Hvem , hva , hvorfor ?

    - DATO:
  • 29.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 18:08
  • - KATEGORI:
  • Blogg
  • - KOMMENTARER: 6


Jeg ser på statistikken at jeg har en del lesere gjennom dagen.

Så nå lurer jeg på en ting eller to. Ta deg et par minutter , les spørsmålene under her , og ta deg tid til å svare på dem. Det ville hjulpet meg mye om nettopp du gjorde det.


Hvem er du ?
Hvorfor leser du min blogg ?
Hva liker du å lese om ?
Hvor lenge har du lest min blogg ?   
Hva ønsker du at jeg skal blogge om ?


Gjør meg glad. Ta deg et par minutter for å svare på spørsmålene ovenfor.


 

Min mening - Piercing

    - DATO:
  • 26.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 01:26
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 2

Om jeg har laget et innlegg om dette temaet tidligere, er jeg usikker på. Men her kommer det iallefall nå.

Det er en ting jeg kan si jeg "brenner" for. Det er en ting som er en stor interesse hos meg.
Det er piercinger.

Vel , når jeg fikk denne interessen , det aner jeg ikke. Men jeg kan tippe jeg var en 13-14 år. Jeg såg mange folk med piercinger. Mange bilder av folk med piercinger. Piercinger i nesen , øyenbrynet , leppene , navlen osv...
Jeg synes det så stilig ut. Det var kult. Det var fint.
Sånn ville jeg også ha.
Tanken på å få piercing forsvant aldri. Derimot ble den sterkere og sterke. Jeg ga meg aldri.
At jeg måtte vere 16 år for å ta ,brydde meg ikke. Derimot klarte jeg å overtale pappa til å bli med. Så når jeg var 14 tok jeg hull i navlen for første gang.
Når jeg var 15 og nykonfirmert var det leppen som stod for tur. Da tok jeg en labret som det heter. Den hadde jeg helt til jeg tok et drastisk valg å tok ut de fleste piercingene mine. Å jeg må si den fortsatt er et STORT savn.

Men, piercing i navlen og leppen var ikke nok. Det ble om jeg kan kalle det , en besettelse. Jeg måtte bare ha flere. Det ble aldri nok. Når jeg tok en, så tok det kanskje et par uker før jeg var klar for enda en.

Til slutt endte jeg opp med piercing i navlen , leppen , øyenbrynet , nesen , tungen og 3 i hvert øre.
Til sammen har jeg vel tatt hull i navlen ca 4-5 ganger. Alltid på samme plass! Alltid har jeg fått betennelse, som har endt med at jeg har tatt den ut. Når det da har grodd har jeg tatt nytt. Smart ? Langt der ifra.

Piercingen jeg hadde i øyenbrynet og siste i navlen ble tatt hos en daværende veninne. Jeg husker hvor jeg sparte penger for å ha nok. Hvor jeg løy til mamma bare for å kunne ta. Husker jeg bare fortalte at jeg skulle ut sammen med en veninne. Vel, det var sant det. Men at vi da dro til en annen veninne slik jeg skulle få piercing , det sa jeg ingenting om.
Den i øyenbrynet klarte jeg å skjule i 1 uke før stefaren min såg den. Han sa det da til mamma , og skuffelsen jeg såg i henne, var helt forferdelig. Jeg såg hvor skuffet hun var over meg. Men jeg skjulte den fordi jeg ikke ville at hun skulle bli skuffet. Jeg viste hvor lite hun likte piercinger. Men den største skuffelsen var nok kanskje at jeg løy for henne.  Vel, det gikk nok over etter hvert som hun ble vant med piercingen. Den i navlen skjulte jeg forresten i 2-3 måneder. Men når hun da såg den sa hun ingenting. Hun var vel ikke sjokkert lenger ? 

