Gjesteinnlegg nr1.

Da var det en person som hadde en historie hun ville dele med mine lesere. En veldig sterk historie , men med et stor budskap. S jeg anbefaler alle lese den historien her :)

Har du en historie du vil dele ? Da sender du den til privatetanker@hotmail.com . Ogs m du huske si ifra om du nsker vre anonym eller ikke.

Det skjedde noe med teksten etter jeg la inn skillestreken , men jeg hper dere klarer lese historien likevel.

Vi begynte snakke over MSN, og allerede der begikk jeg min frste feil. Som mange jenter p min alder likte jeg feste, og p akkurat denne festen, som jeg fortelte han om, hadde jeg byttet bukse med noen. Vi var enda ikke et par, og ingen s mine "private deler" siden jeg hadde p meg en lang topp, men han reagerte negativt p det likevel.
Noen dager senere ble vi et par. Vi hadde ikke mtt hverandre enda, men han hadde allerede bestilt biletter til komme beske meg. som var om bare noen f dager. Siden jeg ikke hadde mtt han fr bestemte jeg meg for ha med en venn p vrt frste mte. Det trengtes egentlig ikke, siden alt gikk bra, og han var akkurat den personen han hadde utgitt seg for.
Han var hos meg i 4 dager, og de dagene var ganske fine. Vi snakket om alt og ingenting, og jeg fortalte historien om hvorfor jeg og min forrige kjreste gjorde det slutt, noe som da var over ett r siden. Da virket det harmlst, men senere skulle jeg f vite at det ikke var en god ide.
Da han reiste hjem ble jeg med han, og var der i en uke. Denne uken gikk ogs bra, men neste gang jeg mtta han ville alt endre seg. Jeg reiste tilbake til han, og vi dro sammen med familien hans p hytta. Den frste dagen her gikk bra, men etter det begynte han behandle meg som luft. Om han sto i ei drpning og jeg skulle forbi han, ville han ikke g til side, slik at jeg kom meg lettere forbi. Og om jeg skulle kle p meg skoene mine, som sto ved siden av hans sko som han nettopp hadde tatt p, ville han heller ikke flytte seg, slik at det ble lettere for meg.
Etter at dette hadde pgtt i to dager ville jeg prve snakke med han om det. Det eneste som skjedde var at han ropte "vil du vre s snill g" med et s sint uttrykk i ansiktet, at han nesten lignet en demon. Jeg ble s redd at jeg gikk inn og begynte skrive en SMS om det jeg ville si. For denne gangen hjalp det. Det var ogs forste gangen jeg grt p grunn av han.
Neste gang han ble sint var den frste gangen han dela noe. Denne gangen var det bare et sengelaken. Jeg prvde mange ting den gangen,forl f han i bedre humr, men ble avvist. Det var ogs etter dette han begynte snakke om sin eks-kjreste, og hvor mye han bde savnet og elsket henne, og nsket hun ville komme tilbake. Det gjorde meg veldig vondt hre dette, men jeg latet som om jeg ikke brydde meg.
Vi kranglet oftere og oftere. Det var hele tiden om det samme, men til tross for det s begynte alt i det sm, og bygget seg opp. Det var alltid om hvor bedriten jeg var for ha byttet bukse med noen p en fest, hvor mye jeg savnet eksen min (noe jeg ikke gjorde) fordi jeg snakka om han p vrt frste mte og en hel masse smting (for eksempel at jeg en gang glemte bestille en billett til han, at jeg holdte kontakt med min far (min far var alltid vanskelig mot meg), og at jeg kledde meg feil iflge han.
Hver gang vi kranglet om det ba jeg om unnskyldning, men neste dag var det allerede et problem igjen. Men jeg fikk svi for tingene om og om igjen likevel. Enten med at han kjeftet p meg, eller ved han han gjorde noe for sre meg. P min 19 rs bursdag ringte han meg for fortelle at han hadde vrt lett etter eksen sin og at han hatet meg for ha sendt et hjerte til en venninne p facebook. Denne gangen flte jeg at han hadde gtt for langt, og jeg gjorde det slutt med han. Noen minutter senere fikk jeg en SMS hvor han beklagde, og sa jeg var et fint og fantastisk menneske. Jeg tok han tilbake.
Han klagde fortsatt mer p meg. N ogs p utseende mitt, noe som gjorde at jeg begynte slanke meg, p feil mte. Frre mltider om dagen, og de f jeg hadde var utrolig sm. Om jeg hadde muligheten droppet jeg spise noen dager. Jeg gikk ned 10 kilo p en og en halv mned, og min BMI var nede p 16. Dette resulterte i at det noen ganger svartnet for meg nr jeg reiste meg, men jeg brydde meg ikke noe srlig om det. Helt til en morgen da jeg skulle p do. Jeg besvimte to ganger p under 3 minutter, og ble derfor tatt til legen. Rutine nr det er besvimelses-hendelser, tar man en EKG test. (For det som ikke vet hva EKG er, s fester man sm elektroder p kroppen, og det mler hjertryttmen, eller noe snt). Jeg mtte at en slik test, og mtte derfor kle av meg.
