En siste hilsen i 2010

    - DATO:
  • 31.des.2010
  • - KLOKKA:
  • 19:59
  • - KATEGORI:
  • Hverdagen
  • - KOMMENTARER: 3

Det er blitt nyttårsaften , den siste dagen i Desember , den siste dagen i 2010. 
Dette året synes jeg har gått utrolig fort. Og jeg har fått opplevd mye. Både positivt og negativt.
2010 er nok et år jeg kommer til å huske lenge.. Et år med mange opplevelser.

Nyttårsaften min i år ble ikke helt som planlagt. Men hva gjør vel det ?
Jeg skal gjøre det beste ut av det og kose meg mye!
Jeg har nettopp satt på potetene, svinesteiken står i ovnen , kjolen er på.
Valgte en kjempe fin grå kjole med glitter på ikveld , men så klart så hadde jeg bare en brun strømpebukse som jeg fant ut var hull i. Så da sitter jeg her med svart strømpebukse til. Ikke noe pent i det hele tatt , men det får bare vere.

Nyttårsaften i år skal jeg feire sammen med min kjære , og jeg ser frem til å begynne et nytt år sammen med han.
Selv om det er rart å ikke skulle vere hjemme sammen med mamma og stefar. Det er rart å ikke skulle spise ribbe , eller pakke meg inn i teppet på sofaen deres å se mange filmer.
Men en eller gang må jeg vel feire uten familien , og for meg ble den gangen i år.
Rart er det. Men jeg skal nok overleve.

Og som alle andre så har jeg og min kjære satt oss ned å laget nyttårsfortsett.
Og når passer det bedre å si de enn akkurat idag ?

Vi skal begynne å spise sunnere.
Kutte ut snop og godterier til et minimum.
Jeg for min del skal prøve å komme i litt mer aktivitet.
Prøve å spare litt penger.

Vel, det er iallefall nyttårsforsett jeg kan holde! For en gangs skyld..
Jeg har tro på at 2011 blir et bra år! 

Da gjenstår bare en ting da.
Og det er å ønske alle dere lesere og alle andre et riktig godt nyttår!


(Bildene tok jeg på Nyttårsaften i fjor)








Dag 29 - Mål for de neste 30 dagene + link til en flott blogg

Ja, da er det nest siste dag på utfordringen.



Dag 29 - Mål for de neste 30 dagene.

 

Hva er mine mål for den neste måneden ?
Vel, det er starten på et nytt år.
Et nytt år hvor jeg virkelig skal ta tak i meg selv. Gjøre det jeg kan gjøre for å bli tilfreds med meg selv og mitt utseende. Gjøre det jeg kan for å ta vare på vennene mine , og få et mye mer sosialt liv.

Det aller første jeg skal ta tak i er matvanene. Tvinge i meg frukt og grønt. Velge de sunne alternativene.
Jeg skal kutte ut brus, godteri , og alt det usunne.
Og jeg må huske på at jeg gjør det for min egen del.

Jeg skal ikke kaste bort tiden min på uvennskap eller krangler.
Jeg skal bruke tiden på venner og det som gir meg glede.

Jeg skal ta tak i meg selv, få en time med legen for så å gå videre på Nav for å få det jeg har rett på.
Jeg skal gjøre det jeg kan for at jeg og min kjære skal få en fin hverdag. Og et fint liv sammen.

 



Den flotte jenten bak DENNE bloggen har skrevet sin historie. Den har blitt publisert på min blogg og den kan du lese ved å trykke HER

Har du en historie du vil dele ?
Skriv den ned og send den til meg på epost ; anne_mette_thunem@hotmail.com

Dag 28 - Noe du savner

 

Dag 28 - Noe du savner

 

