Det er 2 år siden nå...

    - DATO:
  • 31.jan.2010
  • - KLOKKA:
  • 18:14
  • - KATEGORI:
  • Hverdagen
  • - KOMMENTARER: 2
Tenk at det nå er 2 år siden.
2 år siden jeg satt på skolen og ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var så spent, så nervøs, samtidig så utrolig redd for at ting ikke skulle gå bra.
Men klokken 12.06 fikk jeg en melding hvor det sto : "Du he blitt tante te na Tobias. " Også noe til som jeg ikke ønsker å skrive.
Jeg var blitt tante. For aller første gang. Tårene tittet frem i øyenkroken min da jeg leste meldingen, og jeg måtte bare lese den om igjen og om igjen. Jeg var så glad.
Endelig var du kommet. Selv om du kom 3 måneder for tidlig, og var veldig liten. Tenk, du var bare 690 gram.
Ingen viste hvordan det ville gå. Var du frisk ? Ville du overleve ? Hvordan kom fremtiden din til å bli ? osv.. Det var spørsmål jeg stilte meg selv om igjen hele tiden.
Det første jeg ville gjøre var å sette meg på bussen å dra å besøke deg. Jeg viste at sjangsen for å få se deg var veldig liten, men jeg glemmer ikke første gang jeg så deg. Du var så liten. Så forsvarsløs. Så fredfull. Jeg var så glad. Viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, eller hva jeg skulle gjøre.

Du var lenge på sykehuset. Og jeg glemmer ikke første gang jeg fikk holde deg. Du var fortsatt så liten. Men du har og vil alltid vere gullet mitt.

Idag er du 2 år gullet.

Du er blitt stor, og du springer rundt hele tiden og prater i et sett. Du har  ikke så mange ordene enda, men det kommer seg.
Jeg synes du er helt perfekt.

Nå har jeg nettopp vert i selskap hos deg, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile når jeg så hvor glad du ble for alle gavene du fikk.

Jeg gleder meg til mange flere år sammen med deg. Til å få se deg vokse opp og bli større :)

Tante elsker deg vennen! <3
Gratulerer så mye med dagen.




Første gang jeg fikk holde deg.


Skal - Skal ikke ??

Det er ikke lenge siden jeg klipte meg.
Men nå har jeg lyst å gjøre det igjen.

Jeg er nemlig så lei av frisyren min. Jeg har lyst å gjøre noe nytt med den.
Så jeg har begynt å lufte tanken på å klippe pannelugg igjen. Men jeg er så usikker.

Derfor spør jeg dere lesere.
Skal jeg , eller skal jeg ikke klippe pannelugg ?



Slik er håret mitt nå.


Med pannelugg..Bildet er gammelt , og jeg er hun som har blondest hår.




Hva synes dere jeg skal gjøre ?

Fest - Ryddingen dagen derpå.

    - DATO:
  • 30.jan.2010
  • - KLOKKA:
  • 14:30
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 0
Det å ha fest hjemme er jo utrolig gøy. Iallefall når man ikke er gammel nok til å slippe inn noen plass.
 Jeg vet så inderlig godt hvordan det er å ha venner som slipper inn, men man slipper ikke inn selv.
Derfor skal jeg og noen venner ha fest ikveld. Planen var jo ha det hos meg, siden jeg har plass. Men siden vi fikk låne huset hvor broren til den ene personen bor, så får vi større plass.
Jeg gleder meg veldig til ikveld, det legger jeg ikke skjul på.

Men det å ha fest er ikke bare gøy.
Før festen begynner så må man rydde slik at det er ryddig nok til at folk kan komme. Så har man fest, drikker, og bare nyter livet. Og så våkner man dagen etter på og ser mange flasker og rot overalt!
Det er da man tenker med seg selv : "Hvorfor sa jeg ja til det her?". For det verste med å ha fest, er faktisk ryddingen! Spesielt ryddingen etterpå.

Blir man full og ikke husker så mye fra kvelden før, så har man jo noe å gjøre mens man rydder opp alle tomflaskene. Man kan lure på hva man gjorde kvelden før. Prøve å mimre og huske noe av det som skjedde. Kanskje kommer man på noe, kanskje ikke. Kommer man ikke på noe er det vel bare å ringe de andre som var på fest og høre.

