Leserspørsmål : Karriere , jobb og Fibromyalgi





Denne kommentaren fikk jeg igår. Og siden ønsket var at jeg skulle lage et innlegg om det så skal jeg så klart gjøre det.

Først så må jeg få påpeke at de som har Fibromyalgi opplever det forskjellig. Sykdommen er ikke lik hos noen selv om vi alle har omtrent de samme symptomene. Det jeg nå gjør er å skrive slik jeg har det.

Jeg opplever selv at jeg er hardt rammet av sykdommen. Jeg har ikke jobbet siden sommeren 2010. Planen videre var jo så klart at jeg skulle jobbe som lærling. Men kroppen klarte ikke mer og siden den gangen så har jeg blitt verre og verre. Da begynte kampen. Både for å få den behandlingen jeg trengte og så mye mer. Heldigvis så har jeg nå en fantastisk fastlege som virkelig tar meg på alvor og som gjør det han kan for at jeg skal få den hjelpen jeg trenger. Det at han er villig til å gjøre det som er for at jeg skal få den behandlingen jeg trenger har resultert i at jeg nå har oppfølging hos Smertepoliklinikken ved Ålesund Sykehus , jeg har nettopp fullført et rehabiliteringsopphold på Muritunet i Valldal og jeg har nå begynt med psykolog ved Psykiatrisk Poliklinikk i Ålesund. Jeg har også fått medisin som hjelper meg mye og som gjør at jeg klarer å holde meg oppegående. På de dårligste dagene så er det ikke mye medisinen hjelper , men litt er jo bedre enn ingenting. 

Men medisinen alene er ikke nok til å holde meg oppegående gjennom en dag. Jeg er veldig flink til å presse meg selv , si til meg selv at jeg skal klare det og at jeg må klare det. Det å presse seg selv så mye er ikke bra over lengre tid , og det igjen gjør jo at jeg får de dårlige dagene mye oftere. Men noen dårlige dager innimellom klarer jeg.

For at jeg skal klare å jobbe i fremtiden så må jeg også kunne presse meg. Kroppen fungerer ikke før ca midt på dag så det å skulle jobbe å stå opp tidlig gjør jo at jeg da må presse meg selv mye for å klare det. Men finner jeg en jobb jeg trives med og som jeg klarer så er jeg villig til det meste. Men uansett så kommer jeg nok ikke til å klare å jobbe 100% . Noengang. Det har jeg på en måte gitt opp. Og det er fordi jeg såg hvordan kroppen og sykdommen ble etter at jeg jobbet 100% i fjor sommer.  Men jobbe , ja det kommer jeg til å klare. Det skal jeg klare. Men skal jeg klare det så må jeg nok ha en del hjelp av NAV. Heldigvis så har jeg NAV bak meg nå og det har hjulpet meg mye. Ikke minst økonomi - messig. 

Når det gjelder karriere så er det ikke lett å finne den som passer. Jeg har allerede prøvd en og funnet ut at den ikke fungerte. Og helt siden August 2010 så har jeg tenkt å tenkt å tenkt å tenkt enda litt til på hvilken utdanning som kan passe meg. Og det er ikke lett. Ikke i det hele tatt. Den utdanningen jeg først satset på var innen Helse. Jeg gikk skole og mangler kun lærlingtid og fagbrev på å være Helsefagarbeider. Den gangen satset jeg mer på hva jeg ville og hadde lyst til isteden for hva jeg kunne takle med tanke på sykdommen. Jeg fant ut at jeg ikke kan gjøre det igjen. Så nå har jeg søkt på Medie og Kommunikasjon , jeg har lyst å følge drømmen om å bli fotograf. Jeg tror og håper at det også er en utdanning som jeg kan takle sykdomsmessig. Dersom jeg ikke gjør det så vet jeg ikke hva jeg skal satse på. Men jeg tar dag for dag. Jeg vet jo ennå ikke om jeg kommer innpå skole så jeg bruker ikke tid på å bekymre meg for hva som skjer dersom jeg ikke klarer utdanningen. 

Det som er med sykdommen er jo at jeg aldri vet hvordan morgendagen vil bli. Jeg vet ikke hvordan sykdommen har utviklet seg om 1 måned eller kanskje 3 måneder. Jeg vet ikke om jeg er verre eller om jeg blir bedre. Selvklart håper jeg at jeg skal bli bedre.  