Jeg savner den tiden alt var en lek. Hvor livet ikke hadde noen bekymringer. 
Jeg savner den tiden jeg hadde mange venner. Venner jeg var med hele tiden , hver dag.
Jeg savner den tiden jeg kunne dra ut med venner og vite at jeg kom til å ha det gøy.
Jeg savner den tiden jeg kunne gjøre det jeg ville uten å tenke på om jeg kom til å få vondt av det.
Jeg savner den tiden jeg ikke viste hvordan livet kom til å bli.
Jeg savner ungdomsskolen , og de som var vennene mine den gangen.
Jeg savner hunden min.
Jeg savner lillebror.
Jeg savner mamma.
Jeg savner hele familien.
Jeg savner bestefar som døde 20.Juli 2008.
Jeg savner Ruben som døde 17.April 2010.
Jeg savner Mario som døde 28.April 2007.
Jeg savner så mye!

klart er det mange ting jeg angrer på jeg har gjort.
Mange ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort.
Men jeg er glad for at jeg har gjort det jeg har.
At jeg har gått igjennom alt det jeg har.
Takket vere det ,så er jeg den personen jeg er idag.

Å ta ting forgitt - Gjesteinnlegg

    - DATO:
  • 29.des.2010
  • - KLOKKA:
  • 16:11
  • - KATEGORI:
  • Gjesteinnlegg
  • - KOMMENTARER: 0

Her kommer da det første innlegget som gjesteinnlegg. 
En ganske bra historie synes jeg, og det er en historie som absolutt får deg til å tenke.
For å besøke den flotte jenten som har skrevet dette innlegget så kan du trykke HER for å komme innpå bloggen.

Har du en historie du vil dele ?
Send den til meg på anne_mette_thunem@hotmail.com
Har du blogg, vil du bli linket til i en uke fremover. Ønsker du å vere anonym er det helt i orden.


Jeg kan begynne med å påminne folk hvor lett det er å ta ting forgitt. Vi som lever i Norge har veldig vanskelig for å se hvor godt vi faktisk har det.Ok, dere tenker sikkert at dette har dere hørt/lest 100 ganger før, men har dere egentlig noen gang tenkt hva det innebærer å ha det godt? Alle i Norge har nok penger til å få i seg mat hver dag og alle nordmenn har rikelig tilgang på rent vann, til både kropp og sjel.Jeg er sikker på at hver og en som leser dette har en tv i hus, en familie å holde rundt og en skole å gå til. En lys framtid! Et liv fullt av muligheter.Jeg har det jeg også. Jeg har veldig lett for å ta ting forgjeves selv. Jeg har lett for å sutre og deppe over ting som egentlig kunne vært mye verre. Hver måned lengter jeg etter noe nytt, alt fra klær til en ny tv. Faktumet er at jeg ikke trenger dette. Det er absolutt ingen nød for meg å skaffe meg en ny tv eller et par nye jeans. Jeg har alt hva jeg trenger, og vel så det. Tenk på den stakkarsen som så gjerne skulle ønske han kunne fått låne den blå nike-capsen min, som jeg ikke en gang gidder å bruke. Eller den stakkars jenta som så sårt skulle trengt ett glass rent vann fra springen min? Vi har alle så lett for å glemme disse folkene.

Alle de som lever i fattigdom og nød. Faktumet er at nordmenn er for opptatt av å ha det godt selv, slik at de glemmer alle sjebner i nød. Man innser faktisk ikke hvor vondt enkelte mennesker har det, før man ser det selv. Med egne øyne. Jeg var 14 år gammel når jeg første gang fikk se et menneske i nød. Et menneske som virkelig hadde det hardt, og som tok hver dag som en seier over hunger og død. Det var ikke bare et menneske som led, de var mange. Alt for mange.

