes den rette. For alle personer i verden så finnes en sjelevenn til den personen.
Jeg er 19 år , og jeg har funnet min sjelevenn. Jeg blir stolt når jeg sier det , men jeg mener det også. Vi er så like på mange måter . Vi passer så godt sammen på alle måter. Det er som min kjære bruker å si , og den han etterligner når han sier det , jo det er SID fra Istid. Det han sier er : "Eg og du , vi e et radarpar" . Jeg kan si meg enig.

Det innlegget her blir desverre et innlegg uten bilder ,siden jeg nettopp har slettet alt på maskinen og startet på nytt. Så jeg bruker faktisk Internett Explorer nå! Jeg som kun bruker Mozilla Firefox eller Google Chrome, må nå ty til Internett Explorer for å få blogge. Hittil er det også bare min data som har internett siden jeg har mobilt bredbånd. Men det er ganske så ustabilt. Fungerer i korte perioder, og når det først fungerer så går det så sakte at man kan jo vaske og rydde hele leiligheten før en side har klart å komme frem. Så det er en stor tålmodighetsprøve å bruke internett.
Så desverre , inntill vi finner en måte å fikse det på , så blir det lite blogging. Slik er det vel å flytte ? Er alltid noe som må gå gale veien. Akkurat nå er det vist det mobile bredbåndet mitt.

Men nå kjære lesere , kryper jeg opp i loppekassen (sengen) og venter på at min kjære skal komme hjem fra jobb. Tipper han kommer om 3 timer eller noe sånt. Håper alle dere lesere har hatt en fantastisk fin dag , og at dere får en like fin dag imorgen.

God Natt.
 - Anne-Mette-




Hva har du gjort idag ?
Synes du følelsen av å vere lykkelig er en fantastisk følelse ?
Mener du at den rette finnes ?

Nesten flytteklar og en sykdom som ikke er så glad.

    - Dato:
  • 05.08.2010
  • - Klokken:
  • 23:28
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2
Som jeg skrev i det forrige innlegget mitt, så er vi nå i full gang med å flytte. 
Igår tok vi turen hjem til mamma i Måløy for å hente diverse ting. Etter det gikk turen til pappa på Fiskå for å hente seng og diverse småting der også. Etter det var det strake vegen til leiligheten på Ikornnes (Sykkylven) , få tingene inn i leiligheten , hjem å sove noen timer før jeg skulle opp på jobb idag tidlig. 
Vel ,jobb ble det ikke siden jeg våknet med full migrene. Så da var det bare å sove noen timer til , før jeg klarte å komme meg ut av sengen. Det første som ble inntatt var da smertestillende. Hodet ble litt bedre etter det , men det var fortsatt ikke helt bra. Men uansett. Flytting måtte til. Så idag har vi fått flyttet det meste. Nå er både hvitevarer , sofa, stuebord , tallerkener , glass,  bestikk osv på plass. 
Så nå er det igrunnen klart til å flytte inn. Det eneste som nå mangler er at jeg pakker ned klærne mine og alle tingene jeg har her jeg bor nå. Jeg har enda ikke kommet så langt at jeg har fått gjort det. Men , jeg tror det skal vere fort gjort, så det gjør jeg nok imorgen. Vaske ned her må jeg også gjøre , men siden onkel fortsatt er på jobb i 2 uker til , så har jeg litt mer tid å gjøre det på. Men ja, det må gjøres. 

Imorgen har jeg min nest siste tidligvakt før sommerjobben er ferdig. Den siste er på Lørdag. Men om jeg kommer meg på jobb eller ikke , det gjenstår å se. For den fantastiske sykommen , som jeg er så utrolig glad i , er tydeligvis ikke glad i meg akkurat nå . 
Ryggen verker som bare det. Det gjør vondt å gå , sitte , stå , ja egentlig alt gjør vondt. Men, det er ikke bare ryggen som har bestemt seg for å gå imot meg. Det er føttene, armene, nakken ja hele kroppen egentlig. Hele kroppen verker. Hele kroppen er vondt. Det å vite at jeg har to vakter igjen på jobb gjør det ikke bedre. Jeg vil så inderlig klare det. Jeg vil så inderlig kunne fullføre sommerjobben skikkelig. Jeg vil ikke slutte den med å ligge hjemme å verke og ikke komme meg på jobb. 
Ah, ting blir så mye vanskeligere når alt sammen klikker. For det er slik det føles. At jeg mister funksjonen i armer og ben. Ryggen verker. Nakken blir stiv. Migrenen kommer sigende. Hva blir det neste ? 
Jeg vil ikke en gang tenke på det. 

Når ting er slik , det er da jeg skulle ønske jeg hadde min kjære her. At jeg bare kunne krype godt inn i armkroken hans å bare ligge der. Men idag har jeg fått låne yndlingsgenseren hans. Så jeg har iallefall noe som minner om han. Bare synd han sier han vil ha den tilbake imorgen. Men , om vi får gjort mye imorgen ,så kan det jo hende jeg får krype inn i armkroken hans imorgen kveld. 



Meg i Spania i April . Gud som jeg savner sol og varme! 


Dagens Kommentar

    - Dato:
  • 21.07.2010
  • - Klokken:
  • 22:56
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
Isted så skulle min kjære og hans bestekompis en tur i verkstedet , og så lurte de på om jeg ville bli me. Og jeg takker vel ikke akkurat nei til å få trent magemusklene litt, så jeg sa ja. Og det ble som jeg trodde. Jeg fikk trent både magemuskler og smilemuskler. Det skjer ikke at det er en dag uten latter sammen med de to. Og det er det som er så kjekt. 
Men på vei hjemover igjen så skulle da han Hans Kato kjøre , og siden framsetet er mitt så måtte min kjære da sitte bak. Og da ble det som han bruker. Armene hans kom frem , og festet seg til et vist punkt. Så satt han der da å rister. 
Hans Kato blir mer og mer oppgitt , og til slutt så bare ser han på min kjære og sier noe med å riste. 
Min kjære ser på Hans Kato , før han sier : " Har du ikke hørt om sånn der milkshake du da ? "


ja, det var dagens kommentar fra min kjære.  Og kanskje det som forårsaket mest latter iløpet av dagen. Men artig ? 
Ja! 
Om dere da ikke skjønte det så holdt min kjære fast i puppene mine.. Noe han tydeligvis liker veldig godt når han sitter bak meg i bil. 
Kanskje noen synes det her ikke var så morsomt , men det var kjempe morsomt der og da , og det er jo alltid vanskelig å reptere et så morsomt øyeblikk. 


Synes du det var morsomt ? 
Har du noen kommentarer som du kan kalle dagens kommentar ? 


Jeg elsker deg. 


Har vi hoppet over en årstid ?

