Hvem , hva , hvorfor ?

    - DATO:
  • 29.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 18:08
  • - KATEGORI:
  • Blogg
  • - KOMMENTARER: 6


Jeg ser p statistikken at jeg har en del lesere gjennom dagen.

S n lurer jeg p en ting eller to. Ta deg et par minutter , les sprsmlene under her , og ta deg tid til svare p dem. Det ville hjulpet meg mye om nettopp du gjorde det.


Hvem er du ?
Hvorfor leser du min blogg ?
Hva liker du lese om ?
Hvor lenge har du lest min blogg ?
Hva nsker du at jeg skal blogge om ?


Gjr meg glad. Ta deg et par minutter for svare p sprsmlene ovenfor.


Min mening - Piercing

    - DATO:
  • 26.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 01:26
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 2

Om jeg har laget et innlegg om dette temaet tidligere, er jeg usikker p. Men her kommer det iallefall n.

Det er en ting jeg kan si jeg "brenner" for. Det er en ting som er en stor interesse hos meg.
Det er piercinger.

Vel , nr jeg fikk denne interessen , det aner jeg ikke. Men jeg kan tippe jeg var en 13-14 r. Jeg sg mange folk med piercinger. Mange bilder av folk med piercinger. Piercinger i nesen , yenbrynet , leppene , navlen osv...
Jeg synes det s stilig ut. Det var kult. Det var fint.
Snn ville jeg ogs ha.
Tanken p f piercing forsvant aldri. Derimot ble den sterkere og sterke. Jeg ga meg aldri.
At jeg mtte vere 16 r for ta ,brydde meg ikke. Derimot klarte jeg overtale pappa til bli med. S nr jeg var 14 tok jeg hull i navlen for frste gang.
Nr jeg var 15 og nykonfirmert var det leppen som stod for tur. Da tok jeg en labret som det heter. Den hadde jeg helt til jeg tok et drastisk valg tok ut de fleste piercingene mine. jeg m si den fortsatt er et STORT savn.

Men, piercing i navlen og leppen var ikke nok. Det ble om jeg kan kalle det , en besettelse. Jeg mtte bare ha flere. Det ble aldri nok. Nr jeg tok en, s tok det kanskje et par uker fr jeg var klar for enda en.

Til slutt endte jeg opp med piercing i navlen , leppen , yenbrynet , nesen , tungen og 3 i hvert re.
Til sammen har jeg vel tatt hull i navlen ca 4-5 ganger. Alltid p samme plass! Alltid har jeg ftt betennelse, som har endt med at jeg har tatt den ut. Nr det da har grodd har jeg tatt nytt. Smart ? Langt der ifra.

Piercingen jeg hadde i yenbrynet og siste i navlen ble tatt hos en davrende veninne. Jeg husker hvor jeg sparte penger for ha nok. Hvor jeg ly til mamma bare for kunne ta. Husker jeg bare fortalte at jeg skulle ut sammen med en veninne. Vel, det var sant det. Men at vi da dro til en annen veninne slik jeg skulle f piercing , det sa jeg ingenting om.
Den i yenbrynet klarte jeg skjule i 1 uke fr stefaren min sg den. Han sa det da til mamma , og skuffelsen jeg sg i henne, var helt forferdelig. Jeg sg hvor skuffet hun var over meg. Men jeg skjulte den fordi jeg ikke ville at hun skulle bli skuffet. Jeg viste hvor lite hun likte piercinger. Men den strste skuffelsen var nok kanskje at jeg ly for henne. Vel, det gikk nok over etter hvert som hun ble vant med piercingen. Den i navlen skjulte jeg forresten i 2-3 mneder. Men nr hun da sg den sa hun ingenting. Hun var vel ikke sjokkert lenger ?