Jeg var i Brasil sammen med familien min. Vi bodde i en landsby en time fra storbyen Fortaleza (med over 4 mill innbyggere). Vi hadde leid en leilighet, alt var fantastisk. Så idyllisk. Lille julaften tok vi turen inn til Fortaleza for å handle noen små julegaver, og for å more oss litt før julaften. Vi gikk flere timer på et gigantisk kjøpesenter, før vi så bestemte oss for å ta turen ned til markedet, på kaien i Fortaleza. Det var flere kilometer langt marked, med masse boder med dilldall og diverse jalla saker. Etter en hel dag på kjøpesenter og en halv kveld på market, bestemte vi oss for at kroppen trengte hvile og magen trengte mat. Vi satte oss ned ved en liten uteresturant (mer som en kiosk). Vi bestilte mat og drikke, og slappet skikkelig av. Plutselig kommer det en liten gutt med slitte klær og møkk i fjeset å spør pappa om han vil kjøpe en caps, som han holder i hånden. Jeg tenkte først "usch, gateselger", men etterhvert så innså jeg jo at dette var et usselt stakkars gatebarn som triglet om penger, slik at han kunne få mette magen. I det gutten forsvinner ser jeg en annen ung gutt bak oss. Han står ved et tomt resturant-bord og skraper sammen matrester over på en tallerk. Dette var et helt nytt, skremmende syn for oss alle. Når gutten hadde samlet alle matrestene plystret han og ropte et-eller-annet rart. Vi fant kjapt ut at han plytstret på vennene sine. Det kom 4-5 gutter løpende bortover. Sammen satte de seg alle ved strandkanten og spiste matrestene. Jeg fikk en stor klump i magen av dette synet. Jeg fikk så utrolig vondt av dem.

Tenk at eneste måten de har å skaffe seg mat på, er å søke etter gamle matrester. Det er det, eller ingenting. De eier ikke penger, alt de har er en kropp. En kropp som trenger mat. Styrke. Før du kaster skorpene til brødskiva di, eller restene etter spagettien etter i går, så tenk over at det faktisk finnes et barn der ute som ville satt utrolig stor pris på akkurat den maten du kaster i bosset. Maten du tar for gitt.

 

Av Alise Totland

Gjesteinnlegg ? Skriv din historie

    - DATO:
  • 29.des.2010
  • - KLOKKA:
  • 01:58
  • - KATEGORI:
  • Blogg
  • - KOMMENTARER: 0

Blogglysten er minimal.. 
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive.
Hva jeg ikke bør skrive. Eller hva jeg bør skrive.
Tankene går i surr.


Derfor lurer jeg på.
Har du en historie , eller noe du vil dele med blogglesere ?
Uansett hva det er , din historie er den jeg vil ha.
Du får postet innlegget ditt på bloggen min , og jeg linker til det i en uke.

Så skriv din historie , dine tanker eller dine meninger.
Og send den til meg.

anne_mette_thunem@hotmail.com

Hvor er gleden ?

    - DATO:
  • 29.des.2010
  • - KLOKKA:
  • 00:04
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 4

Ja , jeg vet. Bloggingen min har vert ELENDIG i det siste. 
Jeg er fullstendig klar over det.
Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Er redd for at jeg skriver det samme hele tiden.
Hodet er fult av tanker. Tanker jeg ikke kan skrive her siden jeg ikke vil at hvem som helst skal lese det.
Jeg føler livet står stille for tiden. Som om noen har trykket på en pauseknapp , og playknappen er ødelagt.

Og hvor gøy er det vel å blogge når man ALDRI får tilbakemeldinger på det man skriver.
Når man vet at mange personer er innom hver dag , men INGEN legger igjen en liten hilsen.
Alle kommentarer på bloggen (utenom egenreklamering selvsagt) , er kommentarer som hjelper på så mye.
Det er kommentarer som kan gi meg et lite smil. For da vet jeg at noen leser det jeg skriver. At noen bryr seg om det jeg skriver.

Jeg vet ikke lenger.
Jeg er usikker. Jeg er lei.
Lei av at jeg aldri kan gjøre noe. At jeg prøver og prøver ,men aldri får noe resultat.
Jeg drømmer om å kunne dra ut sammen med vennene mine. Slik jeg kunne gjøre da jeg var yngre.
Da jeg var ute hele kveldene. Da jeg kom hjem bare for å sove. Da var livet meningsfult. Fordi jeg fikk vere sammen med verdens beste venner.
Hva gjør man når man ikke kan det lenger ? Når noe alltid stopper en ? Når de også bor så langt unna og økonomien er så som så ?
Hva gjør man når man ikke klarer å jobbe. Når man må legge karrieredrømmene på hyllen ?
Når livet blir det samme hele tiden. Det samme skjer hver dag. Alt er som en rutine fra du står opp til du legger deg.
Hvor er gleden i livet ? Hvor er gleden med å i det hele tatt stå opp om morningen ?