    - Dato:
  • 21.07.2010
  • - Klokken:
  • 17:47
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3
De sier det er sommer. Men jeg er ikke så helt sikker på det. 
Det eneste jeg har sett hittil i sommer er regn. Om det kommer sol en dag så varer det halve dagen før regnet kommer snikende igjen. 
Men ja. Jeg bor jo på Sunnmøre så det er vel ikke så rart at her bare er regn ? 
Jeg mener det skulle vert en selvfølge å få en fin sommer med mye sol med tanke på den vinteren som var. Den slapp jo aldri taket. MenMen..

Når jeg var ferdig på jobb idag så tok jeg en buss til Moa, og når jeg kom dit så møtte jeg Bønna. En av mine bestevenner. Siden jeg da ikke rakk den bussen jeg skulle ta, så kjørte han meg helt hjem. Snille bestevennen. Jeg er glad jeg fikk møte han igjen. For da fikk vi pratet litt sammen om diverse ting, og jeg fikk ut en del av de tankene jeg har holdt inni meg de siste dagene. Det har skjedd en del ting, og de tingene bør ikke nevnes på en blogg. Så derfor så har det vert litt stille på bloggfronten de siste dagene. Men , nå tror jeg ting går bedre, så sakte men sikkert vender jeg tilbake til bloggingen. Jeg har jo savnet å blogge. 

Ikveld og imorgen tidlig så tenker jeg at jeg må begynne å pakke litt. Iløpet av Fredag så skal jeg, min kjære og hans bestekompis Hans Kato på en liten ferie. Og jeg gleder meg noe sykt! 
Vel , det er kanskje ikke ferie når det bare er en helgetur. Men siden jeg jobber hele "sommeren" så velger jeg å kalle det en ferie. Jeg kommer meg jo litt vekk. Jeg har også tro på at det kommer til å bli en helg med mye latter og morro, og jeg ser virkelig frem til det. 
Men før jeg forsvinner helt inni dataverdenen, så tror jeg at jeg slutter av her, og så går jeg å begynner å pakke litt. Bare sånn at jeg iallefall har begynt. 



Hva skal du i helgen ? 
Skal du på noen ferie i sommer ? Isåfall , hvor ? 
Er det sol eller regn der du bor ? 



Siden jeg lengter sånn etter sommer og varme. Så slenger jeg inn noen sommerbilder. 

I fjor sommer da jeg var på båttur med mamma,lillebror og stefaren min. 

Solnedgang i sommer en gang. 

Solnedgang i Sykkylven. 

Spania , April 2010



Denne sangen minner meg om et spesielt vennskap.

    - Dato:
  • 17.07.2010
  • - Klokken:
  • 21:37
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
For første gang denne uken så blogger jeg med min egen data. 
Hvorfor ? 
Jo, jeg er hjemme hos meg selv igjen. Det er fordi min kjære skulle på jobb inatt ,og dermed kommer hjem seeeent.. Og siden jeg skal på jobb imorgen så må jeg opp tidlig. Så da skal vi tilbringe natten hver for oss. 
Jeg kjenner jeg gruer meg litt til å legge meg nå. Jeg har jo vert hos min kjære hele uken, så det kommer til å føles rart å ikke få legge meg inntill han inatt.. Det føles som om det er noe som mangler når han ikke er her. 
Men , det er bare en vanesak. (tror jeg?)  , og nå har jeg blitt vant til å ha han rundt meg hele dagene nesten. Så det er litt stille og stusseli nå. Derfor så har jeg vert ut i bilen og funnet data høytalerene mine. Så nå står de å spiller for fult , mens jeg konsentrerer meg om dataskjermen. På den måten så legger jeg ikke merke til stillheten rundt meg.  

Sangen som står på hos meg akkurat nå er en sang som får meg til å tenke. En sang som får meg til å mimre. 
Kaptein Sabeltann - Venner. 
Den sangen minner meg om besteveninnen min. Den minner meg om henne på så mange måter. 
For det første så digger hun kaptein sabeltann. For det andre så er teksten sann. Teksten stemmer. Den forklarer perfekt hvilket vennskap vi to har. Og nå som vi ikke får møtes så ofte som vi vil , så tar jeg frem den sangen hver gang jeg savner henne. Hver gang jeg skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden , til da vi bodde rett at med hverandre. Til tiden da vi var sammen ofte . Da vi fant på så mye tull. Da vennskapet vårt var som sterkest. 
Jeg savner den tiden. 
Ja, vennskapet vårt er fortsatt sterkt. Men det er noe annet. Nå kan vi ikke vere sammen når vi vil. Vi har vokst. Vi har blitt eldre. Vi har hvert vårt liv nå. Men, du er en del av mitt liv. Og det vil du alltid være også. Du vil alltid vere den søsteren jeg aldri fikk. Du vil alltid vere min bestevenn. Du vil alltid vere den jeg tenker på å ringe hver gang noe går meg imot. Det er du som kjenner meg ut inn. Av alle mine venner, så er det du som kjenner meg best , og det er vårt vennskap som er sterkest. 
Derfor så finnes det ingen annen sang som får meg til å minne meg om vennskapet vårt. 





Hva gjør du idag ? 
Har du en sang som minner deg om et spesielt vennskap eller en spesiell person ? 
Hva synes du om kaptein sabeltann ? 
Hva synes du om sangen ovenfor ? 

Hvil I Fred , kjære venn

    - Dato:
  • 03.07.2010
  • - Klokken:
  • 22:09
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1
Det er alltid trist å miste noen man kjenner.. Spesielt når personen selv velger å avslutte livet så alt for tidlig..
Etter jeg fikk beskjeden om at du var gått bort , så føles det som jeg har levd i en transe. Jeg husker omtrent ingenting fra tiden etter beskjeden kom , før jeg nå gikk inn på siden til personen på Facebook og såg alle helsingene på veggen der.

Savnet er stort. Det er ikke så mye mer å si.
Selv om jeg ikke fikk bli så veldig godt kjent med deg , så rakk jeg å kjenne deg litt.
Du var God tvers igjennom. Jeg såg / opplevde aldrig noe vondt når jeg var sammen med deg. Du ville det beste for alle rundt seg. Ville at alle rundt skulle ha det bra.
Vi alle såg når du ikke hadde det så lett. Og vi prøvde så godt vi kunne å hjelpe deg. Husker så godt flere helger på rad da vi satt hos noen felles venner. Vi satt der til langt på natt og pratet. Pratet og diskuterte om alt mulig rart. De kveldene var fulle av latter og glede. Husker også alle gangene vi satt på cafeen og pratet. Husker også da du hjalp en felles venn å bygge garasje. For ikke minst å nevne festen for å feire at den endelig var ferdig. Det var så artig da.
Du var en så god person!
Det har enda ikke gått opp for meg at du nå er borte. Kommer det til å gjøre det noen gang ?