Siste piercing tilskudd på kroppen ble tungen. Den ble tatt i April i fjor.
På en skoletur i POLEN!
Da hadde jeg lenge hatt lyst på piercing i tungen. Men her jeg bor, så måtte jeg vere 18. Aldri om jeg kom til å få lov av mine foreldre til å pierce tungen. Så da nyttet jeg rett og slett sjangsen i polen. Men jeg hadde mine krav.
Jeg observerte nøye studioet før jeg tok en avgjørelse. Observerte nøye de som jobbet der. Der var rent. Ryddig. De var proffe. De var nøyaktige. Der var sterilt. Avgjørelsen var enkel. Piercing ble det. Prisen , var sjokkerende ca 250 norske. Noe som var lite i forhold til de 1000 jeg måtte ut med her i Norge.
Vi var da en hel gjeng som tok piercing. Alle untatt meg tok i navlen.
Etter den var tatt, så var det derimot mamma som fikk vite det først. Pappa derimot, fikk IKKE vite det. Det var rett og slett fordi jeg viste han IKKE ville like det i det hele tatt, og jeg var vel kanskje redd for hva han kom til å si om han fant det ut. Jeg husker fortsatt da stemoren min fant det ut. Hun ble helt sjokkert. Da hadde jeg vel hatt den et halvt år, og var blitt så vant med den at jeg ikke tenkte over det lenger.  Folk blir den dag i dag sjokkerte når de finner ut at jeg har piercing i tungen. For meg er det naturlig. Den er en del av meg, og den personen jeg er. 

Jeg har alltid vert stolt over mine piercinger. Piercinger har alltid vert en del av meg, og den personen jeg er.
Jeg har alltid elsket mine piercinger. Derfor var det ikke bare enkelt å ta dem ut.
Men jeg var kommet til et sted i livet, da jeg følte at det var enten nå eller aldri. Jeg var kommet til et sted da det rett og slett føltes naturlig å ta dem ut. Jeg var blitt en ny person. Jeg trengte ikke lenger piercingene for å vise hvem jeg var. Med en gang jeg tok dem ut så følte jeg meg naken. Jeg følte meg tom. Det var noe som manglet. Det er fortsatt noe som mangler. Men nå er jeg blitt vant til at de ikke er der lenger. Nå er det naturlig for meg å ikke ha ansiktet fult i piercinger. Nå har jeg nok med ørene og tungen. Flere vil jeg ikke ha.

Men allikevel har jeg en ganske personlig og sterk mening om piercinger.
Piercinger er fint. Det er fint på noen. Stygt på andre. Noen piercinger er fine uansett. Andre blir aldri fine.
Jeg vurderte lenge å utvide de jeg hadde i ørene. Idag er jeg glad jeg aldri gjorde det. For nå synes jeg ikke det er noe fint i det hele tatt. Det er stygt. Fælt. Å ikke minst, så må det vere forferdelig vondt og smertefult.
Men piercing i navlen og nesen. Det er originalt. Det er vakkert. Det er anonymt. Det er fint.
Det  er noe de aller fleste jenter har tror jeg. Å se 15-16 åringer med piercing i navlen og tungen er ikke lenger uvanlig. Nå derimot er det helt vanlig. Vel , hva jeg synes ? 
Å ta piercing i en alder av 13-14 år synes jeg ingenting om. Man vet ikke konsekvensene. Jeg skulle ønske jeg aldri tok piercing så tidlig som jeg gjorde. Jeg skulle ønske jeg var eldre og viste hva det egentlig var. Hva det egentlig gikk ut på. Hva som var konsekvensene. Hva som var følgene. For det er ikke bare å ta en piercing og ferdig med det.
Den må passes på. Renses. Vaskes. Beskyttes. Man må vere klar til å gjøre det hver dag så lenge man har den. Det gjorde ikke jeg. Jeg gadd rett å slett ikke å gjøre det. Hva førte det til ? Jo, en hel masse betennelse og smerte.
Men alle har jo sin mening. Alle er forskjellige. Kanskje er noen voksne nok mentalt til å kunne takle piercing i 14-års alderen. Andre må kanskje vente til de er 17. Det er en individuell sak . Det vil alltid vere det.


 

Hva synes du om piercinger ? 
Har du hatt /har noen piercinger ?
Kjenner du noen som har det ?
(forresten, hvem har det vel ikke nå ?)
Hvor har du piercinger , eventuelt, hvor kunne du tenke deg å ha ?


Her kunne jeg lagt ut noen bilder av mine piercinger. Men det har jeg rett og slett ikke bilder av på dataen lenger. Så dere får nøye dere med bilder fra google.




En slik hadde jeg , og jeg savner den.


En slik også. Inntill jeg mistet den med et uhell.

Vel , en slik har jeg.

En slik ville jeg ALLTID ha. Men det ble aldri tatt.

En slik hadde jeg, og jeg savner den.

