Anne Mette

Dagen har gått sakte idag. Det har vært lite å finne på og jeg har lengtet etter å faktisk kunne finne på noe. Jeg har nesten bare gått rundt og ventet på beskjed om jeg får besøk eller ikke. Og endelig så fikk jeg telefon. Det ser nok dessverre mørkt ute. Bilen vil ikke fungere skikkelig. Men om det er noe folk kan ordne idag eller ikke må jeg vente litt til for å få vite. Jeg krysser fingrene. Men det gjenstår å se.

Bare for å få tiden til å gå litt fortere , så tenkte jeg at jeg skulle prøve å trene litt. Det er lenge siden sist nå. Fordi jeg har vært lite i Sykkylven og fordi formen er så varierende. Et øyeblikk så kan jeg trene , det neste øyeblikket så er jeg sengeliggende. Det er travelt å ha det sånn. Men idag bestemte jeg meg rett og slett for at jeg skulle prøve å trene. Jeg klarte ikke en time en gang. Men det gjorde både godt og vondt den lille tiden jeg trente. Fikk trene en del styrke og jeg merker at venstre foten har mistet all den styrken jeg klarte å trene opp. Den visnet litt bort og det ble rett og slett vondt å trene. Det var da jeg fant ut at det va lurest å stoppe siden jeg også skulle kjøre tilbake dit jeg bor. Jeg priset meg lykkelig for at onkel har automat gir på bilen. Da ble det så mye enklere å kjøre med en gang.