Anne Mette

Jeg har tenkt litt på det med organdonasjon den siste tiden. Altså , man vet jo aldri når livet tar slutt. Og jeg tenker som så at når mitt liv tar slutt , og min kropp ikke lenger har bruk for organene, så kan det jo være noen som trenger akkurat min nyre f.eks for å få leve. Hvorfor kan da ikke den personen få den nyren som jeg ikke har bruk for ? Jeg redder jo et liv på den måten. Og er det noe jeg virkelig liker å gjøre så er det å hjelpe andre mennesker. Hver gang jeg får hjelpe et annet menneske da føler jeg at den dagen har jeg virkelig gjort en utrolig god gjerning. Den følelsen av å ha gjort en utrolig god gjerning , det er en god følelse. 

Og det å få redde et annet liv , det må være en enda bedre følelse. Tror jeg iallefall. Altså , jeg vet jo ikke hvordan det vil føles når jeg ligger begravd i en kiste under jorden. Men jeg vet nå hvordan det kan føles. Nå vet jeg jo at at jeg redder et liv den dagen jeg ikke er mer. Nå vet jeg allerede på forhånd at akkurat jeg redder et liv. Kanskje ikke bare et , kanskje ikke to , men kanskje jeg redder tre liv. Hvilken fantastisk følelse er ikke det da ?

For mange måneder siden så ga pappa meg et hefte med informasjon om organdonasjon. Jeg har bare gjemt det unna og ikke tenkt mer på det. Før jeg kjøpte meg en perm for å samle alle viktige papir i. Innimellom alle papirene jeg hadde , der låg det heftet. Så jeg la det i en plastlomme bakerst i permen. Igjen så tenkte jeg ikke noe mer over det , før jeg skulle legge inn noen ark jeg har fått på sykehuset. Da såg jeg det igjen og den gangen glemte jeg det ikke. Inn i slike hefter så ligger jo det kortet som man skal ha i lommeboken sin. Det kortet man skal fylle ut med navn , fødselsdato og navn og nummer på dine nærmeste , slik at de kan kontaktes.  

Så jeg har de siste dagene tenkt mye. Tenkt mye på om jeg skal gjøre det eller ikke. Tenkt frem og tilbake. Jeg har prøvd å sett på de negative sidene , og jeg har prøvd å sett på de positive sidene. Jeg har virkelig ikke funnet noen negative sider. Jeg har funnet kun positive sider ved å godta organdonasjon.
Vel, ikke vet jeg om alle organene mine kan brukes da , men et organ er jo bedre enn ingen. Jeg redder jo uansett et liv.
Så jeg tok valget. Jeg har sagt ja til organdonasjon. Kortet er fylt ut , og ligger i lommeboken min. De to små klistremerkene som følgte med , med teksten "Si ja til organdonasjon" , det er også limt på lommeboken min. Mamma har fått beskjed. Pappa har fått beskjed. Nå vet jeg at den dagen jeg dør , så redder jeg minst 1 liv.

For en fantastisk følelse !

Hva synes du om organdonasjon ?
Kunne du sagt ja til det ? / Hvorfor ? / Hvorfor ikke ?

(Bildene er lånt fra Google.no)