Men ryddingen.
Tømme askebeger fulle i sneiper og aske.
Tømme ut halvtomme ølflasker, eller ølflasker med bunn slam igjen.
Tømme ut rester i seg selv.

Er man ekstra heldig har noen sølt også, så da må man vaske alle gulvene, bordene og egentlig det som er å vaske, siden man ikke vet hvor det er sølt hen.

Ah, når jeg sitter og tenker over det nå. Så er jeg nesten glad festen ikke blir hos meg.
For det verste jeg gjør etter en fest, er å rydde!
Men jeg synes synd på Olivia som må rydde etter festen, til og med før broren og barna hans kommer hjem.

Men her om dagen så skrev Lizbeth om et tips når det gjaldt husarbeid.
Begynn med det du liker minst, for da har du mest overskudd til å gjøre det. Så, jeg tenker at det samme gjelder å rydde etter en fest. Begynn med det verste, og ta det enkleste til slutt..
Vel, kanskje lettere sagt enn gjort, når man våkner bakfull etter en heftig kveld på byn.
Hehe, jeg kan vel ikke kalle det en heftig kveld på byn her jeg bor . Det blir vel mer en artig kveld på puben eller noe.

For på hele kommunen, så har vi 2 puber. Men den ene er ikke noe gøy å dra på, så vi drar på den beste, og det er der det er mest folk, det er der alle samlest, og det er den som er nermest der jeg bor.
Jeg har ikke vert der på en stund nå, så jeg synes det er på tide å dra dit igjen.




Liker du å gjøre husarbeid ?
Hva er det verste du vet med å ha fest ?
Hva er det gøyeste du vet med å ha fest ?


Random bilder fra google.









Jeg skulle så gjerne ønske....

Før jeg begynner vil jeg gjerne si at det innlegget her ikke er skrevet for å få sympati eller medfølelse. Det er ikke for å syte eller klage. Det er for å få ut noen av de tankene jeg har i hodet.



Omtrent hver eneste dag, kanskje flere ganger for dag spør jeg meg selv hvordan det ville vært å våkne en dag uten smerter. Hvordan det ville vært å hatt en hel dag uten smerter. Smerter som hindrer meg i å gjøre akkurat det jeg vil. Smerter som plager kroppen min, og som gjør meg så inderlig sliten.
Det å gå på skole tapper alt av krefter i fra kroppen min, rett og slett fordi det kreves så utrolig mye å sitte på skolen i 6 timer, å skjule at jeg har smerter. Når jeg kommer hjem er jeg så trett at jeg kunne sovnet stående, og det er når jeg setter meg ned i sofaen at jeg virkelig kjenner smertene. Først da kjenner jeg hvor vondt jeg har. Hvor store smertene er akkurat den dagen.

Det å si at smerter er blitt en hverdagskost er kanskje feil ord å bruke. Men jeg kan ikke huske sist jeg hadde en dag uten smerter.
Jeg har hatt smerter i utrolig mange år, og det har slitt veldig på skolegangen min, mitt sosiale liv, egentlig hele livet mitt. Jeg gikk i mange år uten å vite hva som ga meg alle smertene. Jeg prøvde både fysioterapaut, kiropraktor, akupunktur osv. Men alt gjorde smertene mer intense. Etter jeg fikk diagnosen Fibromyalgi og fikk medisiner for det, har det kommet seg. Men jeg har fortsatt ikke en dag uten smerter, og jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne få oppleve det en gang..

Legen og lærerene sier at det bare er å trene så blir smertene mindre.
De skulle bare vist!
Hvordan kan de sitte der og tro at det vil hjelpe, når de ikke en gang vet hvordan mine smerter er, hvor mye jeg sliter med, hvor mye det kreves av meg både fysisk og psykisk å vere oppegående, og late som ingenting.
De har ikke peiling!  Så hvordan kan de sitte der å si det de gjør ?
Kanskje de tror det er for mitt eget beste. Men de vet ikke hvordan det er å ha det slik !

Ofte er jeg så sliten av alle smertene at jeg føler jeg står utenfor og ser meg selv leve. Jeg føler at kroppen min lever, men at jeg er en helt annen plass. Det er nesten som at jeg står på en hylle langt oppe på en høy vegg, mens kroppen min lever mitt liv, langt langt der nede på gulvet. Jeg føler at jeg blir oversett fordi jeg har en skjult funksjonshemming. Jeg føler at alle tror jeg lyver når jeg sier jeg ikke kan.