Siste piercing tilskudd p kroppen ble tungen. Den ble tatt i April i fjor.
P en skoletur i POLEN!
Da hadde jeg lenge hatt lyst p piercing i tungen. Men her jeg bor, s mtte jeg vere 18. Aldri om jeg kom til f lov av mine foreldre til pierce tungen. S da nyttet jeg rett og slett sjangsen i polen. Men jeg hadde mine krav.
Jeg observerte nye studioet fr jeg tok en avgjrelse. Observerte nye de som jobbet der. Der var rent. Ryddig. De var proffe. De var nyaktige. Der var sterilt. Avgjrelsen var enkel. Piercing ble det. Prisen , var sjokkerende ca 250 norske. Noe som var lite i forhold til de 1000 jeg mtte ut med her i Norge.
Vi var da en hel gjeng som tok piercing. Alle untatt meg tok i navlen.
Etter den var tatt, s var det derimot mamma som fikk vite det frst. Pappa derimot, fikk IKKE vite det. Det var rett og slett fordi jeg viste han IKKE ville like det i det hele tatt, og jeg var vel kanskje redd for hva han kom til si om han fant det ut. Jeg husker fortsatt da stemoren min fant det ut. Hun ble helt sjokkert. Da hadde jeg vel hatt den et halvt r, og var blitt s vant med den at jeg ikke tenkte over det lenger. Folk blir den dag i dag sjokkerte nr de finner ut at jeg har piercing i tungen. For meg er det naturlig. Den er en del av meg, og den personen jeg er.

Jeg har alltid vert stolt over mine piercinger. Piercinger har alltid vert en del av meg, og den personen jeg er.
Jeg har alltid elsket mine piercinger. Derfor var det ikke bare enkelt ta dem ut.
Men jeg var kommet til et sted i livet, da jeg flte at det var enten n eller aldri. Jeg var kommet til et sted da det rett og slett fltes naturlig ta dem ut. Jeg var blitt en ny person. Jeg trengte ikke lenger piercingene for vise hvem jeg var. Med en gang jeg tok dem ut s flte jeg meg naken. Jeg flte meg tom. Det var noe som manglet. Det er fortsatt noe som mangler. Men n er jeg blitt vant til at de ikke er der lenger. N er det naturlig for meg ikke ha ansiktet fult i piercinger. N har jeg nok med rene og tungen. Flere vil jeg ikke ha.

Men allikevel har jeg en ganske personlig og sterk mening om piercinger.
Piercinger er fint. Det er fint p noen. Stygt p andre. Noen piercinger er fine uansett. Andre blir aldri fine.
Jeg vurderte lenge utvide de jeg hadde i rene. Idag er jeg glad jeg aldri gjorde det. For n synes jeg ikke det er noe fint i det hele tatt. Det er stygt. Flt. ikke minst, s m det vere forferdelig vondt og smertefult.
Men piercing i navlen og nesen. Det er originalt. Det er vakkert. Det er anonymt. Det er fint.
Det er noe de aller fleste jenter har tror jeg. se 15-16 ringer med piercing i navlen og tungen er ikke lenger uvanlig. N derimot er det helt vanlig. Vel , hva jeg synes ?
ta piercing i en alder av 13-14 r synes jeg ingenting om. Man vet ikke konsekvensene. Jeg skulle nske jeg aldri tok piercing s tidlig som jeg gjorde. Jeg skulle nske jeg var eldre og viste hva det egentlig var. Hva det egentlig gikk ut p. Hva som var konsekvensene. Hva som var flgene. For det er ikke bare ta en piercing og ferdig med det.
Den m passes p. Renses. Vaskes. Beskyttes. Man m vere klar til gjre det hver dag s lenge man har den. Det gjorde ikke jeg. Jeg gadd rett slett ikke gjre det. Hva frte det til ? Jo, en hel masse betennelse og smerte.
Men alle har jo sin mening. Alle er forskjellige. Kanskje er noen voksne nok mentalt til kunne takle piercing i 14-rs alderen. Andre m kanskje vente til de er 17. Det er en individuell sak . Det vil alltid vere det.


Hva synes du om piercinger ?
Har du hatt /har noen piercinger ?
Kjenner du noen som har det ?
(forresten, hvem har det vel ikke n ?)
Hvor har du piercinger , eventuelt, hvor kunne du tenke deg ha ?


Her kunne jeg lagt ut noen bilder av mine piercinger. Men det har jeg rett og slett ikke bilder av p dataen lenger. S dere fr nye dere med bilder fra google.




En slik hadde jeg , og jeg savner den.


En slik ogs. Inntill jeg mistet den med et uhell.

Vel , en slik har jeg.

En slik ville jeg ALLTID ha. Men det ble aldri tatt.

En slik hadde jeg, og jeg savner den.

En slik ville jeg ogs ha , men det ble aldri tatt.