En slik ville jeg også ha , men det ble aldri tatt.

Originalt. Hadde en slik også jeg.



Barnehagedagen er over , det er helg!

    - DATO:
  • 24.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 19:18
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 1

Min dag som vikar i barnehage er over. 
Tankene er blandet. Følelsene det samme.
Jeg har hatt en bra dag. En fin dag. En artig dag.
Jeg har brukt dagen sammen med noe jeg trives sammen med.
Jeg har brukt dagen sammen med små barn.

Jeg har tenkt tanken før.
Idag kom den snikende enda en gang.
Kunne dette vert utdanningen som passer meg?
Kunne dette vert yrket jeg trives i ?
Yrket jeg kommer til å klare?

Svarene mine er enkle.
Jeg vet ikke.
Jeg har ikke peiling.
Kanskje kan jeg klare det.
Kanskje ikke.
Eneste måten å finne det ut på ,
er ved å prøve.
Nok en gang må jeg prøve og feile.
Det er vel det hele livet går ut på ?

Jeg skal nok vere vikar flere ganger.
Jeg får tenke mer da.
Prøve mer.
Finne ut mer.
Nå, er kroppen for sliten til det.
Skuldrene verker.
Svimmelheten surrer.
Hodepinnen trykker.
Kvalmen sniker.
Kulden inntar kroppen.
Jeg fryser.

skal jeg kose meg litt hjemme sammen med min kjære.
Senere skal vi ,og vår gode venn Hans Kato , ut å spise middag.
Jeg gleder meg.
Det er ingen plass man får bedre mat.
Bedre biff.
Enn på Verkstaden Bistro.
Det skal bli godt med en fredagsbiff.
Og en kald cola.
Det er helg.
Det skal nytes.
Jeg skal kose meg.

Jeg skal i barnehagen imorgen!

    - DATO:
  • 23.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 22:05
  • - KATEGORI:
  • Hverdagen
  • - KOMMENTARER: 4

Idag tok jeg turen til legen. Rett og slett bare for å prate om litt forskjellig som jeg lurte på. 
Tror jeg gikk derifra mye klokere enn når jeg gikk inn. Fikk mange gode svar på de uendelige mange spørsmålene som jeg hadde. Og ikke minst tok han seg tid til å lytte og svare godt..
Det føles godt å endelig ha komt til en lege som forstår, viser at han forstår, lytter og ikke minst tar deg på alvor.. En lege som gjør det hjelper mye mer enn en som ikke gjør det!

Iallefall, så har det skjedd mer nå enn på mange mange år. Jeg føler jeg endelig får hjelp. Jeg føler jeg endelig blir tatt på alvor. Jeg føler jeg endelig blir lyttet til. Og det gjør godt.


Etter jeg var ferdig hos lege så fikk jeg også en telefon. En telefon som gjorde gått å få. En telefon som gjorde meg glad. Og nå gleder jeg meg virkelig til morgendagen.
Jeg har meldt meg som vikar for skoler, barnehager og eldrehjem. Vel, på eldrehjemmet eller som det heter - BUAS , har jeg allerede fått jobb. Selv om det bare er hver 3. helg så er det jobb.
Men den telefonen jeg fikk idag var fra en barnehage. Imorgen skal jeg jobbe som vikar i en barnehage som ikke er så langt her ifra. Der skal jeg vere på småbarnsavdelingen , og jeg gleder meg MYE!
Det er jo nesten drømmejobben å vere i en barnehage. Iallefall på småbarnsavdelingen.  Jeg gleder meg!

Plutselig er det Onsdag.

    - DATO:
  • 22.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 10:39
  • - KATEGORI:
  • Hverdagen
  • - KOMMENTARER: 1

Vi er plutselig midt i uken. Det er plutselig onsdag. 
Jeg synes tiden går så fort. Den fyker jo av sted før jeg får tenke meg om.
Her i leiligheten så har vi fått en ny tradisjon. På onsdager så kommer Hans Kato hit til oss, også spiller vi Radiobingo. Det er kjempe morsomt, og ikke minst sosialt. Forrige uke vant jeg 300 kr. Og innerst inne så håper jeg at jeg har like mye flaks den gangen her , selv om jeg samtidig håper min kjære også skal få vinne..

fyker jeg straks av sted til fysio og enda mer trening.. Er skikkelig spent på hvordan det skal gå idag når den ene foten virkelig ikke samarbeider i det hele tatt. Men det gjenstår å se.