For mange som får en diagnose så hjelper det å prate med andre i samme situasjon. Andre som har vert der de er nå.
Jeg har aldri hatt noen å kunne prate me. Ingen som kan forstå mine smerter, eller hvordan det er å våkne hver dag med intense smerter. Hvordan det føles å kjenne beina svikte under seg på grunn av store smerter.

Mamma har samme sykdom som meg. Men hun har det ikke på samme måte.
Hva hjelper det da?
Hun har samme medisin som meg, så jeg kan spør henne om råd angående det, men det er så individuelt hvordan vi føler det.
Jeg skulle ønske jeg kunne møte noen i samme situasjon som meg. Noen som vet hvordan det er.

Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne leve et normalt tenåringsliv.
Leve et liv der jeg slapp å tenke på hva jeg kan gjøre eller ikke gjøre. Slippe å tenke på hva som kan gi meg smerter. Slippe å sitte inne i helgene, fordi jeg er så sliten at jeg ikke orker å treffe vennene mine.

Jeg skulle så gjerne ønske.



Random bilder fra Google.









Hybelkaniner - HVORFOR ?

    - DATO:
  • 29.jan.2010
  • - KLOKKA:
  • 17:20
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 3
På skolen idag satt vi å las om det å skrive kreative tekster. Vel, det er ikke akkurat det jeg skal skrive om nå. Derimot tenkte jeg å skrive om det som norsk boken brukte som eksempel. Nemlig HYBELKANINER!

Alle vet vi vel hva hybelkaniner er, og hvilke irriterende små kryp de er.
Vel, kanskje ikke rett å kalle de kryp, men siden de heter hybelKANINER, så sier jeg det fordi om :)

Hybelkaninene vet det å lure seg inn overalt, akkurat når det ikke passer, og så formerer de seg til mange flere hybelkaniner..
Jeg hater virkelig hybelkaninene. Skjønner liksom ikke helt hvorfor de fins.
Men, hver gang de dukker opp, så vet jeg at det er en ting å gjøre. Det er å vaske.

Men hybelkaninene er ikke så lette å fange.
Det er nesten som en katt som jakter på en mus. Han nermer seg forsiktig, og er der nesten, men SÅ stikker musen av og gjemmer seg.
De er nesten umulige å fange. Iallefall når man kommer med en støvsuger. Vel, noen er litt tamme, så de er lette å ta, men de største og mest utamme er sykt vanskelige.
De smyger seg unna og gjemmer seg med en gang du sier ordet vaske eller støvsuge, også dukker de opp igjen rett etter du er ferdig. For da vet de at du ikke gidder å begynne en gang til.

Men ikke nok med at hybelkaninene er slu og eksperter på å snike seg unna når du skal fange dem. De er også forferdelige, og utrolig ekle å se på! Det er nesten så jeg blir redd når jeg ser dem. Jeg blir iallefall kvalm.
Hvorfor finnes de egentlig ?

De eksemplene i Norsk boken min var i samband med en forfatter.
Altså, det var forfatteren som brukte hybelkaniner som eksempel når hun skulle forklare hvordan det var når hun ikke klarte å skrive noe.

Vel , jeg forstår det godt. Slik er det med meg også.
Jeg vet så inderlig godt hva jeg skal skrive, men når jeg skal begynne så forsvinner det. Så må jeg finne noe å gjøre på slik at ideene kommer tilbake, og forhåpentligvis, så forsvinner de ikke den gangen.



Hva synes du om hybelkaniner ?
Når / hvis du skal skrive noe, hva gjør du for at ideene ikke skal forsvinne før du får skrevet de ned ?










Dagens Tips.

    - DATO:
  • 28.jan.2010
  • - KLOKKA:
  • 19:00
  • - KATEGORI:
  • Meg
  • - KOMMENTARER: 2
Nå sitter jeg og skal lese til en prøve jeg skal ha imorgen. I samfunnsfag.
Jeg er ikke noe stor fan av samfunnsfag, men jeg må gjennom det, så da må jeg bare lese også.