Man skulle tro han ville vre ppassende og bekymret for meg da vi kom hjem fra sykehuset. Han kalte meg "nurce stripper", for s ignorere meg resten av dagen. Senere psto han at jeg likte at sykepleieren s meg halvnaken og at jeg var lykkelig over kle av meg. N hadde han en ting til han kunne hakke ned p meg med, og noen dager senere dela han sin TV i raseri, for s forske kaste mobilen sin p meg. Heldig som jeg var, s bommet han.
Jeg var tilbake hjemme der jeg bodde (13 timer med tog borte fra han) men vi kranglet fortsatt hver dag. Han kalte meg ting hele tiden. Drittunge, bedritne hore, stygg, jvel O.S.V. jeg grt hver dag, og ofte flere ganger om dagen. Hvorfor forlot jeg han ikke? Jeg hadde et hp om at ting skulle bli bedre. Det lovet han meg jo. Og om jeg sa at jeg var lei, truet han med ta livet sitt. Jeg spurte mange ganger om hvorfor han ikke forlot meg, nr han synes jeg var s bedriten. "jeg synes det er hselig vre sammen med mange forskjellige. Jeg skulle nske du var min frste, og at jeg var din frste".
Jeg begynte skole, men etter tre dager sluttet jeg, p grunn av han. Det var for vanskelig sitte p skolen og holde trene tilbake. Den siste dagen jeg var p skolen trodde jeg han var d. Vi hadde kranglet dagen fr, hvor han hadde truet med ta livet sitt, for s plutselig slutte svare. Jeg prvde kontakte han dagen etter vi hadde kranglet ogs, men han svarte stadig ikke. Ikke fr p kvelden, hvor vi nok en gang kranglet.
Jeg reiste nok en gang for beske han. Det gikk bra den frste uken, til han plutselig hadde en dag med raseriutbrudd hele dagen. Han dela mange ting rundt seg og helt p slutten av dagen kastet han en stol p meg. Det var heldigvis en veldig myk stol, s jeg fikk ingen skader, men frykten var sterk nok.
Jeg var hos han en mned denne gangen, og mot slutten av oppholdet bestemte vi oss for g ut p byen. Han var ute p dansegulvet, og jeg satt derfor alene helt til en gutt satte seg for snakke med meg. Dette gjorde at han ble s sint at han slo meg tre ganger. Resten av oppholdet sa vi ikke ett ord til hverandre.
Jeg reiste hjem igjen, og nedelig tok jeg til mot og fortalte alt til min mor. Hun motet meg opp til forlate han, noe som tok meg to mneder. Den frste gangen jeg fortalte han at n hadde jeg ftt nok, og at det var slutt, begynte han med fortelle hvor hyt han elsket meg og hvor vakker jeg var. Frst ga jeg inn, og tok han til meg. Men da det bare noen dager senere var tilbake til at jeg var en drittsekk, bestemte jeg meg for g fra han igjen.
Mnstret gjenntok seg mange ganger. Ene dagen truet han med selvmord, og at han nsket knuse trynet mitt. Neste dag elsket han meg og lfter om at ting skulle bli bedre. Han kunne ogs fortelle meg at jeg aldri ville finne noen som var s bra som han. Ikke jeg, siden jeg var slik en bedriten jente. Han psto jeg hadde mange psykiske problemer (angst, depresjon og at jeg var nevrotisk), at jeg trengte hjelp av psykolog, og nr jeg hadde ftt det ville alt bli bra. Jeg har snakket med mennekser senere, og jeg liker ikke av noen av disse tingene. Det eneste "problemet" jeg har, er at jeg er beskjeden, og derfor stille.
Etter to mneder med det samme om og om igjen viste jeg bare motstand. Jeg ga ikke inn for hans snillhet, noe som fikk han til klage mer p hvor bedriten jeg var. Til slutt, en dag etter mye krangling, sa han helt uten videre "hadet", og siden da har jeg faktisk aldri hrt fra han. Jeg liker tenke at jeg kom meg bort fra det lett, selv om det var veldig tungt for meg. Og selv om jeg ikke var lykkelig, ble jeg trist da det var over.
Dette er en kort versjon av min historie.
N har jeg en ny kjreste, som er utrolig kjrlig og snill mot meg. Han kjenner min historie bedre enn noen annen, og han har vist meg hvor feil det forrige forholdet var. Selv liker jeg si at jeg gikk fra helvette til himmelen.
Hovedgrunnen til at jeg vil ut med min historie er at jeg vet at den ikke er unik. Der er mange mennesker i min situasjon, og jeg har et hp om at min historie kan vise at det er feil, om man er trist hver dag p grunn av sin kjreste. Jeg har en teori om at man elsker dem man har det bra sammen med. Jeg trodde jeg hadde det bra sammen med min eks, men har innsett n, som jeg virkelig har det bra, at jeg ble lurt til tro at jeg hadde det bra. Lurt bde av meg selv og av min eks.