Du var en slik person alle burde ha i livet sitt. Du hadde alltid gode råd å komme med. Alltid et smil og en latter på lur.
Etter beskjeden om din bortgang kom , så har tankene mine vert hos deg hele tiden. Jeg har prøvd å få tankene over på noe annet , men de vet hvordan de skal finne veien tilbake til deg.
Jeg håper og tror du har det bedre der du er nå.

Jeg savner deg.



noen tanker..

    - Dato:
  • 26.06.2010
  • - Klokken:
  • 21:28
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 4
Det er blitt Lørdag.. Min kjære er på jobb.. Det vil da si at jeg kommer til å tilbringe lørdagskvelden alene. Ser jeg på det som et nederlag ? Nei, tvert imot. Men det er en bakdel. Tankene kommer sigende.

Denne helgen kunne jeg gjerne tenkt meg å vere hjemme en tur. Hvert år siden mamma flyttet til Måløy så har det vert tradisjon at jeg har vert på Måløydagene. Men ikke i år.  I år sitter jeg på min nye hjemplass.
Jeg kjenner jeg blir litt trist når jeg tenker på at jeg ikke får vere på Måløydagene. Men det jeg ser på som enda verre er at jeg ikke får vere med å feire bursdagen til bestekompisen min. Han blir jo 18 år idag. Skulle ønske jeg kunne vere der..

Jeg har også de siste dagene begynt å kjenne på savnet.
Jeg har bodd hjemme i to år nå , og har fått meg et ganske bra nettverk der om jeg må få si det selv. Jeg har mange fantastiske venner der , og det var ikke så lett å flytte fra dem. Heller ikke å flytte fra familien nå som jeg har blitt så knyttet til dem. Men , jeg angrer fortsatt ikke på valget jeg tok. Jeg angrer fortsatt ikke på at jeg flyttet hit jeg gjorde. Og, jeg er sikker på at jeg kommer til å klare å danne meg et nettverk her også etterhvert.
Jeg har iallefall min kjære her , og det er jeg glad for. Innimellom har jeg også onkelen min, og det er jeg også glad for.

Jeg har tro på at jeg kommer til å klare det her fint. Jeg skal klare det. Jeg må klare det. Om ikke for å bevise det for andre, så iallefall for meg.





En ting er iallefall sikkert.. Min kjære, er den fineste av alle, og jeg elsker han mye.


jeg ser ikke det som en hindring , jeg ser det som en mulighet.

    - Dato:
  • 22.06.2010
  • - Klokken:
  • 13:42
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
Angående det forrige innlegget jeg skrev, så har ting nå fått sunket inn en del. Klart det sitter fortsatt litt igjen ,og jeg er fortsatt en smule irritert fordi jeg ikke har fått vist om det før. Men det er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg må se fremover. Jeg må se muligheter.
Jeg tror jeg skal ta meg en tur til lege og høre hva han/hun mener jeg bør gjøre. Så tar jeg ting derifra.
Jeg oppdaget at jeg egentlig vet veeeldig lite om sykdommen jeg har. Jeg vet ikke en gang hva jeg har rett til eller ikke. Så jeg har en jobb med å finne ut diverse ting. Men det skal jeg klare.

Men det forrige innlegget beviser bare en ting. Livet er ikke alltid rosenrødt.
I hverdagen vil man ofte møte hindringer. Hindringer som kommer til å gå innpå deg og påvirke noen av valgene du tar.
Jeg for min del er klar over det , og har lært meg å leve med det.
Jeg ser ikke lenger en hindring som en hindring. Jeg ser det som en mulighet til å lære noe , til å bli sterkere psykisk. Jeg har lært meg å se det positive i ting, istedenfor det negative. Og bare det at jeg gjør det har hjulpet meg mye. Ting blir med et så mye mer positive. Hindringene i hverdagen blir så mye mindre.

det at jeg har fått vite så lite om sykdommen før ser jeg ikke på som en hindring.
Tvert imot ser jeg det som en mulighet til å lære mer om den. Jeg ser det som en mulighet til å få en bedre hverdag. For lærer jeg mer om sykdommen , og hva jeg kan gjøre for å få et bedre liv, og jeg gjør det, så vil jeg jo få en bedre hverdag.



Idag reiser Onkel på jobb igjen ,og da tar han nok med seg dataen sin. Det vil da si at jeg blir uten internett en stund.
Men , jeg skal prøve å få låne dataen til min kjære av og til slik at jeg får blogget litt.

Et stort nederlag..

    - Dato:
  • 21.06.2010
  • - Klokken:
  • 20:03
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
For ca 2 år siden så fikk jeg diagnosen Fibromyalgi.
En sykdom som går på musklene , skjelettet å leddene i kroppen. En sykdom som har gitt meg mange netter uten søvn. En sykdom som gir meg store smerter hver dag.

Da jeg fikk diagnosen så tok det revmatologen omtrent 10 minutter å finne ut hvilken sykdom jeg hadde. Den dagen lettet det mye fra skuldrene mine. Endelig hadde jeg en grunn til alle smertene. Endelig slapp jeg å forklare smertene med at jeg hadde skadet meg. Endelig kunne jeg si hva som var grunnen.
Men jeg fikk ikke vite så mye mer. Jeg fikk utdelt noen medisiner jeg skulle prøve. Utenom det fikk jeg beskjed om å trene.

For de fleste som har smerter så er det bare å ta smertestillende så går det over. Men på meg og min sykdom så hjelper ikke smertestillende. Den medisinen jeg nå går på for å ta vekk smertene såpass at jeg får sove, den er så sterk at legene nesten unngår å gi den til så unge pasienter som meg. Rett og slett for at man kan bli avhengig av dem dersom man bruker de over tid. Jeg har enda ikke blitt avhengig. Men den hjelper meg ikke så mye heller. Den hjelper meg med smertene. Jeg får sove om natten. Men neste morgen våkner jeg med store smerter igjen , og slik er det hele dagen, hele tiden. Jeg er lei. Jeg er lei av å hele tiden måtte ha vondt.

Jeg har hele tiden fått høre at trening er det eneste som hjelper. At det eneste jeg kan gjøre for å få bort smertene er å trene. Men hvor stor er lysten til å trene når man hele tiden har så store smerter at man knapt kan bevege seg ? Hvor stor er lysten til å trene når du vet at smertene blir enda verre av det. Lysten er minimal. Derfor blir det heller ikke trent så mye. Men jeg har hele tiden trodd at det er det eneste som hjelper. At jeg bare må ta medisiner , trene , og lære meg å leve med det.

Idag kjøpte jeg hjemmet for å ha noe å lese på. Der sto det om ei dame som har samme sykdommen som meg. Hun har fått hjelp. Hun kan nå leve det livet hun hadde før hun ble syk. Der sto forklart hva som hjalp henne til å bli bra. Der stod også flere linker. Blant annet internettsiden til det forbundet som har med sykdommen å gjøre. (fibromyalgi.no)
Jeg viste ikke en gang at det var noe som hette Norges Fibromyalgi Forbund. Jeg viste ikke en gang at det var noe annet som hjalp enn medisiner og trening.