Jeg måtte bare lage et lite innlegg før jeg fyker. Noe som jeg må nå.

 

Hva skal du idag ? 
Har du spilt radiobingo noen gang ? 
Bruker du å vinne når du deltar på f.eks lotteri ?

Det viktigste i livet

    - DATO:
  • 21.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 16:03
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 2

Uansett hvordan livet er. Hvordan livet blir. Hvordan ting forandrer seg. Hvordan ting er og blir. 
Så er det alltid en ting som er viktigere enn alt annet. Det er alltid en ting som alltid vil vere der. Som alltid vil vere en trygghet.
Den tryggheten mener jeg er familie.
Noen mener kanskje at venner eller kjærligheten er det som er viktigst i livet. Ja, så klart er det også viktig. Men venner kan forandre seg. Vennskap kan ta slutt. Kjærligheten kan ta slutt. Så jeg mener at uansett så er familien den tryggheten som alltid vil vere der. Kanskje kan forholdet til familien også forandre seg.  Kanskje kan ting gjøre slik at man minster kontakten med noen i familien . Kanskje vil man oppleve at man mister kontakten med hele familien. Men alt i alt så vil de stille opp og vere der for en når en trenger det. Iallefall vet jeg at min familie vil det.

Etter at jeg flyttet hjemmefra så har jeg kanskje ikke vert den som har vert flinkest til å ta kontakt med familien. Men innerst inne så føler jeg heller ikke at de tar så mye kontakt med meg.
Som en bloggveninne skrev i et innlegg , selv om hun er flyttet hjemmefra, og vet at hun er velkommen hjem når som helst. Så trenger hun fortsatt foreldrene sine. Ikke fysisk, for hun klarer seg selv , men psykisk.
Det er en stor trygghet og glede når de viser deg at de er glad i deg. At du betyr noe for dem. At du fortsatt er datteren deres selv om du nå bor langt hjemmefra og ikke får treffe dem så ofte.

Jeg vet at jeg kanskje burde vert flinkere til å engasjere meg i familien. Vise litt mer at jeg bryr meg. Men hver gang jeg skal til å gjøre det , så er det  noe som stopper meg. Det har vert mye styr i min familie. Jeg legger ikke skjul på det. Jeg og den ene broren min har ikke den beste kontakten. Vi snakker knapt sammen. Hvordan ting ble sånn det aner jeg egentlig ikke. Men et eller annet må ha gjort at det ble slik , å inntil jeg vet hva det er, så kan jeg heller ikke gjøre noe for at ting skal bli bedre mellom oss. Men trossalt, så er han broren min. Den broren jeg var veldig god venn med for noen år tilbake. Nå snakker vi ikke sammen. Det gjør vondt når jeg tenker på det. Og det er ofte det faller en tåre eller to fordi jeg så ofte skulle ønske at vi kunne ha skikkelig kontakt. Kunne oppføre oss som bror og søster isteden for to fremmede. Innerst inne gjør det vondt. Veldig vondt. Men jeg kan ikke gjøre noe med det alene. 
Så selv om det er en liten bit av familien som ikke er som den skal ver. Så er allikevel familien min største trygghet. Og en støtte som alltid vil vere der.

Slik livet mitt er nå ville jeg kanskje ha sagt at kjæresten min er min største støtte og trygghet. Men det ville vert litt egoistisk av meg å si det føler jeg.
Ja, han er den jeg forteller alt til. Han jeg gleder både sorger , gleder og tanker med. Han jeg deler hverdagen med. Han jeg ser hver eneste dag. Han som ser meg på min dårlige dager. Og mine bra dager. Men uansett hva det er så er det han som elsker meg for den jeg er. Det er han som får meg til å føle meg elsket og satt pris på . 
Ja, jeg elsker familien min også. Men for meg ville det ikke føltes naturlig å dele mine innerste tanker med dem.

Kanskje er jeg ikke flink nok til å si det. Kanskje er jeg ikke flink nok til å vise det.
Men jeg elsker min familie og jeg setter så utrolig stor pris på at det er akkurat de som er min familie.

Jeg vet at en del i min familie kommer til å lese dette.
Kanskje blir dere ikke overlykkelig over alt jeg skriver her. Men jeg skriver rett fra hjertet. Jeg skriver ned mine tanker. Og selv om jeg kanskje ikke gjør det på rett måte så prøver jeg å vise med dette at jeg er glad i dere og setter stor pris på dere. Takk for at dere er min familie !