Når jeg skal gjøre lekser eller jobbe med skolearbeid generelt, så hater jeg å ha håret fallende ned i ansiktet.
Så idag, når jeg da skulle sette opp håret ,så var der null hårstrikk tilgjengelig. Derimot var det mange klemmer tilgjengelig.

Slik ser det altså ut nå.


Det jeg gjorde for å få det slik var :

*Samlet håret slik det var som en løs hestehale.
*Deretter tok jeg klemmer rundt "hestehalen", slik det holdt seg fast.


Og vips, så var det slik :)

Enkelt som bare det , og håret er ikke lenger i veien når man skal lese til prøve eller gjøre skolearbeid :)

Mobbing - bevist eller ubevist ?

    - DATO:
  • 28.jan.2010
  • - KLOKKA:
  • 17:34
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 4
Mobbing er en fæl ting som desverre alt for mange personer opplever.

Det finnes mange typer mobbing. Kanskje noen mobber uten å ver psykisk klar over at de gjør det, kanskje noen bare mener de erter en person litt osv. Det finnes psykisk mobbing, fysisk mobbing, osv.. Det finnes så mange måter at jeg ikke kan nevne alle tror jeg.

Jeg skriver det innlegget her fordi jeg har så alt for mange tanker om mobbing. Ja, jeg har selv opplevd det, og jeg synes fortsatt det er fælt å møte på de som mobbet meg på barneskolen. Men hele tingen har gjort meg mye sterkere, og jeg vil så gjerne hjelpe andre som blir mobbet eller har blitt mobbet. Men det jeg skal skrive nå er ikke hvordan jeg ønsker å hjelpe andre, men det er bare for å få ut noen tanker angående mobbing.

De som blir mobbet har ofte sykt dårlig selvbilde, eller får det av mobbingen. Egentlig er de kjempe flinke og smarte mennesker, men selvbildet blir så ødelagt at man tror man ikke er verdt noe. At man er dum og bare er i veien.
Det er et slikt syn mobbing kan føre til.

Men de som mobber derimot. Jeg mener helt oppriktig at det er de som har det verst.
Siden de har så store problemer med seg selv eller  i hjemmet at de må ødelegge livet til andre mennesker. Suksessfulle mennesker. Smarte mennesker.
Det å mobbe andre får dem til å føle seg så mye bedre. Kanskje er det som en rus for dem å se at andre lider av ordene ,slagene eller sparkene som kommer mot dem ?

Mobbing er noe som alltid har vert, og som alltid vil vere.
Alle skolene og arbeidsplassene i Norge skal jo liksom gjøre alt for å hindre mobbing. Men uansett hvor mye man gjør, og hvor stor oversikt man har, så vil det ALLTID finnes mobbing. Og jeg mener at mobbing kanskje er noe av det verste som finnes. Hvordan går det an å vere så stygg mot sine medmennesker ?
Er det bare fordi man er sjalu på de fordi de har et bra og suksessfult liv ? Eller er det fordi en har så lite å gjøre at en må mobbe andre for å ha det gøy ?
Jeg skjønner det ikke. Men det kommer jeg vel kanskje ikke til å gjøre heller.

Den verste sorten av mobbing, mener jeg, er kanskje den over internett.
Det å mobbe andre over internett har blitt en dagligdags ting. Er det fordi man legger ut så mye om seg selv og livet sitt på internett at andre bare må slenge med leppene ?
Nettby, er kanskje den verste nettportalen når det gjelder mobbing. Når til og med Politiet går ut og advarer om mobbing på det nettstedet, så må det vel si seg selv at det er gale. Der legger man ut bilder av seg selv i nesten alle situasjoner. Har du ikke et perfekt utseende, er det garantert mange som slenger med leppene og gjør alt for å gjøre livet surt for deg.
Jeg synes det er fælt å se på! Det er fælt å lese! Og det gjør fysisk vondt å se / høre at noen kan vere så slem mot andre mennesker. Hvordan er samvittigheten til de som mobber ? Hvor er samvittigheten ?

Det å bli mobbet kan føre til så mye rart.
Man føler seg liten og ubrukelig. Tenker kanskje at man ikke er verdt noen ting, og at det enste verden vil er å bli kvitt deg. Kanskje starter man med selvskading, narkotika eller andre ting fordi man da føler at man skyver problemene bort.