Jeg husker så godt hvor lettet jeg ble da jeg fikk diagnosen. Etter mange år med et smertehelvette uten å vite hva som var årsaken var nå forbi. Jeg hadde endelig en diagnose. Endelig en forklaring. At jeg måtte lære meg å leve med sykdommen såg jeg ikke på som en alt for stor forandring. Jeg måtte jo bare klare det. Men nå når jeg oppdaget den siden isted. Da ble det en stor nedtur.
Isteden for å bli verre og verre av sykdommen. Så kunne jeg vist om andre behandlingsmetoder , jeg kunne vist hva jeg har rett på og ikke , jeg kunne hatt mye mindre smerter nå enn de jeg må leve med hver dag!

Nederlaget var stort.
Nå må jeg bare la ting synke litt inn , før jeg finner ut hva jeg kan gjøre. For når jeg vet at det er så mange ting jeg kan gjøre for å få en bedre hverdag, så vil jeg gjøre det jeg kan for å få det til. Jeg vil ikke risikere å bli uføretrygdet som 20 åring eller noe slikt. Jeg vil kunne jobbe så lenge jeg kan til tross for den sykdommen jeg har. Og jeg akter å gjøre det jeg kan for å få det til. Hva jeg skal gjøre aner jeg ikke enda. Jeg vet ikke en gang hvilken ende jeg skal begynne. Hvor skal jeg begynne ? Hva skal jeg begynne med ?
Heldigvis har jeg min kjære ved siden av meg. Og jeg vet at han støtter meg uansett.

18 år og avholds

    - Dato:
  • 20.06.2010
  • - Klokken:
  • 21:23
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3
Det er ikke ofte man hører om ungdommer som er avholds. Men de finnes. Jeg vil si at jeg er et eksempel på det.

Jeg tipper at mange av mine bekjenter ler når de leser det her, fordi de rett og slett ikke tror på meg. Men det er sant. Ja, jeg har drukket alkohol tidligere, og jeg har hatt mine grøftefyller slik som de fleste ungdommer på landet. Men det er over. Alkohol frister ikke. Jeg har ikke lyst på noe som helst med alkohol i. Og jeg blir dårlig bare jeg kjenner lukten av alkohol. Vel, man kan vel si det på en annen måte. Jeg er ikke noen fan av alkohol. Jeg liker det ikke i det hele tatt. Men selv om jeg ikke drikker, så betyr jo ikke det at andre ikke kan gjøre det. Mine venner kan drikke dersom de vil det. Men de får ikke meg til å gjøre det.

Noen lurer kanskje på hva det er som har gjort at jeg plutselig har blitt avholds. Jeg skulle ønske jeg hadde et svar på det selv. Jeg har bare et halvferdig svar, et svar som ikke er skikkelig..
De siste gangene jeg har smakt alkohol så har jeg blitt dårlig. Jeg har tatt en slurk av hva det enn var jeg stappet i meg av alkhol, og jeg ble dårlig. Jeg kunne spy rett etterpå , og jeg var dårlig i flere timer. Siden det ble sånn hver gang jeg smakte alkohol, så fristet det ikke lenger. Det smakte rett og slett ikke godt lenger. Derfor bestemte jeg meg for at jeg har det bedre uten. Jeg har det bedre med å ikke smake alkohol , enn å bli dårlig å vere en festbrems hver gang jeg drar ut.

Ja, jeg har vert ute siden jeg bestemte meg for dette. Men det har ikke vert gøy. Jeg har hatt det gøyere hjemme sammen med familien min, enn å vere ute å se 15-16 åringene ligge i grøften å spy fordi de er dårlige og ikke har lært seg hvor mye alkohol de tåler. Ja, der jeg kommer ifra så slipper man inn på dans og fester når man er 15 år. Idiotisk mener noen, helt greit mener andre. Jeg stiller meg nøytral. For ungdommene kommer seg ut, de får vere sosiale, og de får vere en plass hvor de blir passet på av vaktene. De blir passet på av vakter som kjenner dem , som vet hvem de er og hvor de bor. Jeg vet selv at da jeg var 15 år og låg i en grøft å spydde, nettopp på grunn av det samme, så var ikke jeg noe glad for at de viste hvem jeg var og hvor jeg bodde. Nå idag , 4-5 år senere , så ser jeg hvor bra det var. Hvor positivt det var at de kjente meg.

Men hvorfor skriver jeg det her på bloggen ?
Oppmerksomhet ? Nei..
Jeg prøver ikke å bevise noe ved å skrive det inlegget her. Kanskje er det for å minne meg selv på hvorfor mitt forhold til alkohol har blitt som det har. Kanskje for å forklare til mine venner hvorfor jeg ikke lenger drikker. Slik at de ikke tror det er noe annet. Slik at de ikke ser meg som kjedelig. Nei, jeg er fortsatt den samme Anne-Mette. Jeg har bare fått et nytt syn på livet. Jeg har innsett hva som er viktig. Hva som betyr noe for meg og mitt liv. Jeg har ikke lenger behov for å dra ut hver helg, eller drikke meg full hver helg bare fordi det er gøy. For meg er ikke det noe liv.

Ja, jeg er 18 år. Jeg har en omgangskrets der alkohol er vanlig hver helg. De fleste av mine venner drikker seg full hver eneste helg. Det er som om de bare må ?  Det ser slik ut for meg iallefall.
Okei, kanskje mener noen av dem at mitt syn på alkohol er absurd. At det er helt feil. Men de forstår ikke hvordan det er. De forstår ikke hvordan det er å plutselig ikke kunne drikke alkohol. Hvordan det er å ta en slurk for så å vere dårlig i flere timer. De forstår det ikke. Jeg forlanger ikke at de skal forstå det heller siden de ikke har det slik selv. Jeg mener folk må oppleve det for å kunne forstå det. For å kunne forstå hvordan det er å ikke kunne drikke. Men, jeg har det bedre uten alkohol. På søndagene når mine venner våkner i bakrus. Så kan jeg våkne å vere utkvilt. Det er en mye bedre følelse å våkne utkvilt enn å våkne i bakrus. Og jeg liker det slik.

Jeg har enda ikke møtt noen som har samme syn på alkohol som meg. Jeg har enda ikke møtt noen på 18 år, som har blitt avholds fordi de blir dårlige av  en slurk. Hittil kjenner jeg bare meg selv. Men jeg gleder meg til den dagen jeg møter noen som har opplevd det samme.




den perfekte sommer for meg.

    - Dato:
  • 19.06.2010
  • - Klokken:
  • 14:55
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 3

Da jeg skulle poste det forrige innlegget mitt så oppdaget jeg at blogg.no har laget til en sommerblogg. Og dette må jeg jo teste ut. Så her kommer et inlegg om det som jeg mener er den ultimate sommerferie..