 

Bildene er lånt fra Google.






Bloggdesign og bloggvurdering

    - DATO:
  • 21.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 11:40
  • - KATEGORI:
  • Blogg
  • - KOMMENTARER: 3

Jeg trenger virkelig all den hjelp jeg kan få nå!!

Er det noen som vet noe om bloggdesign , og som kan hjelpe meg litt ?  Jeg tror nemlig jeg har gjort en stoooooor feil , og siden jeg kan så lite så får jeg ikke til å få det tilbake slik det var.

Så ver så snill. Jeg trenger all den hjelpen jeg kan få!

 

Den som er en engel å hjelper meg å ordne designet igjen, skal få en bloggvurdering av meg! :)

Noen tanker om fysioterapi

har det gått en uke siden jeg begynte med fysioterapaut. 
Jeg har hatt fire behandlinger allerede. Og selv om skepsisen var stor før jeg begynte , så merker jeg at den minker litt og litt. For jeg merker at ting har blitt bedre. 
Ting har forandret seg siden jeg begynte. Nå har jeg noe jeg kan kalle balanse. Det fantes ikke før. Nå klarer jeg lett å holde balansen MYE lenger enn første timen jeg var der. Så noe har forandret seg. Og det er jeg ganske glad for.

Men selv om ting har forandret seg. Selv om balansen har blitt bedre.
Så er fortsatt smertene akkurat slik de var. Noen dager er de helt jævlige. Andre dager går det greit.
Noen dager er jeg så svimmel jeg ikke kan røyse meg en gang. Andre dager er jeg ikke svimmel i det hele tatt.
Dagene er så variable. Ingen dag er lik.
Egentlig så er det litt vanskelig å gå slik som det. Å aldri vite hvordan morgendagen blir. Vil jeg klare å gjøre noe i leiligheten i morgen ? Må jeg presse meg til å gjøre det idag i tilfelle jeg ikke kan imorgen ?
Det er spørsmål som ofte surrer rundt opp i topplokket. Som oftest blir det til at jeg satser på jeg klarer det imorgen. Om jeg da våkner imorgen å ikke klarer det , ja da har jeg nok en gang fått et slag i trynet ,for da tenker jeg som så at jeg burde vist at det ikke kom til å gå. Eller at jeg burde lett etter tegn på at det ikke kom til å gå. Men gjør jeg det ? Nei.
Jeg prøver heller å nyte hver dag så godt som jeg kan jeg. For det synes jeg er viktig.  

Onsdag er neste time med fysio. Håpet er at imorgen er en dag med lite smerter. Er det det, så kan jeg kanskje prøve å strekke meg litt lenger på treningene. Men har jeg ganske vondt imorgen, så blir det nok en trening der jeg må ta det litt mer med ro og ikke presse for mye . Jeg har lert at jeg uansett må ta det litt med ro. Iallefall om jeg skal tenke på skuldrene mine. Skal jeg gjøre det beste for dem, og gjøre slik at jeg ikke får så vondt som jeg fikk i forrige uke , så må jeg ta det med ro , samtidig som jeg må gjøre det jeg kan for at det skal bli trening ut av det.
Men hvordan det blir. Det gjenstår å se.

5måneder siden det endte så alt for galt

    - DATO:
  • 17.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 18:50
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 1

.Ruben.

Idag er det 5måneder siden. 
5måneder siden den lille bilturen endte så alt for galt.
5måneder siden den største solstrålen av alle forlot oss.
5måneder siden bygden Åheim mistet to av sine gutter.
5måneder siden savnet ble stort og tårene ikke ville stoppe.

Savnet idag er fortsatt like stort som det ble den dagen beskjeden kom.
Når jeg fikk beskjeden så trodde jeg ikke på det. Det kunne ikke stemme.
Det kunne ikke vere sant. Hvordan kunne du , solstrålen vår.
Du var den som alltid viste hvordan du skulle få noen til å smile.
Du var alltid glad. Hadde alltid et stort smil på lager.