4 kommentarer

hannem

19.08.2011 kl.22:06

Slike mennesker som denne mannen hun beskriver er livsfarlige leve sammen med. De er i stand til bryte ned selvbildet og psyken hos partneren/kjresten. Dette forgr over tid, og gjerne p en mte som fr andre til fle seg skyldige, og p en ofte umerkelig mte. Jeg vil karakterisere vedkommende som psykopat, i det minste at han har psykopatiske trekk, en person med sterk personlighetsforstyrrelse og med manglende evne til empati for andre mennesker. Dette gr srlig ut over de nrmeste (kjreste, ektefelle, barn).

Kjenner jeg blir veldig opprrt nr jeg leser historia du gjengir. Har heldigvis ikke opplevd noe snt, men jeg tenker at ingen bli behandla snn av kjresten sin.

Anne Mette

19.08.2011 kl.22:46

hannem:

Synes du beskriver tankene veldig godt Hannem. Jeg har aldri opplevd noe slikt selv heldigvis , og jeg hper jeg slipper gjre det. For det er virkelig tydelig at ingen fortjener oppleve noe s flt og forferdelig. Ikke minst traumatiserende.

Ida Alice

23.08.2011 kl.20:27

Denne historia var virkelig sterk! Og eg syns evig synd i ho og andre som mtte g gjennom dette!

Og imponert over henne at ho var sterk nok til komme seg ut ! Det vise styrke, e virkelig eit forbilde for andre som mtte vere i samme situasjon!

Og det var veldig kjekt lese at ho har funne kjrligheten - virkelig kjrlighet ! :)

Anne Mette

23.08.2011 kl.20:57

Ida Alice: Helt enig med deg vennen :)

Skriv noen ord

hits