Det psykiske : Å komme seg styrket ut av det

    - Dato:
  • 27.11.2011
  • - Klokken:
  • 18:01
  • - Kategori:
  • Tanker
  • - Hilsener: 5

Aller først så vil jeg bare si at det er valgfritt å lese ! Ingen må lese det jeg skriver. Liker du det ikke så må du ikke. Jeg har heller ikke til hensikt å henge ut noen på bloggen. Jeg skriver om mitt liv , mine følelser og tanker.


Det er en stor prosent av Norges befolkning som har psykiske problemer. Kanskje flere enn vi er klar over. Mange velger å være åpne om problemene sine , mens andre holder det for seg selv.
Jeg er en av de mange som velger å være åpen om det. For meg så er det det som er det beste. Det er liksom ikke noe alternativ å holde det skjult. Jeg har tidligere skrevet om det på bloggen og fordi det ble en del styr så valgte jeg å kutte ut. Men nå prøver jeg igjen.

Jeg har i noen år slitt med psykiske problemer. Og det har vært med på å formet meg som person. Jeg har kommet meg styrket ut av det jeg har slitt med. Jeg har diagnosen depresjon og jeg sliter med angst i tillegg. En hverdag med angst og depresjon er ikke noe som jeg unner noen , men samtidig så kan jeg ikke lenger forestille meg et liv uten , fordi jeg ikke husker hvordan det er å leve uten angst og depresjon. Ved å være åpen om hva jeg sliter med så kan jeg hjelpe noen. Jeg kan komme med råd om hvordan en skal få en greiest mulig hverdag med psykiske problemer. Og det er det jeg ønsker. Jeg ønsker å kunne hjelpe andre som også sliter.

Selv om jeg er åpen om mine problemer, så er det ikke slik at jeg roper det ut til alle jeg møter , men jeg er åpen om det til de jeg kjenner. Jeg er åpen om at jeg går til psykolog for å få hjelp til å takle mine psykiske problemer. Jeg er åpen om at jeg sliter. Jeg er åpen om hva jeg sliter med.

Men selv om jeg har diagnosen moderat depresjon og jeg sliter med fobisk angst så er det ikke bare det historien min inneholder. Tidligere så var selvskading en del av dagsplanen min. Det ble til en ting jeg bare måtte gjøre hver dag for å få ut all den smerten jeg hadde inni meg. Det å se det ferske såret på armen og se blodet piple ut var som en befrielse. Det var da jeg følte meg tilfreds. Jeg følte at den smerten jeg hadde inni meg forsvant med en gang såret var der. Det er nå fire år siden jeg kuttet det ut. Når depresjonen er som verst og alt ser mørkt ut da savner jeg selvskadingen , men samtidig så er jeg glad for at jeg kom meg ut av det. Arrene som jeg har på armene er små og lyse idag , men likevel så ser jeg de godt. De vil alltid være der og minne meg på den smerten jeg en gang holdt inni meg.

Selv om selvskading en gang hjalp meg , så er det det siste jeg anbefaler folk å gjøre. Jeg tenkte ikke på hvordan armene mine ville se ut idag , og det angrer jeg på. For det burde jeg virkelig ha gjort. Heldigvis så var ikke min selvskading av de mest ekstreme. Det er jeg glad for. Jeg er glad for at jeg klarte å stoppe i tide. Men det var ikke bare det å kutte meg selv jeg gjorde , nei , jeg gjorde det jeg kunne for å skade meg selv. Jeg måtte bare. Lenger oppe så skrev jeg også at jeg var suicidal. Og ja , det var jeg. Det var ofte jeg drømte at det var bedre å ikke våkne opp enn å leve det livet jeg hadde.