Jeg husker det enda som om det var igår.
Som om det var igår jeg var så langt unna alle mine venner.
Vi trengte jo hverandre i sorgen. Jeg prioriterte alt jeg kunne.
Kom hjem til minnestunden hvor utrolig mange møtte opp for å minnes deg og Adrian.
Vi tente lys. Trøstet hverandre. Såg bilder av dere. Snakket om minner. Vi var der for hverandre.
Noen dager etterpå var det begravelse. Tror det var første gang jeg har sett Olivinhallen så full av sørgende mennesker . Jeg håper også det blir siste gang. Det var ikke noe artig.
Det var nå vi skulle ta et siste farvel med dere.
På minnestunden din Ruben så var der åpen kiste. Jeg fikk et lite blikk av deg.
Du var like nydelig som alltid der du låg. Så stille og fredelig.
Såg ut som du sov.
Du hadde ikke mye skader etter ulykken , men litt var der.
Men du var så nydelig. Så fredelig.

Uansett hvor lang tid det går.
Så vil jeg alltid huske deg Ruben.
Jeg vil alltid ta vare på minnene fra de årene vi gikk i samme klasse.
Og på samme skole.
Jeg vil alltid huske den smilende glade personen du var.
Den solstrålen du var.

Jeg savner deg.




Da vi skulle ta konfirmasjonsbilder. Husker det ble sol, og jeg var den eneste som hadde solbriller, så du kom å spurte om du fikk låne mine. Så klart skulle du få det.


Det fine smilet som du alltid hadde.





Hele tiden , over alt.

    - DATO:
  • 16.sep.2010
  • - KLOKKA:
  • 22:32
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 2

Hele tiden så hører man om bilulykker over alt. Personer som er hardt skadet. Personer som er lettere skadet. Biler som er totalvrak. Personer som omkommer. Men uansett hvor mye man hører om det og ser det så tenker man likevel at det skjer alle andre. Det er ikke noe som skjer meg eller mine bekjente. Det skjer bare alle alle andre. 
Vel, slik er det desverre ikke. Det kan skje hvem som helst , når som helst.  Det har jeg funnet ut noen ganger.

I April , eller rettere sagt 17.April så var en kompis gjeng fra samme bygd som meg på biltur. Det var fire stykker i bilen. 3 av dem har jeg gått i klasse med i mange mange år. Den 4. var et par år yngre enn meg, men gikk likevel på samme skole som meg. De skulle ta seg en liten pause fra datalan, og fant ut de skulle kjøre en tur. Den turen endte så alt for fort. Så alt for brått. Utfallet ble så alt for galt.
2 av de fire i bilen døde. 1 ble hardt skadet. 1 ble lettere skadet.
De to som døde var to solstråler. Begge gikk på samme skule som meg. Og den ene, var like gammel som meg. En som alltid viste hvordan han skulle få noen til å smile og le. Han døde momentant. Nr.2 døde på sykehuset. Nr.3 låg i Bergen på sykehus i lang tid etterpå og gjennomgikk mange operasjoner. Den dag i dag har han godt synlige arr.  Begge dem som omkom var fra samme bygd. Fra samme familie. Fra samme vennegjeng og omgangskrets. Bare dagen før fikk jeg lappen. Dagen før 3 venner av meg var i bilulykke.

Idag leste jeg at en bil igjen hadde havnet utfor. Den havnet på taket. I bilen satt to unge jenter. Jeg hadde ikke hørt noe og tok det derfor som at jeg ikke kjente dem som var med der. Plutselig var det mange helsinger til en gammel klasseveninne. Det var hun og en annen veninne som hadde havnet utfor veien. Bilen var hardt skadet, og det var ingen tvil om at de hadde hatt englevakt. Nå er hun kommet ut av sykehuset, hun har det bra. Uansett Kine, jeg er så glad for at det går bra med deg! 
Det letter så mye å få den beskjeden om at noen har det bra. Å få beskjed om en ulykke er forferdelig. Jeg får vondt inni meg når jeg leser om en bilulykke hvor ungdommer er innblandet. Når jeg leser om dem som er like gammel som meg som er med i bilulykke blir jeg dårlig. Jeg skjønner egentlig ikke at det går an. Såklart vet jeg at det går an. Jeg er fult klar over det. Men det virker bare så uvirkeli fordi om.

 





 

Har noen av dine bekjente vert med i en stor bilulykke ? 
Kjenner du noen som har omkommet i bilulykke ?

Les mer i arkivet » Oktober 2011 » September 2011 » August 2011
hits