Hva er sommerferie for meg ?

Jo, sommerferie er jo først å fremst at vi slipper skole. At jeg slipper å stå opp tidlig om morgenen, for så å sitte seks timer på skolen, og når jeg kommer hjem så er egentlig dagen borte. Med andre ord har jeg da ikke fått noe ut av dagen.
Men om sommeren, da er det ikke skole. Jeg trenger ikke stå opp klokken 07.00. Nei, jeg kan sove til jeg våkner, noe som som regel blir i 10-11 tiden. Da har jeg akkurat passelig tid igjen av dagen, og jeg går ikke rundt som en zoombie hele dagen heller. Perfekt.

Det neste som hører til sommeren er så klart SOL.
Men, det er noe vi ikke ser så alt for mye av her på Sunnmøre. Kanskje er vi heldige å får noen dager med sol og varme , og mulighet til å få litt farge på kroppen , men da blir det også flere uker med regn etterpå.  Lei av regn ? JA!

Punkt nummer 3 på listen må da bli venner.
Det er sommerferie, man har hele dagene til å gjøre det man vil. Hele dagene til å bruke tiden sammen med de fantastiske vennene. Hva er vel bedre enn å vere sammen med venner hele dagen ? Enten man ligger på stranden å ikke gjør noe som helst , eller man gjør noe annet. Okei, det finnes mange ting som er bedre, men for noen er venner alt.

Punkt nummer fire derimot for meg iallefall , er familie.
Jeg er veldig glad i familien min , og den betyr MYE. Om jeg har valget mellom å vere med venner eller vere med familien en lørdagskveld, så velger jeg faktisk familien. Kanskje er det fordi jeg ikke drikker, og ikke er så giret på å dra på fest og se alle andre drikke. Greit jeg er bare 19 år , men livet med festing og herjing er over for min del.

Og slik som situasjonen er for meg nå , så må jeg jo ikke glemme å ta med at jeg vil og kommer nok til å bruke mye tid sammen med min kjære. Det er enklere å vere sammen om dagene nå når vi bor i samme bygd, enn når det er 30 mil mellom oss.

Mange velger å bruke sommerferien til å dra på festivaler rundt om i landet. Helt greit det. Jeg har selv et par - tre festivaler jeg gjerne vil vere på. Men denne sommeren har jeg valgt å jobbe isteden for. Alt koster penger. Iallefall dersom man skal på festivaler. Og penger er noe man trenger uansett. Så derfor har jeg valgt å bruke den sommeren her til å jobbe. Okei, langt ifra den perfekte sommer , men slik er det.




Nå lurer jeg på..

Hva er den perfekte sommer for deg ?
Hva skal du gjøre i sommer ?



Siden jeg ikke har min data, så er bildene hentet fra Google.



Dag 1 er over , dag 2 har begynt..

    - Dato:
  • 19.06.2010
  • - Klokken:
  • 13:31
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
Min første dag i Sykkylven er over. Den andre har begynt.
Med andre ord har jeg sovet min første natt i et helt nytt hus, på en helt ny plass. Og det gikk bra :)
Og i tillegg så har onkel vert så snill å satt igjen dataen , så da har jeg internett noen dager. Noe som da igjen vil si at dere vil få noen oppdateringer.

Igår fikk jeg tatt alle tingene mine inn fra bilen, jeg fikk laget til sengen og satt opp noen bilder. Slik at rommet nå har et lite preg av at det er mitt. Det eneste som gjenstår nå er få orden i kledene mine, og finne ut hva som er hvor.. Og ja det stemmer. Jeg må rydde rommet ved siden av slik at det kan lages om til en liten stue , noe som da vil si at jeg må ta sofaen som står i kjelleren, bære opp hver bit av den , og montere. Men det håper jeg at jeg kan få litt hjelp til.

med tanke på at jeg ikke har vert her et døgn enda, så synes jeg at jeg har komt ganske bra igang.. Jeg har også fått handlet inn litt diverse. Og nå venter jeg på at min kjære skal komme på besøk. Han kom en tur igår , noe jeg er glad for. Tiden gikk utrolig fort, og jeg føler meg fortsatt som den heldigste jenten i verden , siden jeg har funnet drømmemannen min.
Det føles fortsatt som jeg lever i en boble , og som min kjære sa igår, så blir boblen bare sterkere og sterkere.
Noe jeg er enig i.

Okei, kanskje ble dette mye klisje for noen , men jeg skriver fortsatt bare hva jeg mener og tenker.

Men nå må jeg kanskje gjøre noe annet enn å sitte her å skrive. Jeg og min kjære skal på besøk til en kompis av han ikveld og spise, og jeg må vel ta meg godt ut da ?

Min siste dag hjemme.

    - Dato:
  • 17.06.2010
  • - Klokken:
  • 18:37
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2
Min siste dag hjemme i Vanylven er snart slutt. Og det er under et døgn til jeg flytter. Til jeg skal stå på egne bein. Til et nytt liv starter.
Nå er det meste kommet ut i bilen. Det er bare noen småting som gjenstår før alt er klart. Men det er jo også noen ting jeg må ta i morgen , som f.eks dyne , pute og sminke.

det som gjenstår nå før alt er klart er å vaske gulvet , sette på plass noen ting, ta meg en dusj og børe resten av tingene ut i bilen.
Siden det er siste kvelden hjemme før jeg flytter så har jeg også planer om at vi kan sette oss ned sammen å se en film slik vi bruker å gjør en dag i uken. Jeg skal også ordne kveldsmat. Så jeg har tro på at det her skal bli en fin kveld.

Skulle ønske jeg også kunne få en siste kveld sammen med vennene mine , men jeg har ikke tid til alt. Og jeg velger heller en siste kveld sammen med familien.
Planen idag var jo å finne på noe sammen med naboen , men pakkingen tok en del lenger tid enn jeg trodde. Men jeg håper jeg får treffe han før jeg drar slik at jeg kan få en klem. Eller som vi kaller det , nabotvang.

Jeg kommer virkelig til å savne alle vennene mine. Savne å ikke kunne møte dem hver dag. Men det er nok en vanesak det også.

Jeg fikk iallefall sagt hade til Tobias iste. Selv om det kanskje ikke var på den måten vi ønskte, så fikk jeg sagt hade. Han vet å skremme tanten altså!
Han hadde falt i barnehagen å skadet seg, så han måtte på sykehus. Så imens foreldrene pakket litt å sånn så var jeg hos han , og han satt i fanget mitt hele tiden. Men så klart så måtte vi ut å se på traktorene en gang til før han dro, også fikk han kose litt med hunden min . Men når faren kom å skulle ta han med seg så ville han ikke. Da ble det noe skriking å hyling, men han gikk med på det til slutt, og tanten ? Ja hun fikk mange gode klemmer med gullet :)



Jeg kommer til å savne den pjokken her.


vil dere gjøre meg en tjeneste ?