Kjære Ivan. Jeg håper du fikk svar på det du lurte på. Skulle du lure på noe mer så er det bare å spør. Skulle noen lure på noe mer så er det bare å spør. Jeg setter stor pris på alle tilbakemeldinger og kommentarer. 
Jeg må også få si at det var utrolig hyggelig å få vite at jeg er en av dine favorittbloggere. Det setter jeg stor pris på.  


 





5 kommentarer

Scorsese86

30.06.2011 kl.21:02

Tusen takk for svaret:)

Da vet jeg litt mer, og jeg håper at din drøm som fotograf kan bli en realitet. Jeg håper også at du får den støtten som trengs av NAV, (av diverse grunner er jeg veldig skeptisk til denn gjengen, men de kan ha forbedret seg).

Har du snakket med andre med fibromylagi som er eldre enn deg om jobber?

Forresten: jeg regner med det bildet helt nederst var til meg. Uansett, det var kjempeflott:) Dvs. du er kjempeflott:)

hannem

30.06.2011 kl.23:05

Nå er vel ikke fibromyalgi et syndrom, selv om betegnelsen egentlig ikke er feil, ifølge betydninga av ordet. (Mener å huske at syndrom betyr samling av symptomer, og det stemmer jo egentlig ganske bra.) Så spennende at du prøver deg på Media og kommunikasjon. Da kan du søke fritak fra fellesfagene, slik at du kan konsentrere deg om "programfagene". Du er flink å fotografere, så det er jo noe som kan videreutvikles. Eneste ulempen er de tunge fotobagene, men det finner du sikkert ei løsning på. :-) Har fibromyalgi selv også, var heldigvis 50 da jeg fikk diagnosen., etter å hatt symptomer i opp til 10 år. Syns det er vondt å lese om hvor hardt plaga du er, og i så ung alder. Er selv lærer, og jeg sliter litt i de mest stressende periodene på jobb. Fordelen i min jobb er at jeg kan planlegge slik at jeg f.eks. slipper å få inn alle prøver/innleveringer til retting samtidig.

Anne Mette

01.07.2011 kl.12:29

hannem:

Hei Hannem ! Selv om mange mener at Fibro ikke er et syndrom så er det som du sier. Syndrom betyr samling av symptomer og det er jo det fibro egentlig er. Så det stemmer jo litt. Fotografering er en lidenskap for meg og drømmen er virkelig å få den utdanningen, men på grunn av NAV så må jeg nok legge det på is enda et år.

Leit å høre at du hadde symptomer i så mange år før du fikk en diagnose. Jeg derimot hadde symptomer i fire år før jeg fikk diagnosen. Det å finne en jobb som passer seg er nok noe av det viktigste med sykdommen , men det er ikke noe lett.

hannem

01.07.2011 kl.15:31

Hei igjen. Jeg så vel ikke alle symptomene, de kom litt etter hvert. I en periode med mer ansvar på jobb ble jeg sykemeldt i flere omganger. Etter noen runder - og etter at jeg hadde foreslått diagnosen ble den bekrefta av revmatolog. Jeg ble varig ufør i 60% i vinter, orker ikke å jobbe mer enn de 40%. Da klarer jeg å balansere utmattelse og smerter uten å måtte ta medikamenter, i alle fall så langt. Ønsker ikke å måtte ta smertestillende for å kunne være i jobb og har heldigvis fått støtte av legen på det. :-) Men respekterer at andre har gjort andre vurderinger. Det viktigste er at man finner en slags balanse i livet, etter min mening. Lykke til!

Anne Mette

02.07.2011 kl.01:00

hannem:

Ja jeg er enig der. Det viktigste er absolutt å finne en slags balanse i livet. En balanse mellom smerter , utmattelse og medikamenter. Jeg for min del hadde ikke klart en hverdag uten medikamenter. Men det er fordi jeg har så sterke smerter at jeg knapt klarer noe som helst før utmattelsen tar over.

Jeg er glad for at du har funnet din balanse i livet :) Lykke til du også :)

Skriv noen ord

hits