Originalt. Hadde en slik ogs jeg.



Barnehagedagen er over , det er helg!

    - DATO:
  • 24.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 19:18
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 1

Min dag som vikar i barnehage er over.
Tankene er blandet. Flelsene det samme.
Jeg har hatt en bra dag. En fin dag. En artig dag.
Jeg har brukt dagen sammen med noe jeg trives sammen med.
Jeg har brukt dagen sammen med sm barn.

Jeg har tenkt tanken fr.
Idag kom den snikende enda en gang.
Kunne dette vert utdanningen som passer meg?
Kunne dette vert yrket jeg trives i ?
Yrket jeg kommer til klare?

Svarene mine er enkle.
Jeg vet ikke.
Jeg har ikke peiling.
Kanskje kan jeg klare det.
Kanskje ikke.
Eneste mten finne det ut p ,
er ved prve.
Nok en gang m jeg prve og feile.
Det er vel det hele livet gr ut p ?

Jeg skal nok vere vikar flere ganger.
Jeg fr tenke mer da.
Prve mer.
Finne ut mer.
N, er kroppen for sliten til det.
Skuldrene verker.
Svimmelheten surrer.
Hodepinnen trykker.
Kvalmen sniker.
Kulden inntar kroppen.
Jeg fryser.

N skal jeg kose meg litt hjemme sammen med min kjre.
Senere skal vi ,og vr gode venn Hans Kato , ut spise middag.
Jeg gleder meg.
Det er ingen plass man fr bedre mat.
Bedre biff.
Enn p Verkstaden Bistro.
Det skal bli godt med en fredagsbiff.
Og en kald cola.
Det er helg.
Det skal nytes.
Jeg skal kose meg.

Jeg skal i barnehagen imorgen!

    - DATO:
  • 23.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 22:05
  • - KATEGORI:
  • Hverdagen
  • - KOMMENTARER: 4

Idag tok jeg turen til legen. Rett og slett bare for prate om litt forskjellig som jeg lurte p.
Tror jeg gikk derifra mye klokere enn nr jeg gikk inn. Fikk mange gode svar p de uendelige mange sprsmlene som jeg hadde. Og ikke minst tok han seg tid til lytte og svare godt..
Det fles godt endelig ha komt til en lege som forstr, viser at han forstr, lytter og ikke minst tar deg p alvor.. En lege som gjr det hjelper mye mer enn en som ikke gjr det!

Iallefall, s har det skjedd mer n enn p mange mange r. Jeg fler jeg endelig fr hjelp. Jeg fler jeg endelig blir tatt p alvor. Jeg fler jeg endelig blir lyttet til. Og det gjr godt.


Etter jeg var ferdig hos lege s fikk jeg ogs en telefon. En telefon som gjorde gtt f. En telefon som gjorde meg glad. Og n gleder jeg meg virkelig til morgendagen.
Jeg har meldt meg som vikar for skoler, barnehager og eldrehjem. Vel, p eldrehjemmet eller som det heter - BUAS , har jeg allerede ftt jobb. Selv om det bare er hver 3. helg s er det jobb.
Men den telefonen jeg fikk idag var fra en barnehage. Imorgen skal jeg jobbe som vikar i en barnehage som ikke er s langt her ifra. Der skal jeg vere p smbarnsavdelingen , og jeg gleder meg MYE!
Det er jo nesten drmmejobben vere i en barnehage. Iallefall p smbarnsavdelingen. Jeg gleder meg!

Plutselig er det Onsdag.

    - DATO:
  • 22.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 10:39
  • - KATEGORI:
  • Hverdagen
  • - KOMMENTARER: 1

Vi er plutselig midt i uken. Det er plutselig onsdag.
Jeg synes tiden gr s fort. Den fyker jo av sted fr jeg fr tenke meg om.
Her i leiligheten s har vi ftt en ny tradisjon. P onsdager s kommer Hans Kato hit til oss, ogs spiller vi Radiobingo. Det er kjempe morsomt, og ikke minst sosialt. Forrige uke vant jeg 300 kr. Og innerst inne s hper jeg at jeg har like mye flaks den gangen her , selv om jeg samtidig hper min kjre ogs skal f vinne..

