Å ta ting forgitt - Gjesteinnlegg

    - Dato:
  • 29.12.2010
  • - Klokken:
  • 16:11
  • - Kategori:
  • Gjesteinnlegg
  • - Hilsener: 0

Her kommer da det første innlegget som gjesteinnlegg. 
En ganske bra historie synes jeg, og det er en historie som absolutt får deg til å tenke.
For å besøke den flotte jenten som har skrevet dette innlegget så kan du trykke HER for å komme innpå bloggen.

Har du en historie du vil dele ?
Send den til meg på anne_mette_thunem@hotmail.com
Har du blogg, vil du bli linket til i en uke fremover. Ønsker du å vere anonym er det helt i orden.


Jeg kan begynne med å påminne folk hvor lett det er å ta ting forgitt. Vi som lever i Norge har veldig vanskelig for å se hvor godt vi faktisk har det.Ok, dere tenker sikkert at dette har dere hørt/lest 100 ganger før, men har dere egentlig noen gang tenkt hva det innebærer å ha det godt? Alle i Norge har nok penger til å få i seg mat hver dag og alle nordmenn har rikelig tilgang på rent vann, til både kropp og sjel.Jeg er sikker på at hver og en som leser dette har en tv i hus, en familie å holde rundt og en skole å gå til. En lys framtid! Et liv fullt av muligheter.Jeg har det jeg også. Jeg har veldig lett for å ta ting forgjeves selv. Jeg har lett for å sutre og deppe over ting som egentlig kunne vært mye verre. Hver måned lengter jeg etter noe nytt, alt fra klær til en ny tv. Faktumet er at jeg ikke trenger dette. Det er absolutt ingen nød for meg å skaffe meg en ny tv eller et par nye jeans. Jeg har alt hva jeg trenger, og vel så det. Tenk på den stakkarsen som så gjerne skulle ønske han kunne fått låne den blå nike-capsen min, som jeg ikke en gang gidder å bruke. Eller den stakkars jenta som så sårt skulle trengt ett glass rent vann fra springen min? Vi har alle så lett for å glemme disse folkene.

Alle de som lever i fattigdom og nød. Faktumet er at nordmenn er for opptatt av å ha det godt selv, slik at de glemmer alle sjebner i nød. Man innser faktisk ikke hvor vondt enkelte mennesker har det, før man ser det selv. Med egne øyne. Jeg var 14 år gammel når jeg første gang fikk se et menneske i nød. Et menneske som virkelig hadde det hardt, og som tok hver dag som en seier over hunger og død. Det var ikke bare et menneske som led, de var mange. Alt for mange.

Jeg var i Brasil sammen med familien min. Vi bodde i en landsby en time fra storbyen Fortaleza (med over 4 mill innbyggere). Vi hadde leid en leilighet, alt var fantastisk. Så idyllisk. Lille julaften tok vi turen inn til Fortaleza for å handle noen små julegaver, og for å more oss litt før julaften. Vi gikk flere timer på et gigantisk kjøpesenter, før vi så bestemte oss for å ta turen ned til markedet, på kaien i Fortaleza. Det var flere kilometer langt marked, med masse boder med dilldall og diverse jalla saker. Etter en hel dag på kjøpesenter og en halv kveld på market, bestemte vi oss for at kroppen trengte hvile og magen trengte mat. Vi satte oss ned ved en liten uteresturant (mer som en kiosk). Vi bestilte mat og drikke, og slappet skikkelig av. Plutselig kommer det en liten gutt med slitte klær og møkk i fjeset å spør pappa om han vil kjøpe en caps, som han holder i hånden. Jeg tenkte først "usch, gateselger", men etterhvert så innså jeg jo at dette var et usselt stakkars gatebarn som triglet om penger, slik at han kunne få mette magen. I det gutten forsvinner ser jeg en annen ung gutt bak oss. Han står ved et tomt resturant-bord og skraper sammen matrester over på en tallerk. Dette var et helt nytt, skremmende syn for oss alle. Når gutten hadde samlet alle matrestene plystret han og ropte et-eller-annet rart. Vi fant kjapt ut at han plytstret på vennene sine. Det kom 4-5 gutter løpende bortover. Sammen satte de seg alle ved strandkanten og spiste matrestene. Jeg fikk en stor klump i magen av dette synet. Jeg fikk så utrolig vondt av dem.

Tenk at eneste måten de har å skaffe seg mat på, er å søke etter gamle matrester. Det er det, eller ingenting. De eier ikke penger, alt de har er en kropp. En kropp som trenger mat. Styrke. Før du kaster skorpene til brødskiva di, eller restene etter spagettien etter i går, så tenk over at det faktisk finnes et barn der ute som ville satt utrolig stor pris på akkurat den maten du kaster i bosset. Maten du tar for gitt.

 

Av Alise Totland

Ingen hilsener

Skriv noen ord

hits