    - Dato:
  • 16.06.2010
  • - Klokken:
  • 23:21
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
.... å stemme på den herlige tanteungen min som Lanoungen 2010 ?
Husk at dere kan stemme en gang per dag.
Jeg hadde blitt superglad om noen vil stemme på Tobias.

Tusen Takk



For å stemme kan du enten trykke HER eller på bildet.



Jeg husker fortsatt den dagen da jeg fikk vite at jeg skulle bli tante. Det var noe jeg hadde hatt lyst til lenge, og jeg ble derfor kjempe glad da jeg fikk beskjeden. Selv om Martine aldri fikk fullført hele svangerskapet på grunn av svangerskapsforgiftning , så er Tobias idag frisk. Det er ingenting som feiler han til tross for at han ble født nesten 3mnd for tidlig. Han var bare 690 gram når han ble født, og det var noen kritiske måneder for alle sammen. Hver eneste dag håpte jeg og ba til Gud om at Tobias skulle få leve, og at jeg skulle få vere tante og se han vokse opp. Det har jeg fått gjort, og jeg har en helt fantastisk tanteunge. Jeg er så stolt av den lille pjokken.
Han er utadvent og smilende hele tiden. Men han er også veldig sta og vet hvordan han vil ha det. Det som varmer tantehjertet mest er når han sier nye ord , eller når han ser meg og kommer springende bort til meg. Da er det bare å bøye seg ned å løfte han opp , for da skal han opp i armene til tante og peke på alt han ser, og prate som en foss. Han prater ofte om traktor , kuer , og pappa. Da blir det som regel til at han skal vise meg at "pappa traktor" eller " der mø". Da skal jeg se traktoren til broren min, eller jeg skal ta med meg Tobias bort i fjøsen så han får si hei til alle kuene.
Jeg er utrolig glad i den lille pjokken , og hver eneste dag er fylt med latter å glede.
Og selv om Tobias også er glad i tante, så er det nok Onkel som er mest stas. Kommer onkel (lillebroren min) , så skal han rett bort til onkel å prate å kose. Ja, onkel får alltid kos, men tante får aldri kos. Rart med det. Jeg vet iallefall det at nå når jeg flytter, å ikke får se gullet hver dag, så kommer det til å bli veldig rart. Jeg kommer til å savne han veldig mye, og glede meg til hver gang jeg får se han igjen.

Tante er glad i deg gullet.

Det er faktisk bare TO dager til....

    - Dato:
  • 16.06.2010
  • - Klokken:
  • 22:14
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
Siden jeg bestemte meg for å gjøre dette så har jeg gledet meg.
Jeg har ikke synes dagene har gått fort nok.  Jeg synes tiden har gått sakte.
Men nå er det plutselig bare to dager igjen , og jeg begynner å lure på hvor tiden har blitt av.
Det er to dager til jeg flytter ut av barndomshjemmet. To dager til jeg skal stå på egne bein. To dager til jeg skal klare meg selv. To dager til det plutselig tar nesten 3 timer å komme hjem igjen til barndomshjemmet.

Jeg har begynt å pakke ned tingene mine og det føles rart. Det føles merkelig. Det er nå det går opp for meg at ja, jeg skal faktisk flytte. Det føles merkelig å måtte bestemme hva jeg skal ha på meg av klær de neste to dagene , fordi jeg pakker ned alt sammen..

Det er nesten som om jeg føler for å ombestemme meg. Trekke meg fra alt sammen og bare bli hjemme.
Men det er ikke det jeg vil. Jeg vil ut i verden. Jeg vil klare meg selv. Jeg vil flytte.. Selv om jeg tror de første dagene blir verst, så tror jeg det kommer til å gå bra. Jeg tror jeg kommer til å trivst. Jeg kommer til å klare det.
Heldigvis så har jeg min kjære der , og jeg har onkelen min. Det er ikke langt til Ålesund til noen av vennene mine eller tanten min. Det er litt lenger hjem.

Det eneste som er det er at det ikke er internett der jeg skal bo. Eller der er , men det har onkel med seg på båten.
Det vil da si at det blir lite blogging , og det blir lite oppdateringer om hvordan det går. Men, jeg skal blogge når jeg har sjangs til det. Kommer til å savne å kunne blogge hver dag. Men jeg kommer IKKE til å glemme dere lesere altså..


Om to dager sitter jeg på samme måten. Men i bilen har jeg alle tingene mine. Og jeg er på vei til Sykkylven , og et helt nytt liv.





Av en eller annen grunn så slenger jeg med to helt random bilder som ble tatt en dag jeg og Olivia var ute å kjørte.






Den beste veninnen..

    - Dato:
  • 05.06.2010
  • - Klokken:
  • 23:12
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
I løpet av livet vil man oppleve ekte venner , falske venner , vennskap som forsvinner , vennskap som blir osv..
Man vil oppleve glede , svik, tillit. Når det gjelder livet , vennskap og alt som har med livet å gjør generelt , så blir man aldri utlært. Man fortsetter å lære hver dag man lever.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har opplevd alt det som står ovenfor. Jeg har lært hvem som er mine ekte venner , på en hard måte. Men finnes det egentlig en enkel måte å finne ut hvem som er ens ekte venner ? Jeg tror ikke det. For livet er hardt. Det er vanskelig. Det er fælt. Men samtidig fantastisk.

For noen år siden så bodde jeg hos mamma. Jeg hadde akkurat begynt å få venner. Og naboen introduserte meg for handball. Jeg fant ut jeg ville prøve, så jeg ble med henne på trening. Jeg liket det så godt at jeg begynte å spille handball. Men etter en stund så fikk laget en ny trener. Jeg husker hvor glade alle sammen ble fordi vi fikk en trener som var litt på vår alder. Den nye treneren ble min besteveninne. Vi er fortsatt bestevenner idag, selv om det er mange timer imellom oss. Hun bor i Bergen. Snart flytter jeg til Sykkylven. Da blir det enda flere timer mellom oss.

Vi treffes alt for sjeldent. Vi prater ikke så ofte som vi gjorde. Men , fra min side så er vennskapet like sterkt som det alltid har vert. Hver eneste dag så tenker jeg på alt vi har gjort sammen. Alt vi har funnet på. Det er ikke lite vi har funnet på.  Vi har det alltid artig sammen. Har alltid noe å finne på , eller noe å prate om.