N fyker jeg straks av sted til fysio og enda mer trening.. Er skikkelig spent p hvordan det skal g idag nr den ene foten virkelig ikke samarbeider i det hele tatt. Men det gjenstr se.

Jeg mtte bare lage et lite innlegg fr jeg fyker. Noe som jeg m n.

Hva skal du idag ?
Har du spilt radiobingo noen gang ?
Bruker du vinne nr du deltar p f.eks lotteri ?

Det viktigste i livet

    - DATO:
  • 21.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 16:03
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 2

Uansett hvordan livet er. Hvordan livet blir. Hvordan ting forandrer seg. Hvordan ting er og blir.
S er det alltid en ting som er viktigere enn alt annet. Det er alltid en ting som alltid vil vere der. Som alltid vil vere en trygghet.
Den tryggheten mener jeg er familie.
Noen mener kanskje at venner eller kjrligheten er det som er viktigst i livet. Ja, s klart er det ogs viktig. Men venner kan forandre seg. Vennskap kan ta slutt. Kjrligheten kan ta slutt. S jeg mener at uansett s er familien den tryggheten som alltid vil vere der. Kanskje kan forholdet til familien ogs forandre seg. Kanskje kan ting gjre slik at man minster kontakten med noen i familien . Kanskje vil man oppleve at man mister kontakten med hele familien. Men alt i alt s vil de stille opp og vere der for en nr en trenger det. Iallefall vet jeg at min familie vil det.

Etter at jeg flyttet hjemmefra s har jeg kanskje ikke vert den som har vert flinkest til ta kontakt med familien. Men innerst inne s fler jeg heller ikke at de tar s mye kontakt med meg.
Som en bloggveninne skrev i et innlegg , selv om hun er flyttet hjemmefra, og vet at hun er velkommen hjem nr som helst. S trenger hun fortsatt foreldrene sine. Ikke fysisk, for hun klarer seg selv , men psykisk.
Det er en stor trygghet og glede nr de viser deg at de er glad i deg. At du betyr noe for dem. At du fortsatt er datteren deres selv om du n bor langt hjemmefra og ikke fr treffe dem s ofte.

Jeg vet at jeg kanskje burde vert flinkere til engasjere meg i familien. Vise litt mer at jeg bryr meg. Men hver gang jeg skal til gjre det , s er det noe som stopper meg. Det har vert mye styr i min familie. Jeg legger ikke skjul p det. Jeg og den ene broren min har ikke den beste kontakten. Vi snakker knapt sammen. Hvordan ting ble snn det aner jeg egentlig ikke. Men et eller annet m ha gjort at det ble slik , inntil jeg vet hva det er, s kan jeg heller ikke gjre noe for at ting skal bli bedre mellom oss. Men trossalt, s er han broren min. Den broren jeg var veldig god venn med for noen r tilbake. N snakker vi ikke sammen. Det gjr vondt nr jeg tenker p det. Og det er ofte det faller en tre eller to fordi jeg s ofte skulle nske at vi kunne ha skikkelig kontakt. Kunne oppfre oss som bror og sster isteden for to fremmede. Innerst inne gjr det vondt. Veldig vondt. Men jeg kan ikke gjre noe med det alene.
S selv om det er en liten bit av familien som ikke er som den skal ver. S er allikevel familien min strste trygghet. Og en sttte som alltid vil vere der.

Slik livet mitt er n ville jeg kanskje ha sagt at kjresten min er min strste sttte og trygghet. Men det ville vert litt egoistisk av meg si det fler jeg.
Ja, han er den jeg forteller alt til. Han jeg gleder bde sorger , gleder og tanker med. Han jeg deler hverdagen med. Han jeg ser hver eneste dag. Han som ser meg p min drlige dager. Og mine bra dager. Men uansett hva det er s er det han som elsker meg for den jeg er. Det er han som fr meg til fle meg elsket og satt pris p .
Ja, jeg elsker familien min ogs. Men for meg ville det ikke fltes naturlig dele mine innerste tanker med dem.

Kanskje er jeg ikke flink nok til si det. Kanskje er jeg ikke flink nok til vise det.
Men jeg elsker min familie og jeg setter s utrolig stor pris p at det er akkurat de som er min familie.