Som dere sikkert skjønner så har jeg en turbulent historie. I mange år har jeg gått til psykolog for å få hjelp. Jeg har byttet mellom Volda og Nordfjordeid , og nå er det Ålesund. Jeg var på møte på UPA for å bli innlagt der , noe jeg ikke ble.
Men midt opp i alt styret med psykolog og alt det der så har jeg lært at det viktigste en har det er venner som en kan snakke med dersom det er noe. Venner som er der for deg og hjelper deg opp når du trenger det. Det å ha gode venner er gull verdt !

Sliter du psykisk og trenger noen å snakke med ? Kanskje du bare trenger råd og tips om hvordan du kan få en bedre hverdag ?
Da kan du sende en mail til anne_mette_thunem@hotmail.com. Så skal jeg gjøre mitt beste for å hjelpe akkurat deg !

 

Bildet er lånt fra Google.no

 

Skulle legge inn flere bilder , men blogg.no var vist ikke helt enig i det.

 

5 kommentarer

scorsese86

27.11.2011 kl.18:07

Dette var veldig vanskelig å lese, siden jeg kjenner meg så godt igjen i det hele.

Du er en sterk jente som deler din historie. Selvskading var også noe jeg sleit med lenge. Nå har jeg holdt meg unna det i to år, og jeg vet jeg har klart å kvitte meg med akkurat dette, slik som du også har gjort.

Depresjonen kommer og går, men det er først og fremst angsten som plager meg, og har vel egentlig gjort det mer eller mindre siden jeg var ca. 18 år. Det er mange grunnen til mine problemer, grunner jeg ikke forsto før jeg hadde gått en stund i terapi.

Har du det slik at du av og til bare begynner å gråte? Fordi du er fortvilt over din egen situasjon, fordi du føler at ingenting går din vei? Hvordan takler du slike situasjoner?

Ida Alice

27.11.2011 kl.18:24

Heilt enig med Ivan! Vondt å lese for eg veit veldig godt ka du går gjennom, og eg kjenne smertene.. Gjer meg vondt at noen eg er glad i skal ha det så vondt! Unna forsovidt ikkje noken å måtte gå gjennom dette!

Og det må eg sei til dåkke begge, dåkke e begge sterke ! Sjølvskading er virkelig vanskelig å komme seg vekk frå, eg må innrømme eg har hatt tilbakefall nokre ganga.. Så eg e stolt over dåkke begge, Anne Mette og Ivan :)

Og det tar mot å tørre å vere open om problema sine, du e tøff Søta mi ! <3

scorsese86

27.11.2011 kl.18:27

Svar:

Takk for svar:)

Jeg er veldig plaget med den gråtingen, og jeg føler ofte skyld over at jeg er så trist, fordi det er vel egentlig ingen grunn til at jeg skal være så lei meg hele tiden. Jeg straffer meg selv med å kutte bånd til personer fordi jeg føler jeg ikke fortjener å ha venner, og at det er best at jeg er ensom. Men det tar på deg også, selvsagt og være alene hele tiden.

Jeg har vanskeligheter for å fortelle personer, som f.eks. mamma at jeg har det vondt fordi jeg vil ikke plage henne med mine problemer, og jeg vil heller ikke at hun skal bekymre seg over meg, om du forstår hva jeg mener.

Det er bare en sånn dag... det passet egentlig med det innlegget ditt.

scorsese86

27.11.2011 kl.18:49

Svar:

Mamma vet at jeg har problemer, det er bare det at jeg vil ikke ringe og klage hver eneste gang jeg har en dårlig dag... jeg føler det kan bli for mye.

Jeg skal prøve det med det positive... det er jo bare det at når jeg klarer å finne en positiv egenskap så finner jeg ofte tre negative... typisk.

Ida Alice

27.11.2011 kl.18:55

SV: Heilt enig med deg (: Og Selvfølgelig får du støttande kommentarar, dei som ikkje lika det du skrive treng ikkje lese det!

Eg er glad du har komt deg ut av det Vennen! Du fortjena kun å ha det bra!<3

Skriv noen ord

hits