Husker så godt du sa til meg en gang at jeg var den som stolte mest på deg når det gjaldt kjøring. Jeg var den som aldri var redd da vi for spinnende opp "spiralen". Jeg var aldri redd. Jeg likte å sitte på med deg.
En ting jeg iallefall aldri kommer til å glemme er den dagen du flyttet til Bergen. Jeg tror seriøst det var en av de aller verste dagene i mitt liv. Jeg fikk ikke treffe deg den dagen. Men kvelden før så var jeg å besøkte deg. Vi dro ut å kjørte litt. Lot Tim vere igjen på hybelen din , tok bilen hans for å kjøre. Jeg hadde det så utrolig gøy den kvelden. Skulle ønske den aldri tok slutt. Skulle ønske dagen etterpå aldri hadde komt. Jeg viste dagen kom til å bli fæl og det ble den.
Vi hadde skoleavslutning den dagen begge to. Jeg fra ungdomsskolen , du fra videregående. Rett etter avslutningen dro jeg til pappa. Når jeg satt i bilen så begynte tårene å trille. Var ikke mulig å holde dem tilbake lenger. Husker at jeg sendte deg en melding. Tårene hadde trillet hos deg også siden du dro mot Bergen.

Den dagen fant jeg ut at noe av det verste man kan oppleve er når bestevennen flytter langt bort. Det er noe som forandrer seg med en gang. Noe som forsvinner.
Det er nesten litt rart å si det. Men etter du flyttet , da var det jeg virkelig fant ut at du er en ekte venn. Det var da jeg fant ut hvor sterkt vennskapet vårt er. Hvor mye minner vi har sammen.

Vi har alltid vert der å stilt opp for hverandre. Jeg vet at jeg alltid har kunnet ringt deg når som helst . Om det var noe som plaget meg, eller om jeg så mørkt på noe , så var du bare en telefonsamtale unna. Og det hjalp meg så mye. Å vite at jeg kunne prate med deg om alt , og ingenting kom videre. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre det samme for deg. Vere der når du trengte det. Jeg håper jeg har klart det.
Jeg vet at det fortsatt er slik. At jeg fortsatt kan ringe deg.

Jeg har også alltid sagt til deg at du er den søsteren jeg aldri fikk. Du er som en søster for meg. Det vil du alltid vere. Og uansett hva som skjer , så håper jeg at vi alltid kommer til å vere venner.

Jeg elsker deg , bestevennen.



Lisbeth og meg i konfirmasjonen min.





si og gjør hva dere vil

    - Dato:
  • 03.06.2010
  • - Klokken:
  • 22:16
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2
Jeg er vant med at ting går imot meg. At livet har nedoverbakker. Jeg har lært å takle dem. Jeg har lært mine teknikker og mine metoder for å holde livet på en flat vei.
Etter jeg fant min kjære, så fikk livet en stor oppoverbakke. Jeg levde i en boble. Følte at ingenting var galt. Alt var bare helt riktig. Alt var slik det skulle vere. Jeg har det slik enda. Det er ikke det. Men nå virker det kanskje som fornufter kommer frem.
Det er kanskje bare bra at fornuften kommer frem. At den glimter til. Men den setter en stopper for planene våre.

Greit. Kanskje er det bare bra. Kanskje er det bra at ting ikke går så fort som det har gjort.
Men jeg vet hva jeg vil.. Jeg kommer til å kjempe til jeg har fått det slik.

Okei, så har vi hele livet foran oss. Hele resten av livet. Jeg ser fram til det. Det vet du at jeg gjør.
Sammen skal vi bevise for alle det vi vet. Vi skal få dem til å innse at vi mener det vi sier.

Folk kan si imot oss og våre planer så mye de bare vil. Det bryr meg ikke.
For jeg vet hva jeg vil. Jeg har mine mål , mine planer , mine drømmer og jeg har tenkt å fylle dem. Oppfylle drømmene og planene mine. Nå målene mine.

Jeg er glad i deg.

    - Dato:
  • 31.05.2010
  • - Klokken:
  • 22:02
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
Jeg rekner med du kommer til å lese det her , så jeg sier det med det samme. Du sa til meg at det var greit jeg la ut bilde av deg. Jeg håper det er greit for deg at jeg skriver historien vår også. Glad i deg.


Jeg husker fortsatt første gang vi pratet sammen. Første gang vi møtte hverandre. Husker så inderlig godt hvor nervøs jeg var. Men når du kom så oppdaget jeg at jeg ikke hadde grunn til å vere nervøs i det hele tatt. Vi ble sittende å prate hele natten. Mamma som ikke viste at jeg skulle ha besøk kom springende opp trappen når hun kom hjem. Det var  første gang du møtte henne, og siden har du sagt at jeg har en kul mor.
Etter vi møttes første gangen så ble det en god stund til neste gang. Men kontakten vår ble bedre å bedre. Vi ble bedre og bedre venner. Du var der alltid. Stilte alltid opp. Du var en venn da andre ga faen. Du hadde alltid gode råd å komme med. Du fikk meg alltid til å smile.
Jeg husker også andre gangen vi møttes. Det var faktisk på biltema. Hvem faen planlegger et møte på biltema ? Jo , vi gjorde. Jeg hadde med meg en veninne. Du hadde med deg en kompis. Husker hvor gøy det var å treffe deg igjen. Hvor koslig det var.

Uansett hva som har vert. Uansett hva som har prøvd å ødelegge. Så har vi klart å beholde kontakten. Vi har beholdt vennskapet hele tiden. Den dagen du flyttet hjem igjen så jublet jeg. Da viste jeg at vi kom til å få tilbake den kontakten vi en gang hadde. Den vi hadde mistet litt av,  men samtidig klart å beholde.
Vi fikk tilbake kontakten. Selv om alt var slik som det var før , så var det likevel noe som var forandret. Følelsene jeg hadde prøvd å nekte på en lang tid , var ikke lenger til å nekte på.

Fredag som var så kom du på besøk til meg igjen.
Akkurat som første gangen vi møttes så var jeg nervøs. Kanskje var jeg nevøs fordi jeg ikke viste hva som ville skje. Eller hvordan det ville bli å se deg igjen. Men jeg gledet meg. Jeg hadde all grunn til å glede meg. For jeg hadde det utrolig gøy. Selv om vi stort sett bare pratet. Selv om vi ikke fant på så mye. Så hadde jeg det gøy. Pratet sammen i flere timer. Plutselig var klokken sent , og du orket ikke begynne å kjøre hjem. Da ble vi liggende å prate litt til , før vi sovnet.
Endelig kunne jeg kalle deg min. Endelig var jeg lykkelig. Det som hadde manglet i livet mitt, var der nå.

Det hele er som å leve i en boble. En boble med kjærlighet å glede.
Jeg forstår ikke helt at det er sant. Samtidig så forstår jeg det.
Du er min. Jeg er stolt når jeg sier det.

Jeg er glad i deg, kjære <3






Trust is like a mirror

    - Dato:
  • 29.05.2010
  • - Klokken:
  • 18:54
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0
Trust is like a mirror, u can fix it if it's broken,but u can still see the crack on that motherfucker's reflection.