Det er så alt for mange tanker som surrer rundt i hodet mitt når det gjelder mobbing.
Så alt for mange tanker jeg kanskje aldri vil få svar på. Så alt for mange tanker. Jeg finner ikke ord for å beskrive det egentlig.
Nå har jeg fått ned noen av tankene mine, så det hjelper litt.
Det hjelper alltid litt å lette på tankene. Bare få skrive dem ned.



Hva synes du om mobbing på internett ?
Hva synes du om mobbing generelt ?
Hva gjør du for å lette på tankene dine ?
Hva gjør du dersom du ser noen som blir mobbet / noen som mobber ?


Alle bildene er hentet fra Google.









Hvorfor har vi egentlig dialekt ?

    - DATO:
  • 27.jan.2010
  • - KLOKKA:
  • 18:49
  • - KATEGORI:
  • Tanker
  • - KOMMENTARER: 5
Dialekt.
Hva er egentlig dialekt ? Hvorfor har vi dialekt ?

Det finnes så utrolig mange spørsmål, og så utrolig mange svar.

Etter å ha fundert på dette en stund, har jeg kommet frem til noe.
Dialekt er noe vi har for at andre skal kunne vite hvor vi kommer fra. Dialekt er noe som hjelper oss til å bli nettopp den personen vi er. Det er liksom en del av personligheten våres.

Noen dialekter er enkle å forstå, mens andre er sinnsykt vanskelige. Men uansett hvor vanskelig en dialekt er, så går det faktisk an å forstå det, for alle dialekter har noen ord felles.

Jeg vet av erfaring at folk fra sørlandet, (Les : Sør for Otta) har store problemer med å forstå min dialekt. Ja, jeg vet at ikke alt ned i der er sørlandet, jeg vet det inderlig godt. Men jeg orker liksom ikke begynne å ramse opp alle kommunene og fylkene.
Det er også utrolig lett å ta en annen dialekt , og bruke den selv om du ikke er ifra den plassen.
Det vet jeg også av erfaring, for jeg har sykt lett for å ta andre dialekter.

Jeg har liksom min dialekt, som enkelte velger å kalle for møre dialekten. Jeg har også litt dialekt i fra Vågsøy, som enkelte kanskje velger å kalle Nordfjorddialekten.
Når jeg snakker med alle vennene mine i Ålesund, eller jeg drar til den plasssen,  så snakker jeg plutselig Ålesundsdialekten.
Det er helt merkelig, og jeg er fult klar over det selv. Men jeg klarer liksom ikke la vere.

Grunnen til at jeg har litt " Nordfjorddialekt" er rett og slett fordi Mamma bor i Måløy, og jeg har selv bodd der i noen år. Derfor den dialekten. :)

Men som jeg skrev lenger oppe. Dialekt er noe som beskriver deg som person. Det er liksom noe som følger deg uansett hvordan og hvor mye du forandrer deg. Det er noe som følger deg fra du blir født til du dør.
Og det er noe vi alle har.
Hvordan hadde vi vert om vi ikke hadde dialekt ? Hvordan ville det har vert om alle pratet likt ?

Helt til slutt tenkte jeg å ta med noen uttrykk som vi har her jeg bor.

Ka du tyte ette ?
Ej hekje, men ho hi ho he ho.
Årre heite de.
Hekje peiling.

Som dere kanskje ser, så er min dialekt slik :
Istedet for å si jeg ,så sier vi ej.
Istedet for har, så sier vi he.
Istedet for Har ikke , så sier vi hekje.

osv.

Jeg må bare få med det at jeg er utrolig stolt av min dialekt !



Hvilken dialekt har du ?
Snakker du flere forskjellige dialekter ?
Hvilken dialekt liker du best ?





Tillit

    - DATO:
  • 26.jan.2010
  • - KLOKKA:
  • 20:38
  • - KATEGORI:
  • Blogg
  • - KOMMENTARER: 0
Helt fra vi blir født til vi dør så opplever vi tillit.
Den første tilliten vi har er til foreldrene våre, når vi er barn er alt rosenrødt og foreldrene våre er alt vi vet og vi vet hvor godt og trygt det er.
Etter hvert som vi blir eldre blir det sosiale nettverket utvidet, verden blir mindre og mindre rosenrød. Vi opplever å få gode venner. Venner som vi har stor tillit til og som vi blir sviket av. Sviket av de vi tror er venner er alltid like stort, og gjør alltid like vondt. Men det som er så bra er at vi kommer oss over det, og vi finner nye venner, som blir bedre venner og som vi virkelig kan stole på.