Jeg vet at en del i min familie kommer til lese dette.
Kanskje blir dere ikke overlykkelig over alt jeg skriver her. Men jeg skriver rett fra hjertet. Jeg skriver ned mine tanker. Og selv om jeg kanskje ikke gjr det p rett mte s prver jeg vise med dette at jeg er glad i dere og setter stor pris p dere. Takk for at dere er min familie !

Bildene er lnt fra Google.






Bloggdesign og bloggvurdering

    - DATO:
  • 21.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 11:40
  • - KATEGORI:
  • Blogg
  • - KOMMENTARER: 3

Jeg trenger virkelig all den hjelp jeg kan f n!!

Er det noen som vet noe om bloggdesign , og som kan hjelpe meg litt ? Jeg tror nemlig jeg har gjort en stoooooor feil , og siden jeg kan s lite s fr jeg ikke til f det tilbake slik det var.

S ver s snill. Jeg trenger all den hjelpen jeg kan f!

Den som er en engel hjelper meg ordne designet igjen, skal f en bloggvurdering av meg! :)

Noen tanker om fysioterapi

N har det gtt en uke siden jeg begynte med fysioterapaut.
Jeg har hatt fire behandlinger allerede. Og selv om skepsisen var stor fr jeg begynte , s merker jeg at den minker litt og litt. For jeg merker at ting har blitt bedre.
Ting har forandret seg siden jeg begynte. N har jeg noe jeg kan kalle balanse. Det fantes ikke fr. N klarer jeg lett holde balansen MYE lenger enn frste timen jeg var der. S noe har forandret seg. Og det er jeg ganske glad for.

Men selv om ting har forandret seg. Selv om balansen har blitt bedre.
S er fortsatt smertene akkurat slik de var. Noen dager er de helt jvlige. Andre dager gr det greit.
Noen dager er jeg s svimmel jeg ikke kan ryse meg en gang. Andre dager er jeg ikke svimmel i det hele tatt.
Dagene er s variable. Ingen dag er lik.
Egentlig s er det litt vanskelig g slik som det. aldri vite hvordan morgendagen blir. Vil jeg klare gjre noe i leiligheten i morgen ? M jeg presse meg til gjre det idag i tilfelle jeg ikke kan imorgen ?
Det er sprsml som ofte surrer rundt opp i topplokket. Som oftest blir det til at jeg satser p jeg klarer det imorgen. Om jeg da vkner imorgen ikke klarer det , ja da har jeg nok en gang ftt et slag i trynet ,for da tenker jeg som s at jeg burde vist at det ikke kom til g. Eller at jeg burde lett etter tegn p at det ikke kom til g. Men gjr jeg det ? Nei.
Jeg prver heller nyte hver dag s godt som jeg kan jeg. For det synes jeg er viktig.

Onsdag er neste time med fysio. Hpet er at imorgen er en dag med lite smerter. Er det det, s kan jeg kanskje prve strekke meg litt lenger p treningene. Men har jeg ganske vondt imorgen, s blir det nok en trening der jeg m ta det litt mer med ro og ikke presse for mye . Jeg har lert at jeg uansett m ta det litt med ro. Iallefall om jeg skal tenke p skuldrene mine. Skal jeg gjre det beste for dem, og gjre slik at jeg ikke fr s vondt som jeg fikk i forrige uke , s m jeg ta det med ro , samtidig som jeg m gjre det jeg kan for at det skal bli trening ut av det.
Men hvordan det blir. Det gjenstr se.

5mneder siden det endte s alt for galt

    - DATO:
  • 17.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 18:50
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 1

.Ruben.

Idag er det 5mneder siden.
5mneder siden den lille bilturen endte s alt for galt.
5mneder siden den strste solstrlen av alle forlot oss.
5mneder siden bygden heim mistet to av sine gutter.
5mneder siden savnet ble stort og trene ikke ville stoppe.

Savnet idag er fortsatt like stort som det ble den dagen beskjeden kom.
Nr jeg fikk beskjeden s trodde jeg ikke p det. Det kunne ikke stemme.
Det kunne ikke vere sant. Hvordan kunne du , solstrlen vr.
Du var den som alltid viste hvordan du skulle f noen til smile.
Du var alltid glad. Hadde alltid et stort smil p lager.

