Paranoid og angst - En dårlig kombinasjon

    - Dato:
  • 18.01.2012
  • - Klokken:
  • 20:11
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener: 2

Bare ved å høre ordene så kjenner jeg pulsen stiger. Jeg kjenner hjertet pumper raskere. Angsten kommer sigende alt for fort og jeg blir dårlig. Jeg har sluppet unna den angsten en stund, men nå har den bestemt at det er på tide å komme tilbake. Liker jeg det ? Nei , langt ifra. Aller helst skulle jeg sett at jeg slapp unna alt det her.

Men egentlig så hadde jeg vært fornøyd om den bare var slik som tidligere. Jeg liker ikke når den er sånn den er nå. Jeg liker ikke at jeg ikke kan gå ut døren. At jeg ikke en gang klarer å dra på butikken , eller at jeg ikke kan dra ut å møte folk. Trening og psykologtimer er det jeg klarer å komme meg på. Alt annet er et sant mareritt. Et mareritt som forfølger meg overalt hvor jeg er. Et mareritt som tar fra meg den livskvaliteten jeg en gang hadde. Det ødelegger hverdagen min så inderlig. Det gjør meg lenket til hjemmet. Lenket til sofaen fordi angsten gjør meg dårlig.

Jeg merker at jeg er ganske paranoid når jeg er ute blant folk. Hvorfor må alle se på meg , granske meg opp og ned ? Det føles som om alle kan se på meg hva som feiler meg , hva jeg sliter med. Det er som om alle tenker at jeg er den retarden. Som om alle ser at jeg har dårlig selvbilde , at jeg sliter med angst og depresjon , eller at jeg er hardt rammet av Fibromyalgi. Det er vel kanskje bare jeg som føler det er slik , men det hjelper liksom ikke så mye på at det er kun jeg som føler det er slik. Det gjør meg ikke så mye mer trygg at det gjør noe. Det gjør meg så lenket til alle vennene mine siden jeg ikke kan dra noen plass alene. At jeg alltid må ha med meg noen eller alltid ha telefonen i hånden i tilfelle noe skulle skje. Jeg hater det å føle meg utrygg hele tiden. Ikke kunne dra noen plass alene. Det er såvidt jeg kan bevege meg rundt om i leiligheten alene. Den minste lille lyd eller edderkopp gjør meg så utrolig redd og utrygg. Selv om jeg vet hvor lyden kommer fra så hjelper det ikke i det hele tatt. Er jeg alene hjemme må jeg ha musikk hele tiden eller så klarer jeg ikke å være her. Å gå ut å gå tur alene kan jeg bare drømme om.

Mer enn noe så ønsker jeg angsten langt bort , jeg ønsker å få tilbake den hverdagen jeg hadde. Hverdagen hvor jeg kunne dra noen plass alene. Hvor jeg kunne gå på Amfi Moa alene uten å bli helt paranoid. Når jeg kunne gjøre alt jeg ville i leiligheten. Åh , som jeg savner det !
Jeg skulle også ønske spiseforstyrrelsen kunne forsvinne langt bort. Slik at jeg kunne spise normalt igjen. Jeg vil så gjerne få tilbake det livet og den hverdagen jeg hadde.



Dette bildet passer nok ikke helt å ta med , men jeg måtte bare.




2 kommentarer

netteinatta

21.01.2012 kl.00:47

Stå på! Du e ei fantastisk jente! En dag so kjeme alt til å bli masse bedre for dei, de må de berre!

Beundra virkeli styrken din Anne Mette!:) Gla i dei vennen <3

Anne Mette

21.01.2012 kl.01:09

netteinatta:

Aww ! Tusen tusen takk vennen <3 Trenger virkelig en opptur snart, så jeg håper den kommer. Kanskje når jeg flytter? Hvem vet.

Det gir meg mye motivasjon til å stå på å kjempe videre når jeg får høre hvordan dere beundrer styrken min. Dere beundrer en styrke jeg ikke var klar over at jeg selv hadde.

Glad i deg også vennen <3 Savner deg!

Skriv noen ord

hits