Om noen vet det.
Ver så snill å fortell meg det!

(Et gammelt bilde av meg - Fy som jeg savner piercingene mine!)




Dag 27 - Et problem du har

 

Dag 27 - Et problem du har


Hmm, et problem jeg har.
Vel , sånn egentlig har jeg mange. Men skal jeg ta opp et av dem , så tror jeg det må bli angsten.

Den som hindrer meg i å leve livet.
Den som hindrer meg i å gå ut.
Den som hindrer meg i det aller meste.

Hadde jeg ikke hatt angsten.
Så kunne jeg vert ute med venner.
Jeg hadde tørt å gå ut.
Jeg hadde tørt å vere alene.
Jeg hadde klart å møte en edderkopp eller et annet krypdyr uten å bli totalt lammet.
Jeg hadde klart å prate i tlf uten å få hjertebank og kjenne at angsten kommer.

angsten er nok et problem jeg har.
Og det meste hadde vert så mye lettere uten den!

Dag 26 - Hva slags mennesker tiltrekkes du av

 

Dag 26 - Hva slags mennesker tiltrekkes du av

 

Hadde noen spurt meg det spørsmålet her for noen år siden så hadde svaret vert enkelt. 
Mennesker som jeg ikke bør vere sammen med. Mennesker som lager trøbbel. Mennesker som betyr trøbbel.
Jeg burde skjønt det den gangen.
Jeg burde vist hva jeg rotet meg opp i. Hva som ville vert utfallet.

Den gangen viste jeg ikke det.
Jeg hadde ikke peiling.
Hadde jeg vist det jeg vet idag, så hadde jeg nok sluppet unna mange tårer , mye svik , mange sorger. 
Den gangen jeg var 14 år. Jeg ble tiltrekt av mennesker som betydde trøbbel.

Idag derimot er jeg ikke sikker.
Jeg tiltrekkes av alle slags typer mennesker.
Men kanskje mest av de som sliter litt med samme problemer som meg.
Kanskje mest mot de som ikke har hatt det så lett hele tiden.
Kanskje blir jeg tiltrekt av dem , fordi jeg kjenner meg igjen i.
Jeg har noen å fortelle min historie til , og jeg vet at de forstår.

Hvem jeg tiltrekkes av i fremtiden.
Det gjenstår å se.
Det vet jeg først når jeg vet hvordan jeg forandrer meg som person.
Når jeg vet hvordan jeg kommer til å vere.

Dag 25 - En som fascinerer deg ,og hvorfor

 

Dag 25 - En som fascinerer deg og hvorfor

 

Jeg har utsatt og utsatt den utfordringen her. 
Jeg har tenkt og tenkt.
Prøvd og tenkt over hva jeg tenker om personene jeg kjenner.
Om det er noen jeg blir inspirert av. Fascinert av.

Jeg har ikke kommet frem til en bestemt person.  
For jeg kjenner så mange personer.
Så mange personer jeg ser opp til.
Så mange som inspirerer meg.
Så mange som fascinerer meg.
Så mange som gjør meg til den jeg er.

Det finnes ikke en enkelt person som fascinerer meg.
Men det er alle jeg kjenner som gjør det.
Alle på hver sin måte.

Av og til..

    - DATO:
  • 27.des.2010
  • - KLOKKA:
  • 22:22
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 0

Av og til. Bare av og til. 
Skulle jeg ønske jeg kunne ha et sted å skrive ned alt jeg tenker.
Et sted bare jeg vet om. Et sted hvor de jeg vil skal vite, får vite.
Et sted hvor jeg vet hvem som leser det jeg skriver.

Av og til vil jeg kunne skrive ned mine innerste tanker.
Mine følelser. Mine drømmer.

Og vite at bare jeg vet det.
Uten at jeg slipper å holde det inni meg.

Bare av og til.
Er det alt jeg ønsker.


(Et gammelt bilde av meg)




Les mer i arkivet » Oktober 2011 » September 2011 » August 2011
hits