Alle som har hørt sangen Telephone med Lady Gaga og Beyonce har vel lagt merke til det som står ovenfor.
Jeg har iallefall lagt merke til det , og det har vel på en måte blitt mottoet mitt. Det blir vel kanskje feil å kalle det et motto , men jeg kjenner meg så godt igjen i det. Det stemmer så bra.
For det er jo slik det er. Har en person sviket deg , så kommer det riper i speilet. Man kan prøve å fikse vennskapet kjempe mye, men uansett hvor mye det blir fikset så vil ripene alltid vise. Og ingenting vil bli slik det en gang var.









Hva er mottoet ditt ?
Er du enig i det jeg skrev ovenfor ?

Det føles som en drøm.

    - Dato:
  • 29.05.2010
  • - Klokken:
  • 18:28
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 0

Livet er som en berg og dalbane. Med både oppturer og nedturer.
Jeg har hatt nok av nedturer iløpet av mitt 18-årige liv. Jeg synes det snart er på tide med oppturer.
Nå ser det endelig ut som om livet mitt også får en opptur. En opptur jeg har sett frem til lenge, En opptur jeg har gledet meg til.

Akkurat nå føles det som om jeg lever i en boble. Eller at jeg sitter på en rosa sky og bare svever.
Jeg kan endelig si at jeg er lykkelig. At jeg har det bra. Jeg smiler for en grunn. Smilet er ikke falskt. Tårene i øynene er gledestårer.
Jeg er lykkelig. Du har gjort meg lykkelig.
Tusen Takk.

Det hele føles som en drøm. Som en lang , lykkelig drøm. Som om jeg lever i en boble.
Jeg håper denne drømmen varer lenge. At boblen ikke sprekker. For alt føles så rett. Det er slik det skal vere kjære.

Slik som livet er nå , så elsker jeg det. Jeg vet at det ikke kommer til å vere sånn for alltid. En eller annen gang må det komme noe som gir livet en nedoverbakke igjen. Men det vil jeg ikke tenke på nå i det hele tatt.
Nå vil jeg se fremover. Jeg vil nyte hvert sekund. Hvert minutt av livet.
For nå. Nå er livet fantastisk.

Jeg er glad i deg.


Jeg savner deg hver eneste dag , solstråle

    - Dato:
  • 28.05.2010
  • - Klokken:
  • 10:06
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 1
Savn.
Savn er en fæl følelse. En følelse jeg så gjerne skulle vert uten.

Tomhet.

Tomheten er også er. Det er noe som mangler. Noe som ikke er slik det skal vere.




Ruben.
Den dagen jeg fikk beskjeden om at du var borte , kommer jeg aldri til å glemme.
Det var den dagen da solstrålen forsvant. Den dagen det kom store tunge grå skyer inn over livene til alle sammen som du kjente.
Den dagen forsvant solen. Latter ble byttet ut med gråt. Smil ble byttet ut med tårer.

Savnet etter deg Ruben er enormt. Det er noe som mangler nå som du ikke er her.
Det har gått en stund siden du forsvant fra oss. Fra denne verden. Jeg har ikke vert på graven din enda. Jeg klarer det ikke.
Gruer meg sånn til å besøke deg. Jeg vet det kommer til å bli fælt. Jeg vet tårene kommer til å trille.


Dagen før du døde Ruben så fikk jeg lappen. Jeg gledet meg sånn til skolen på mandag. Gledet meg til å fortelle deg at nå hadde jeg fått lappen. Nå skulle vi ut å råne sammen. Sitte på statoil hver søndag å prate.
Men det gikk ikke slik.
Lørdagen fikk jeg den beskjeden. Den verste beskjeden jeg noen gang har fått. Du hadde forlatt oss, kjære Ruben.
Tre av mine venner var der. Tre stykker som jeg har gått i klasse med i mange år.
Det var deg. Det var Asbjørn. Det var Kent.

Du hadde forlatt oss. Solstrålen.
Asbjørn var nesten uskadd. Han er sterk.
Kent var hardt skadet.
Jeg møtte Kent her en dag. Sa hei til han. Men jeg klarte ikke se på han, jeg måtte gå der ifra.
Jeg begynte å tenke på deg Ruben, med en gang jeg såg han. Han hadde en lapp over det ene øyet. Han kjemper hver dag for å få et normalt liv igjen.




Herregud som jeg savner deg Ruben.
Jeg savner smilet ditt. Latteren din. Tilstedeværelsen din.
Jeg savner at du kommer inn på klasserommet bare for å vere der. Selv om du ikke har de fagene.

Jeg husker så godt da vi såg Romeo og Julie i engelsk.. Du hadde ikke engelsk. Men du kom inn og satt der sammen med oss bare for å se den. Jeg tror ikke Ester ble noe glad for at du satt der. Men det brydde ikke deg. Du satt der sammen med oss. Hver eneste dag så kom du inn på klasserommet vårt. Om det så bare var for å gi oss et smil så kom du inn.

Jeg har ikke tatt bussen enda siden du døde , Ruben.
Tror ikke jeg kommer til å klare det heller. Tanken på å ikke høre stemmen din lenger på bussen gjør at jeg ikke klarer det.

Jeg er glad i deg , Ruben.
Savnet er så stort! 




Skulle ønske..

    - Dato:
  • 25.05.2010
  • - Klokken:
  • 10:53
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener 2
Jeg skulle ønske det var Fredag. Skulle ønske det var idag jeg fikk møte deg igjen.
Skulle ønske dagene kunne gå litt fortere. Det føles som en hel evighet.
Jeg skulle ønske jeg kunne ha deg her idag. At det var idag vi kunne sitte å prate om alt vi har å prate om.
At det var idag vi kunne høre sangen vår igjen. At det var idag vi for første gang kunne høre den sammen.


Jeg skulle ønske det var Lørdag. Skulle ønske at det ikke var lenge igjen.
Lenge til du kommer hjem igjen. Lenge til jeg skal hente deg.
Jeg gleder meg til å se deg igjen. Gleder meg sånn til du kommer hjem.
Gleder meg til å vere sammen med naboen min igjen. Gleder meg til å se bilen din hjemme.
Jeg har nesten blitt vant med at du er borte nå. Men når du spurte meg om jeg kunne hente deg , så stusset jeg ikke et sekund. Jeg har villet ha deg hjem siden du dro. Lørdag kommer du endelig hjem. Jeg gleder meg sånn.


Jeg skulle ønske det var helg.
Skulle ønske tiden går litt fortere.
Les mer i arkivet » September 2012 » August 2012 » Juli 2012

Om meg

Dette er langt ifra en rosablogg , men en blogg som handler om livet som kronisk syk (Fibromyalgi) . Mail kan sendes til anne_mette_thunem@hotmail.com eller du kan legge igjen en hilsen i kommentarfeltet. Liker du ikke det som står her så må du ikke lese vet du :)


Legg meg til som venn her :)

Design



Søk i bloggen


Kontakt

Din e-post her!
hits