Jeg husker det enda som om det var igr.
Som om det var igr jeg var s langt unna alle mine venner.
Vi trengte jo hverandre i sorgen. Jeg prioriterte alt jeg kunne.
Kom hjem til minnestunden hvor utrolig mange mtte opp for minnes deg og Adrian.
Vi tente lys. Trstet hverandre. Sg bilder av dere. Snakket om minner. Vi var der for hverandre.
Noen dager etterp var det begravelse. Tror det var frste gang jeg har sett Olivinhallen s full av srgende mennesker . Jeg hper ogs det blir siste gang. Det var ikke noe artig.
Det var n vi skulle ta et siste farvel med dere.
P minnestunden din Ruben s var der pen kiste. Jeg fikk et lite blikk av deg.
Du var like nydelig som alltid der du lg. S stille og fredelig.
Sg ut som du sov.
Du hadde ikke mye skader etter ulykken , men litt var der.
Men du var s nydelig. S fredelig.

Uansett hvor lang tid det gr.
S vil jeg alltid huske deg Ruben.
Jeg vil alltid ta vare p minnene fra de rene vi gikk i samme klasse.
Og p samme skole.
Jeg vil alltid huske den smilende glade personen du var.
Den solstrlen du var.

Jeg savner deg.




Da vi skulle ta konfirmasjonsbilder. Husker det ble sol, og jeg var den eneste som hadde solbriller, s du kom spurte om du fikk lne mine. S klart skulle du f det.


Det fine smilet som du alltid hadde.





Hele tiden , over alt.

    - DATO:
  • 16.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 22:32
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 2

Hele tiden s hrer man om bilulykker over alt. Personer som er hardt skadet. Personer som er lettere skadet. Biler som er totalvrak. Personer som omkommer. Men uansett hvor mye man hrer om det og ser det s tenker man likevel at det skjer alle andre. Det er ikke noe som skjer meg eller mine bekjente. Det skjer bare alle alle andre.
Vel, slik er det desverre ikke. Det kan skje hvem som helst , nr som helst. Det har jeg funnet ut noen ganger.

I April , eller rettere sagt 17.April s var en kompis gjeng fra samme bygd som meg p biltur. Det var fire stykker i bilen. 3 av dem har jeg gtt i klasse med i mange mange r. Den 4. var et par r yngre enn meg, men gikk likevel p samme skole som meg. De skulle ta seg en liten pause fra datalan, og fant ut de skulle kjre en tur. Den turen endte s alt for fort. S alt for brtt. Utfallet ble s alt for galt.
2 av de fire i bilen dde. 1 ble hardt skadet. 1 ble lettere skadet.
De to som dde var to solstrler. Begge gikk p samme skule som meg. Og den ene, var like gammel som meg. En som alltid viste hvordan han skulle f noen til smile og le. Han dde momentant. Nr.2 dde p sykehuset. Nr.3 lg i Bergen p sykehus i lang tid etterp og gjennomgikk mange operasjoner. Den dag i dag har han godt synlige arr. Begge dem som omkom var fra samme bygd. Fra samme familie. Fra samme vennegjeng og omgangskrets. Bare dagen fr fikk jeg lappen. Dagen fr 3 venner av meg var i bilulykke.

Idag leste jeg at en bil igjen hadde havnet utfor. Den havnet p taket. I bilen satt to unge jenter. Jeg hadde ikke hrt noe og tok det derfor som at jeg ikke kjente dem som var med der. Plutselig var det mange helsinger til en gammel klasseveninne. Det var hun og en annen veninne som hadde havnet utfor veien. Bilen var hardt skadet, og det var ingen tvil om at de hadde hatt englevakt. N er hun kommet ut av sykehuset, hun har det bra. Uansett Kine, jeg er s glad for at det gr bra med deg!
Det letter s mye f den beskjeden om at noen har det bra. f beskjed om en ulykke er forferdelig. Jeg fr vondt inni meg nr jeg leser om en bilulykke hvor ungdommer er innblandet. Nr jeg leser om dem som er like gammel som meg som er med i bilulykke blir jeg drlig. Jeg skjnner egentlig ikke at det gr an. Sklart vet jeg at det gr an. Jeg er fult klar over det. Men det virker bare s uvirkeli fordi om.





Har noen av dine bekjente vert med i en stor bilulykke ?
Kjenner du noen som har omkommet i bilulykke ?

Les mer i arkivet Oktober 2011 September 2011 August 2011
hits