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg faktisk skulle ønske jeg kunne vere barn hele livet.
At verden kun var rosenrød, ingen problemer.
Gutter viste vi ikke hva var, eller vi viste at pappa var gutt.  Mamma og pappa var de beste vennene vi hadde.
Problemer og dritt snakk fantes ikke. Angst var et utrolig vanskelig ord som vi ikke forstod.

Guud, som jeg skulle ønske jeg slapp å oppleve det store sviket som man opplever gang på gang på gang.
Det store sviket man aldri lærer av, men man blir grepet av hver gang.

Vel , jeg skal ikke sitte her å si at livet bare er dritt, og at tillit er det verste som er. For da lyver jeg.

Verden kan vere helt fantastisk. Verden kan vere rosenrød til en viss grad.
Om man er så heldig å ha fantastiske venner som vil gjøre alt de kan for at du skal ha det bra, at du aldri skal ha det vondt. Har du det vondt har de en skulder du kan gråte på, et ansikt du kan fortelle problemene dine til. Men man skal jo ikke bruke vennene sine til bare å prate med de når ting er dritt. Noe av det viktigste man kanskje gjør er å virkelig vere en god venn tilbake. Vere sammen med dem når livet også er fantastisk. Om de da stiller opp for deg når ting er vanskelig, da er de ekte venner. Om de ikke forteller andre det du forteller dem, så er de ekte venner.

På mine 18 år på ræva, så har jeg opplevd kanskje alt for mye. Kanskje har jeg opplevd mer enn hva de på min alder skal. Men det har bare gjort meg mye sterkere.
Av de som er mine venner idag så vet jeg hvem som er mine ekte venner, hvem som er gode venner, hvem jeg ikke kan stole på, hvem jeg kan stole på osv.
Og jeg er utrolig glad jeg har funnet det ut.  Men uansett om folk ikke er ekte venner, eller kjempe gode venner, så er jeg faktisk glad i dem.
Jeg stiller opp for dem som er mine venner, jeg vil hjelpe dem. Det verste jeg vet er å se folk som har det vondt, folk som sliter. Jeg vil så inderlig hjelpe. Det er ikke alltid jeg vet hvordan jeg skal hjelpe, eller hva jeg skal gjøre for å hjelpe. Kanskje kan jeg ikke hjelpe i det hele tatt ?
Jeg mener iallefall det er verdt å prøve. Om det så gjør at jeg brenner meg noe sykt, og risikerer å få en hel haug med rykter på meg eller noe sånt, så har jeg stilt opp, og jeg har prøvd å hjelpe.

Det er mange personer jeg har tillit til. Kanskje til og med noen jeg later som jeg har tillit til. Men poenget er. At i et vennskap er tillit et must for at vennskapet skal vere et godt vennskap, et bra vennskap.
Jeg mener at det ikke er noe bra vennskap dersom tilliten ikke er der.

Det blir nesten det samme som med to personer som er kjærester.
Hvordan skal forholdet kunne fungere dersom der ikke er tillit ? Da fungerer det ikke.

Min konklusjon er altså at tillit er en bra ting. Det er en god ting.
Og det er noe som må vere der for at alle forhold skal fungere. Enten det er venneforhold eller kjæresteforhold.

Og, jeg er fantastisk glad i mine venner!







bloggurat.

    - DATO:
  • 26.jan.2010
  • - KLOKKA:
  • 17:02
  • - KATEGORI:
  • Blogg
  • - KOMMENTARER: 0
På den forrige bloggen min så var jeg presentert på bloggurat.
Og jeg tenkte å gjøre det samme med denne bloggen.

Er ikke du registrert der men ønsker å bli det ?

Registrer deg ved å følge linken under.

Jeg har forresten <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/c2860e02909e6e88531dfea5c7201850c1c6d307">presentert bloggen min</a> på Bloggurat.
Les mer i arkivet » Oktober 2011 » September 2011 » August 2011
hits